Høgjæren - søndag 30 desember

En vanlig søndagstur.

I løpet av lørdagen ble det klart at broderen ville prøve seg på en tur søndag. Han hadde vært noe ”indisponert” og mente vi burde forsøke en tur uten de store utfordringene. (At det normalt ikke er  ”vinterturer” med stor utfordringer  er en annen historie.)

Vi bestemte oss for en tur på høgjæren. Værmeldingen var ganske god, med både lite vind og lite regn.  Nå gjør normalt ikke regn noe utslag på hvor vi går, men en tur over åpne heia i sterk vind, er ikke å foretrekke. 

Vi kjørte opp mot Tovfdal og parkerte ved siden av veien. I det vi gjorde oss klar for å starte, kom det en bil, og en mann steg ut og startet opp bakken – rett før oss.

For oss som nærmer oss 70, - om noen år, tar det tid å komme i gang. Vi klarte ikke helt å holde følge med karen opp mot toppen av bakken, men det var ikke mye om å gjøre.

 

Vi hadde sekker og det gjør selvsagt en forskjell, mener vi. Det ble i hvert fall en ”tung” start.

Jeg er nærmest sikker på at han som startet før oss, omtrent ikke trener – i hvert fall ikke så mye som oss, og likevel gikk han fra oss. Det er forskjellen på å være 36 år og 66 år.

Nå ja, vi får ta det som det kommer. Vi fikk litt regn på oss i bakken opp mot Synesvarden, men bare et stykke nedover mot Holmavatn ble været bedre og jakken kom av. Med sol i ansiktet og trekken bakfra ble det også en fin tur videre mot Steinkjerringå.  Ett stykke fikk vi litt regn, det kom fra omtrent blå himmel. Antakelig hadde nedbøren startet som snø, og blitt tatt av vinden, før den landet på oss, i sol. 

Nede ved Steinkjerringa var det ikke en kjeft. Til forskjell fra forrige gang, da det omtrent bare var ståplass. Vi så noen som tok mot Elgane over myrene. De må i det minste ha blitt våte på beina…

Vi møtte en del folk på vei tilbake mot Holmavaten, og gikk forbi en hel gjeng med en masse unger omtrent midtveis mellom Holmavatn og Synesvarden.  Men egentlig var det få folk ute i et bra turvær.

Det blir noen timer på beina, og opp de siste bakkene før vi igjen kan kikke ned på bilen, gjelder det å starte forsiktig. Ellers går pulsen i taket, og det blir skikkelig tungt. Denne gangen ble bakken tatt i et tempo som gjorde at vi akkurat ikke kom helt opp i puls, og fikk roet oss ned før vi nådde bilen.

En grei søndagstur, i et godt vær til å være i slutten av desember.

Dale - Li Sandnes Lørdag 28. desember

Den gangen Yr fikk rett.

Det var skikkelig dårlig vær natt til lørdag. Om morgenen blåste det fortsatt stikker og strå. Og det regnet i bøtter og spann. Det ble ikke skikkelig lyst før nærmere 11. En sur morgen.

Yr var litt optimistisk, og nevnte noe om opphold og mindre vind.  Forholdene var likevel slik at jeg lette etter en god unnskyldning for å holde meg hjemme.  Gode unnskyldninger er vanskelig å finne, og denne dagen sparte jeg de til en annen gang.

Men i vind og regn er en runde rundt Lifjell et godt alternativ. Turen går stort sett i le for vinden, og den er også så pass kort at det ikke gjør noe om det regner. Men vått blir det uansett.

Og vått var det. Og det blåste. Og det kom regn.

Men Yr fikk rett, helst lite av alt i forhold til hva det kunne ha vært.

Alt på Dale viste det seg at det nok ikke var mange som trodde på turvær denne dagen. Ikke en bil .

Det vil si det var en bil. Den tilhørte et medlem av Sandnes turlag som monterte nye skilter, for at det skulle bli ennå enklere å finne frem. Dugnad 4. juledag - vi får bukke og takke for innsatsen.

