14 august 2025

En god runde fra Gramstad.

Søndagstur alene.

Det har blitt få «vanlige» turer, og ingen langturer den siste tiden. Akillesen er fortsatt vond, og jeg kan kjenne at noe er galt når jeg går, selv om det ikke gjør direkte vondt. Etter et par dager med tur inn og ut fra Blåfjellenden, har det blitt hviledager og lite tur.

Det er jo ikke første gang jeg har problemer med sener i hælen, og tidligere ble det til at jeg gikk som normalt, og det tok tid å bli god. Denne gangen har jeg tatt det mye mer med ro og gått langt kortere turer.

Etter hvert som årene har trillet på, har jeg vel også blitt litt mer på vakt for effekten av å utfordre skjebnen. En skikkelig skade, vil ta måneder å bli god. Det har holdt meg igjen fra å ta langturer. Det var likevel på tide med en helt vanlig og grei tur fra Gramstad.

Etter en uke på Nilsebu, så jeg virkelig fram til en tur, selv en tur på stier jeg har vandret svært mange ganger. Det kunne passe godt å ta turen oppom Bjørndalsfjellet og Dalsnuten. Om jeg legger turen om Mattirudlå burde turen ta omtrent nesten tre timer og den er omtrent 11-12 kilometer.

Det var søndag, og selv om værmeldingen ikke var helt optimal, var det omtrent fullt på parkeringsplassen da jeg kom til Gramstad. Som vanlig ville de fleste opp på Dalsnuten, men en del tok også oppover veien mot Bjørndalsfjellet.

Selvsagt ble det en tur innover Bjørndalsmyra og opp bakken mot Mattirudlå. Som sist var stien nesten helt usynlig og overgrodd. Det tok tid å komme fram. Inne i i bunnen av myra, et stykke oppe i bakken, fant jeg modne tyttebær. Det må være tidlig å finne slike bør i begynnelsen av august.

Bort over Kulheia mot Bjørndalsfjellet, ble jeg tatt igjen av en jente. Hunn holdt bedre fart enn meg, men jeg klarte å komme et godt stykke oppover bakken mot Bjørndalsfjellet før hun kom nedover. Hun påsto at hun hadde det travelt. Hun skulle i selskap om et par timer.

Nå var jeg jo litt spent på hvor lang tid som gikk før jeg kom til toppen av Bjørndalsfjellet. Normalt har jeg klokket inn toppen etter en time. Denne gang gikk det noe lengre. Et par uker uten skikkelig «trening» har satt spor.

Denne dagen var det ikke snakk om å ta direkte mot Gramstad etter Fjogstadnuten. Jeg måtte en tur oppom Dalsnuten. Over Rinnane mot Kjyrkerindå, var det andre på tur. Ikke mange. Over Kyrkerindå og opp mot trappene mot Dalsnuten var det ikke et menneske utenom meg.

Fra trappene og opp – og nedover, var det nærmest kø. Det var mye utlendinger, og mange unger. De minste på far eller mors rygg – eller skuldre. Selv om det ikke helt var bra turvær, hadde riktig mange funnet veien til Dalsnuten.

Som vanlig var det en del turgåere som kikket litt på meg som stavrende oppover, skitten til opp på leggen og svett etter nesten tre timer på tur. Og som vanlig var det en unge som spurte sin far hvorfor jeg gikk med stokk.

Det gikk sånn noenlunde med foten. Jeg kom rundt, selv om det går litt sakte i bakken. En god runde.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar