Søndagstur i vanlig vintervær - regn, vind og 6-7 grader.

Rundt Dale/Li.

Det var aldri tvil om hvor søndagsturen skulle gå denne dagen. Med regn og vind, det var meldt om kuling, så er en tur rundt Dale/Li et godt valg.

Og det selv om jeg tok samme turen på lørdagen.

Turen rundt Dale/Li går så pass «beskyttet» at vinden sjelden er en hindring. Helt øverst går stien over noen eksponerte kanter, men selv der er vinden sjelden så sterk at det medfører problemer.

Nå har det hendt at jeg faktisk har krøpet for å komme fram, men det er svært sjeldent.

Det er lettere å komme seg ut på tur når andre også ønsker å være med. Denne gangen ble det broderen og jeg.  

Det var regn på ruta innover mot Sandnes, og regn eller helst yr hele turen. Ikke mye nedbør. Det var det heller ikke meldt, men det var nok til at hetta måtte være på store deler av turen.

På Dale var det få biler. Det kom en kar springende i det vi startet, og vi kunne se sporene etter ham, store deler av turen. Utenom denne karen, som sprang adskillig fortere enn det vi gikk, så møtte vi ikke mange.

Det var folk på toppen da vi kom opp. De hadde kommet opp veien. Med vinden hylende rundt hjørnene, så fant vi le rett ved disse, og vi fikk en liten prat.

Nede ved sjøen var vi i le for vinden, i bakken opp mot toppen kunne vi kjenne at det blåste, og helt øverst tok vinden slik at det kjentes. Men den kom aldri over stiv bris – utenom i noen skikkelige vindkast. Nedbør hele veien.

Og alt vannet gjorde både steiner og røtter glatte. Broderen lånte et nesten nytt på Alfa Walk King. Og han hadde virkelig problemer enkelte ganger. Mine Walk King som er godt brukt, for ikke å si slitt, hang noe bedre. Det er underlig at ikke skofabrikanter kan få laget sko som henger på vått fjell. Jeg har prøvd mange forskjellige skopar, men ikke funnet noen som henger.

Når skoene er nedslitt, og egentlig moden for utskifting, da henger de. Det gjør at jeg velger å gå med sko som lekker gjennom Gore-Texen heller enn å gå med nye tette sko.

Nå har jeg gått med våte sokker i mange år, det kjennes egentlig ikke så ille ut. Alt blir en vane.

Det tar selvsagt tid å gå forsiktig. Nå går det vel naturlig saktere etter hvert, men…. 

På vei ned bakken, nesten helt nede ved Dale, møtte vi en gammel kjenning. Jente på tur alene. Nå har vi møtt vedkommende en god del ganger, og det er alltid like hyggelig å få en prat om fjell og forhold og felles kjente.

Denne dagen var det nok bare vi og hun som tok turen rundt Lifjell.

Søndagsturen som det nesten ikke ble noe av.

Dale/Li.

I overgangen mellom høst og vinter er det ofte en dag med skikkelig dårlig vær. Regn og is som smelter. Våt snø oppe på is. Eller snø og vind.  I verste fall, en kombinasjon av alt. Dårlig vær kommer i mange former.

Når slikt vær treffer en lørdag eller søndag, hender det at turen må avlyses.  Søndag var det vær. Regn, noe vind og lav temperatur. Og i tillegg blir det jo ikke lyst før langt ut på formiddagen.

Men det har jo regnet før. Det har også blåst tidligere, og temperaturen var da over null. Det ble jo lyst, så vidt.

Det var ingen grunn for å sitte inne og se ut på været. Det var bare å komme seg ut. Som vanlig er været ikke så ille så jeg tror.

Med regn og vind, og dårlig motivasjon, fant jeg det best å ta en kjapp tur. Og da måtte det bli en gjentakelse av gårsdagens tur rundt Dale/Li.

Det regnet. Skyene hang mørke og tunge utover Jæren. I vest var et en liten lysning, og værmeldingen mumlet noe om bedre vær utover dagen. Motivasjonen ble ikke bedre.

Litt på trass satte jeg meg i bilen og kjørte til Dale. På med hetta og inn i skogen.

Det var så avgjort ikke samme turen som på lørdagen. Det var vått. Vann i alle pytter og det som dagen før var en liten sildrebekk, gikk stor.

Forholdene var likevel ikke verre enn på mange tidligere turer. Det hjelper også å ha regnværet i ryggen utover svabergene langs fjorden. Men når regnet går over til hagel som smeller i hetta, må det være lov å lure på om det var smart å dra på tur.

Og nok en gang kunne jeg konstatere at einerbusker i regnvær innholdet store vannmengder som de gavemildt drysser over skyldige og uskyldige på tur.

Det gikk trått til å begynne med. Jeg tok det med ro. På Einerneset kunne jeg ta opp hetta, og ikke lenge etter ble det nærmest opphold.

Lenge før det, hadde jeg glemt alle tanker om peisvarme og hvor bra det kunne være å legge beina på bordet å se ut vinduet på styggværet.

Det ble som vanlig kjekt å være på tur.

Men vått var det.

Oppe på toppen kunne jeg se deler av Sandnes bade i sol. Rett over meg hang fortsatt skyene. Det var adskillig kaldere øverst, og antakelig ikke mange gradene over null.