Men det var ingen andre, selv oppe på toppen var det ikke spor.

Nå var ikke forholdene så helt gale. Det regnet litt fra start, og det blåste selvsagt, men stien ligger egentlig godt beskyttet for vind fra sør.

Over toppen, er en helt annen sak. Der kan det blåse skikkelig. Men det er så pass kort stykke at det sjelden gir problemer.  Jeg fikk litt regn mot meg i det jeg kom opp på snaufjellet, og trodde det skulle bli en skikkelig stri tørn før jeg igjen kom meg i le lenger nede.  Men også her hadde jeg værgudene med meg. Regnet stoppet, og vinden ble aldri et problem. Men vått var det. 

Dette var en av turene som gikk greit, Jeg tok det riktignok ”rolig” oppover bakkene, og prøvde å holde pulsen rolig. Det hjelper.

Som så ofte før, selv om jeg syntes det så surt ut om morgenen, så ble det en kjekk tur etter hvert.

 

Juletur fra Reve til Orre – 2. juledag

Litt vind og mye sand.

En av mine første ”lang”turer i nærområdet var nettopp langs stranden fra Reve havn til Friluftshuset på Orrestranden.

Det er ikke langt å kjøre, og den gang for lenge siden, var det så avgjort nok med en tur på opp mot to timer, Uten bakker, men med sand og ofte motvind. I hvert fall en vei.  Siden har det stort sett bare gått galt. Flere og lengre turer. Og helst oppe i heia.

Denne dagen ble bestyrerinnen med på turen, og da kan det på mange måter passe med en litt lett tur. Det er forhåpentlig ikke en stor hemmelighet at jeg bruker noen flere timer på tur en hun, og at det derfor ikke bør være for lang og tung.

 

Nå er det ofte kjekt å gå langs sjøkanten, og det kan være tungt om sanden er løs og det settes dype spor. Denne dagen var været bra, selv om det blåste. Heldigvis var det motvind på vei sørover og medvind på vei hjem.  Det passer best – motvind hjemover blir ofte tungt på slutten.  Det  var tunge dønninger, og en del folk ute i bølgene med surfebret.  Det hadde tydelig vært storm og pålandsvind for ikke lenge siden. Stranden var bare noen meter bred på enkelte steder, og noe av sand-dynene var vasket vekk.  Det var en bratt kant ned mot sjøen, og en god del sand må ha blitt ført på sjøen. Den kommer nok tilbake.

Det ble en kjekk tur sørover langs strendene, forbi Reve og ned til Orre. Lav sol og salt i lufta. Det var en stund siden jeg hadde hatt sola i ansiktet. Det trengs, nå på de mørkeste dagene i året.

Men lavt sto den. Sola kom bare så vidt over dynene.

Det må ha regnet en del under stormen som vasket vekk sanden. På åkrene var det store floer, og bortover markene bak sand-dynene var det mye vann.  Det ble å gå rundt.

Det var en masse biler på parkeringsplassen, folk var på tur en andre juledag. Hjemover fikk vi vinden i ryggen, og sola forsvant stundom. Det ble likevel en trivelig tur bortover strandflatene.

Ved Reve havn var det en masse biler, og mer folk i sjøen enn da vi gikk sørover. Folk benyttet den fine dagen.

Førjulstur Lifjell søndag 22. desember

Kristtorn og litt ekstra.

Det har etter hvert blitt en fast oppgave – nesten en tradisjon  - å hente kristtorn i Bymarka rett før jul.

Bestyrerinnen bruke kristtornene i juledekorasjoner, og disse må selvsagt lages i god tid før høytiden. Men mørkt er det disse førjulsdagerne. Og det blir ikke bedre inne i skogen og med overskyet vær.

Men det første stykket går i åpent terreng og denne dagen gikk vi ”oppe” i henget utover fjorden. Om vinteren, med is eller snø, er det lettere å gå nede langs sjøen, selv om det gjør turen noe lenger.

 Det er en plass, rett før stien svinger inn i Bymarka, hvor det står noen skikkelig fine Kristtorn. Rundt om er det en mengde småplanter, men det er bare denne ene store som har bær av betydning. Det var tydelig at også andre har vært ute i samme ærend. Det var tydelig merke på marka rundt treet, og jeg måtte strekke meg for å komme opp til grener med bær på.

De greiene er skarpe, og så avgjort ikke å ta med bare never.

Vi fikk med oss en passe bukett, Greinene stikker ut av sekken øverst, så det er tydelig hva  vi har vært ute på.

Denne dagen var det broderen som hadde en tung dag. Han følte seg ikke helt på topp, og vi måtte ta det med ro. Nå ble det ikke så mye roligere enn vanlig. Et jevnt tempo – som vi holdt denne dagen – gjør at det likevel går unna.

Vi møtte to gutter oppe på toppen. De fortalte at de hadde tenkt seg rundt samme rute som oss.

De var nok ikke like heldige som oss. Da vi gikk nedover ble det både vind og haggel, og i det vi var kommet inn i bilen ble det skikkelig regn. Og etter hvert sludd. Temperaturen kan ikke ha vært mye over null. Det gir sure forhold.

Nedover bakkene fra Dalevann mot bilen, inne i skogen og med regn/sludd, var det så pass mørkt at det ble vanskelig å se skikkelig. Det er heldigvis ikke ofte det er så pass mørkt.

Nå ja, det er en kjapp tur rundt, men det passer godt slik rett før jul. Og langt nok til at det kjennes i beina.

Det er jo vitsen med disse turene.

Mot Bynuten i vinden, lørdag 21. desember

En ensom førjulstur.

Hvor er det best å gå en lørdag før jul, med 8-9 varmegrader .  Værmeldingen var også på min side, med lite nedbør og mulighet for et og annet solgløtt.

Men ensomt ville det bli.

Ikke mange tar på tur tett opp mot jul og i hvert fall ikke i høyden. Men det var fristende å gjenta suksessen fra forrige uke. Jeg valgte Bynuten .

Men morgenen vil liksom ikke helt komme. Det er lenge mørkt og sola (det var klar himmel ute ved kysten) kom ikke over åsen i sørøst før over 10.  Det ble en litt senere start en vanlig, men også rundt 11 var det fortsatt morgenlys-

På parkeringsplassen var det ingen andre.

Men det blåste.

Regnet den natten hadde fått bekken til å svulme opp, det var bare så vidt det ikke gikk over skoene.

Og  det var selvsagt skikkelig vått videre oppover.  Det lå litt snø/haggel i søkkene oppover, men mesteparten av snøen fra forrige uke var vekk.  Nå er det ikke uvanlig å gå stien oppover mot Bynyten med mye vann i vann og bekker. Det er det vanlige. Og med vinden bakfra, var det faktisk mulig å gå i bare skjortearmene – 21 . desember…

Det var ført i det jeg kom over kanten og skulle starte opp skarene mot brinken at jeg virkelig fikk kjenne vinden.  Det hender vinden tar tak i overflatevannet og løfter det opp i lufta. Og det var nettopp det som skjedde på det øverste vannet.  Jeg mener det må en vind på opp mot 20 meter i sekundet for at dette skal skje. 

Videre oppover fikk jeg vinden i ryggen, og ble regelrett blåst i bakken et par ganger. Jeg trodde det ville roe seg litt lenger opp, og at det bare var i skaret det blåste skikkelig.

I det jeg stakk hodet opp kanten og skulle ta fatt på de siste 600 – 800 metrene mot toppen, ble jeg fort overbevist om noe annet.

Det blåste.

Jeg snudde, fant litt livd, hev på jakken og fortsatte nedover. Det ville ikke bli en skikkelig topptur denne gangen. 

Og straks jeg kom ned i skogen kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg snudde. Her var det jo nesten ikke vind i det hele tatt.  Jeg så spor, mine egne. Ellers var det ikke mye liv å se. Det var fortsatt sauer på markene helt nede, men det teller liksom ikke helt.  Det er litt spesielt å gå slik helt alene. Ikke det at det blir ensomt, men det burde være andre som også så syn på en tur i oppholdsvær og mange varmegrader.

Det ble en litt kort tur denne gangen, trøsten får være at det ikke er så mange årene det har vært mulig å gå ut mot toppen så pass sent på året i det hele tatt. 

 

 

Bynuten i desember – uten snø.

Tur i høyden.

Det er ikke ofte de siste årene, at forholdene har vært slik at det har vært mulig å komme seg til topps på Bynuten i desember.

Det har vært mye snø og is. Vi kan jo håpe at det er den globale oppvarmingen som endelig gjør utslaget, og at det igjen blir varme vintre.

I fjor var siste turen mot toppen 18. november – en måned tidligere, og året før var det ikke snakk om toppturer i desember.

Denne dagen var det meldt om bra vær og varmt – for årstiden. Og det stemte. På vei innover var det svarte og sinte skyer i nord, men de trakk fort over og det ble sol. Jakken kom av et stykke oppe i bakken. Fra der og til jeg var tilbake ved bilen gikk turen i skjortearmene.  I desember er det bra.

Jeg var på parkeringsplassen i Seldalsheia rundt 11. Så sent på året er det fortsatt morgenlys.  Og det ble ikke skikkelig dagslys før helt opp mot toppen – med utsikt utover heia og havet.

Til min overraskelse var det en annen bil på parkeringsplassen, og det var spor oppover. Jeg så folk oppe ved fossen, og da jeg kom ut mot toppen møtte jeg tre gutter. De hadde pause ved varden, og ville nedover mot Selvikstakken.

Nede ved bilen var det rundt 5-6 grader. Det klaret opp, og oppe ved fossen, ble det merkbart kaldere. Jeg gikk å så etter ”snerk”, for det kan ikke ha vært mange gradene over null, helt øverst.

Heldigvis ble det ikke kaldere, og isen holdt seg vekke. Men det lå snø under fossen og på sørsiden i Svartdalen.  Det må ha vært en del snø tidligere.

På toppen var det god sikt innover heia, og det var ikke mye snø og se der. Vinteren har ikke helt klart å legge det hvite teppet over landskapet ennå.

Det var kjekt å være på en skikkelig fjelltur. Det tar tross alt mellom 3 og 4 timer totalt opp og ned, og det er noen skikkelige bakker.  Kjekt å kjenne at kroppen fungerer.  Jeg håper vinteren holder seg vekk en god stund til.

Nedover bakkene  gikk det litt forsiktig. Sorpa er sleip, og jeg seilte skikkelig et par plasser.

Halvveis nede kom det en kar joggende oppover. Da var klokka nærmere to. Jeg tillot meg å spørre om han hadde kontroll på klokka, og fikk kontant svar tilbake – her var det full kontroll. Det var helt sikkert ikke snakk om 3-4 timers tur for den karen. Noen er i god form.

På vei nedover Lyseveien mot bilen forsvant sola bak åsene mot vest. Det ble kveldsstemning.

Og da gjensto det bare å skifte klær og komme seg hjem. En fin tur i midten av desember.

Lørdagtur rundt Lifjell

En god turdag

Værmeldingen for lørdagen var ikke dårlig.  I midten av desember er det ofte enten frost eller regn. Overskyet og varmegradet er en god melding.

Men hvor turen skulle gå, var ikke avgjort.  Det ble kjapt klart at det lå ann til en rask tur rundt Lifjellet. Broderen ville være med på tur lørdag. Søndag var avsatt til andre ting. I midten av desember blir dagseddelen ofte full.

Vi avtalte å møtes rundt 10:30, fortsatt tidlig, men tross alt med dagslys.

Det hadde vært frost tidligere i uka, men denne morgenen var det forhold for en tur. Riktig nok fortsatt sørpe vått i bakken, og med sorpe der det hadde vært folk, men det er vi etter hvert vandt med.

På Dale var det en bil utenom vår. Og det var spor utover langs sjøen. Vi tok igjen et følge rett før henget.  De skulle også videre mot Bymarka. Det går ikke så veldig fort med oss i henget og videre utover langs sjøen, men vi så ikke mer til de andre.

I skogen hadde stormen rasert fælt. Det lå en masse trær som var blåst over ende, og et par lå tvers over stien. ”Noen” må vel rydde opp….

Denne dagen var det jeg som slet med å holde farten oppe. Oppover bakkene måtte jeg ta det med ro, og broderen som trener vesentlig mindre enn meg (men mer riktig) hadde ikke problemer med å holde følge. 

Det blir litt nedtur, når det i tillegg sprinter en kar forbi på det bratteste. Noen har stålkondis.

Men bakkene opp mot toppen tar jo slutt, og på toppen ble det en sedvanlig pause for varm saft.

På denne turen var det broderen som hadde problemer med glatte sko, det er normalt jeg som sklir og må gå forsiktig. Denne turen brukte jeg noen høye jaktstøvler fra Crispi. De hang bedre på vått fjell enn s litte ALFAsko. Vi får ta en test med nye ALFA Walk-king litt senere på vinteren.

Over toppen var det sol, og etter hvert tørket flyene opp, og det ble greit å gå. Som vanlig vvar det noen som alt hadde vært på toppen, vi kunne se spor, men vi så ellers ikke en kjeft.

 

Langs stranden – etter stormen. Søndag 8. desember

En vanlig tur i desember.

Så var alt tilbake til det normale. På søndagsmorgen var temperaturen ute rundt 6-7 grader. Det regnet, og det var fryktelig vått. Delvis på grunn av snøsmelting.

Men isen hadde så langt ikke smeltet, og det lå en del av sorten på veien utenfor kjøkkenvinduet. Det ville være en del is rundt Li, og erfaringen er også at snøen smelter senere inne i skogen, og i hvert fall lenger opp mot toppen som tross alt er nesten 300 moh.

Det lå derfor ann til en tur langs sjøkanten.  Vi ble to, broderen og meg. Det er ingen grunn til å ta ut grytidlig på denne tiden av året, og vi var ikke på Hå før nærmere 11. Og fant fort ut at det muligens ville ha vært bedre å starte fra Varhaug gamle kirkegård. Det blåste. Fra vest. Og da blir det medvind nedover (mot sør) og motvind oppover (mot nord).

Her helt nede ved sjøkanten, er det ofte mindre nedbør enn bare litt lengre inne i landet. Det er slik at vi kan se regnbøyene inne i landet mens det fortsatt er opphold der vi går.

Nå er det litt drøyt å kalle det oppholdsvær, det vi hadde på søndagsmorgen, men det var heller ikke mye nedbør. Det fløy litt i lufta, stort sett hele tiden.

Medvind og lite nedbør gir egentlig bra forhold. Og sørover var det så avgjort en fin tur. Nå var det ikke mange andre ute og gikk. Vi så faktisk ikke en kjeft før helt nede ved Bodle.

Det var tydelig at stormen torsdag/fredag hadde tatt godt i. Det lå en del veltede trær inne i skogen.

Litt annerledes forhold da vi tok fatt på tilbaketuren. Det ble straks mye tyngre, og det ble etter hvert en ”skikkelig” tur.  Å kjempe mot vinden koster krefter. For min egen del blir det ofte slik at jeg automatisk forsøker å holde samme fart som vanlig. Det straffer seg etter en stund. Og i hvert fall dagen etter. Stiv og støl kropp er takken for å prøve å gi på…

Selv om det er flatt, og lite bakker, ble turen tilbake en liten utfordring. Tempoet var sikkert ikke særlig høyt, men motvinden gjorde at vi måtte presse på mer enn vanlig. Det ble en skikkelig langtur, på bare 2-3 timer og opp mot 18- 19 kilometer. 

Selvsagt skyldes det også underlaget. Etter frost, der bakken bare så vidt er tint, gir ekstra sleipe forhold. Og selv om det er lite bakker blir det å kontrollere hvor skoene settes ned. Et fall kan lett gi noen ukers avbrekk for helgeturene. Ikke ønskelig.

Tilbake på parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård, var det svært greit å endelig kunne sitte ned. Det kjentes godt i beina, og spesielt i føttene at vi hadde vært på tur.

Brekkå 7. desember

En skitur.

Denne nyheten høre hjemme i avisene og burde komme på TV. Skitur i begynnelsen av  desember, er ingen selvfølge for meg, på disse kanter av landet og så tidlig.

Men når værgudene velger å strø snø over landskapet,  ble en skitur den enkleste muligheten for en lørdagstur.

Dekorativt er det, og det ble noen bilder.

Værmeldingen var ikke helt klar på hvor, og hvor mye snø det ville komme. Det så en stund ut til at det igjen skulle bli mulig med en tur langs sjøen.  Den planen ble bokstavlig lagt på is, lørdags morgen.

Det var hvitt, over det hele, og opp mot  15 cm snø.  Jeg hadde trodd snøen ville pakke seg i fenner og bare ligge enkelte plasser. Det er oftest slik det går når vi har vind og snø samtidig. Men nei, jeg måtte derfor finne et alternativ til de vanlige turene.

Hvor tanken kom fra, vet jeg ikke. Skitur er ikke det første jeg tenker på. Ski er, når sant skal sies, langt nede på listen over foretrukne aktiviteter.Det ble litt hektisk en stund. Litt sånn ”Folk og røvere i Kardemommeby”: Hvor er buksa mi og hvor er skia og stavene?

Alt kom på plass i bilen, og det var klar for den første bilturen på vinterføre i år. Det går ikke fort i svingene….

Oppover mot Brekkå viste termometeret minus 8 grader,  for oss på sørvestlandet – bikkjekaldt.

Men for skifolket må det være topp forhold med minus 6-8 grader, nysnø, vindstille og klar himmel.

For meg var det ”brukbart” og det ble noen runder i lysløypa. Det var ikke så mye folk, på den første runden så jeg bare en mann og ble forbiskøytet av en jente. 

På neste runden var det en del folk i løype. En god del utenlandske, jeg hørte både noen som snakket fransk og andre som snakket engelsk.  Jeg hørte bare en med lokal dialekt.

Det er nok noen som kikker litt ekstra på meg og lurer på hva en gammel gubbe gjør i snøhaugen, iført ”vanlige” turklær, med smale smørefrie ski,  og som bare lusker rundt og rundt i løypa.

Etter opp mot 2 ½ time syntes jeg det fikk klare seg.  Av erfaring vet jeg at det blir litt stive bein dagen etter årets første skitur. Men selv om turen gikk med planker på beina, var været og forholdene så pass bra at det må sies å ha vært en fin tur.

Lifjell både lørdag og søndag

Treningstur

Denne helga så det lenge ut som om det skulle bli mulig med en tur til Bynuten.

Det var bra værmelding og på lørdagsmorgenen var det nesten sol. Det som ikke stemte var temperaturen – ned mot null.

Jeg pakket sekken og tok ut på ”normal”tid. På vei innover mot Sandnes var det snerk på pyttene, og temperaturen datt til ned mot null. 

Å gå alene oppover fra omtrent 300 moh til nesten 700 moh med frost, er ikke noe jeg setter pris på. Jeg ser at andre gjør slike ”stunt”, men har selv hatt for mange spektakulære fall og nestenulykker til å synes at det blir særlig morsomt.

Det ble en tur rundt Lifjell. Her nede ved sjøen og inne i skogen var det ikke frost. Det var heller ikke frost på toppen. Helt øverst var det nok ikke langt fra null, og det virket som om temperaturen var på nedadgående.

Det var selvsagt ikke andre ute og gikk. Det var noen biler ved Dale, men ikke spor utover.  Det ble etter hvert sol og gode forhold. Turen gikk i sin helhet i skjortearmene, og det er egentlig bra i slutten av november. Men nede ved sjøen er svabergene svinglatte. Jeg vet ikke hva det kommer av, men på vinteren er svabergene mer glatte enn om sommeren. Er det tørt, henger alt, men på de glatte flatene utover, er det omtrent skøyteis, og spinnglatt.

For ikke å snakke om plankene som er lagt ut i myra enkelte plasser.

Turen rundt Lifjell alene blir en ”treningstur” . Utover langs sjøen er det småbakket, naturlig kortintervall. Det hender jeg gir på litt for mye her og det straffer seg som regel i den lange bakken opp mot toppen. Det å starte med syre i beina er en utfordring av og til. Denne gangen holdt jeg igjen, men tok til gjengjeld litt mer i, oppover den lange bakken. Det er enkelte lette partier i bakken, men det går stort sett jamnt oppover.  Likevel blir det litt langintervall. Et par plasser er det mer klyving enn gåing, og der kommer nok pulsen helt opp i topp.  Nå ja, trening må til.

På toppen var det ikke et menneske. Jeg traff heller ingen på veien nedover bakkene mot Dale. En ensom, men fin tur.

Søndagstur 

Det var ikke mulig å ta en langtur på søndagen.  Gamle mødre må feires, og vi ventet opp mot 30 gjester. Bestyrerinnen hadde en dyp rynke i pannen, og syntes ikke det var stas at vi skulle bruke hele formiddagen på tur- det kom tross alt en del folk….

Men som tidligere nevnt, sosiale forpliktelse kan da umulig ha høyere prioritet enn søndagsturen.

Broderen tok kontakt og vi ble enige om en tur rundt Lifjell ville være mulig. (Han med familie skulle være gjester…)

Vi startet litt tidligere enn normalt, og kom til Dale samtidig. Det var bare et par biler på parkeringsplassen. Det var spor utover, men ikke etter stidelet mot Øksendal/Revesdal. 

Ute i henget langs sjøen ble vi forbisprunget av en kar. Skulle ønske vi kunne holde et slik tempo, men vi var også enige om at det lett kan gå galt i en slik fart. Nå kom karen i mot etter en stund,  uten å ha vært nedpå.  Det går helst godt.  Det gikk i jevnt tempo utover og opp de første kneikene i den lange bakken. Ett stykke oppe i baken gikk vi på ansatt i STF, og fikk en god drøs om hytter, turer og hei.

I tillegg fikk vi en liten runde på hvordan STF ser på Lyses planer om kraftgate tvers gjennom det terrenget vi sto i.

Her er STF tross alt eiere, og det virker for meg helt utrolig at Lyse skal få anledning til å ødelegge et  turterreng i midten av Sandnes, og ikke minst noe av det nærmeste turterreng for folk fra Stavanger.

Det ville ikke være mulig å få en slik rasering av turterreng  godkjent særlig mange andre plasser.

Her må noe gjøres.

Det ble som vanlig en kjapp stopp på toppen for litt drikke og en rask titt på utsikten.  Det var meldt om sterk vind, men denne dagen var det ikke mye bevegelse i lufta, selv øverst. Liten bris vil jeg bedømme det til.  Nedover bakken mot Dale møtte vi en del folk som var på vei opp mot toppen.  I det fine været var det ikke underlig. En fin søndagstur, og når turen også går i et radig tempo, på tross av at vi hadde fått tid til en del runder om forskjellige emner, må vi være godt fornøyd.