Det var ikke mange andre på tur denne søndagen, jeg traff ingen på nordsiden, og først etter å ha begynt på nedturen fra toppen traff jeg på et par. I tillegg kom det en kar oppover lia i god fart litt senere.

Det ble tur denne søndagen også. Selv om motivasjonen var på bunn i starten, ble det greit. Og jeg var jo tross alt heldig med været. Regnet kom tilbake senere på dagen.

Lørdag tur - på kjente stier.

Frost og snø i heia.

Det ble ikke tur på fredag. Og noen må ha skylden. Jeg skylder på værmeldingen. Det ble meldt om tørt og fint vær frem mot helgen. Til og med sol på fredag.

Og hva ble servert. Snø og frost.

Det er mulig å gå innover med barfrost. Noen centimeter snø oppe på is er ikke helt det samme. Og spesielt ikke om det er snakk om å gå innover heia alene.

Fredagsmorgen var overskyet og med litt nedbør. I Hunnedalen snødde det, og jeg så ikke syn på tur innover.
Det ble en fredag uten tur.

Jeg sjekket værmeldingen frdagskvelden og planla en topptur. Enten Bynuten eller Vådlandnuten...
Og hva med forholdene lørdag? Det var snerk på pyttene, men ikke nedbør. Og i horisonten var det blå himmel. Det var muligens forhold for en topptur. Bortsett fra at det var snø på toppene.

Plan B - rundt Lifjell.

Som oftest blir det noen uker med vekslende vær på senhøsten/tidlig vinter. Da er den vanlige turen rundt Lifjellet god å ha. Det så i hvert fall bra ut - en stund. Et par plasser oppe i fjellsiden renner det vann over berget. Og det var greit de fleste plassene, men noen av disse våte  flekkene hadde fortsatt is under. Og et var nesten umulig å skille de plassene som var bra fra de med is.

Etter å ha glidd ut en plass, ble det dobbeltsikring. 

Lørdagen var det kjekt å gå tur, Det var, bortsett fra isene enkelte plasser, tørt på berget. Sola kom over Dalsnuten og farget landskapet med rødtoner. Trekken kom bakfra, og selv om gradestokken viste bare så vidt over null, ble det behagelig bortover langs sjøen. Blå sjø og blå himmel, hvitt på toppene innover ga en småpen utsikt. En lastebåt gikk utover, og kunne plasseres i bildet.

Bakken opp mot toppen er fortsatt en utfordring. Her gjelder det å skynde seg langsomt. Det skyet til utover dagen. Sandnes lå under et skydekke, og det var mørkt i øst.
Strekningen fra toppen og til Dalevann, er den kjekke delen av turen. Den går i et terreng som i hvert fall minner om hei og fjell. Selv om byen kan sees i enkelte av skarene ned mot fjorden.

Det er også her jeg normalt treffer folk. Og til å være lørdag var det folk på tur. Det var ikke bare meg som syntes det var greit med litt fjelluft.

Lia ned mot Dalevann er normalt bratt og våt. Denne gangen var det mulig å gi litt på. Og gjennom skogen og nedover lia, er en skikkelig fin avslutning. Det er i hvertfall ikke særlig anstrtengende å småjogge nedover. På parkeringsplassen var det biler og folktil å være lørdag.
Det var rette dagen for en tur.

En kjekk treningstur

Rundt Dale-Li i fint vær.

Vinter eller sommer? Hvor skal søndagsturen gå denne gangen?  Det ville ikke bli tid til en tur i heia. Det tar for lang tid til å kombineres med sosiale forpliktelser. Madland med Vådlandsnuten, Bynuten eller Dale-Li kunne gå.

Værmeldingen var god, det skulle bli sol og bra vær. På vei innover mot Sandnes, med flagg som sto rett ut og mørke skyer over fjellene lenger inne, ble det kjapt en sjefsbeslutning om å ta turen rundt Dale-Li.

Det var alt mange biler på parkeringsplassen da jeg kom, og det var en del turgåere som holdt på å «sale opp».

Forholdene var bedre enn på lenge, det var tørt i bakken. Vinden kom fra nord, og i le av fjellene kunne den ikke merkes. Sola var ikke kommet over fjellrekka, men det var blå himmel. Det var noen som startet samtidig med meg, og holdt omtrent samme fart nedover. I første bakken gikk vi like fort. Og i tillegg kom det en kar som strøk kjapt forbi. Hva i alle dager. Jeg begynte å lurer på om formen helt var forsvunnet.

Ok, da får jeg prøve å ta i litt. Og det var egentlig dagen for en kjapp tur uansett. Med folk foran, og som etter hvert ble passert, kom jeg for en gangs skyld i hurtigmodus. Det var lenge siden jeg hadde kjent lyst til å ta i.

Og det kunne jo være moro å se om jeg fortsatt kunne komme rundt løypa på en grei tid. Turen rundt Dale-Li har jeg gått så pass mange ganger at jeg vet når det går fort.

De gangene jeg virkelig har vært i god form, må jeg holde igjen i bakkene, og ikke ta ut for mye. Det var ikke helt slik denne gangen, men litt.

Det er kjekt å kjenne at kroppen fungerer, og at det er krefter til å holde et høyt tempo. Dette gikk jeg og tenkte på ut over mot Einerneset. Og var litt eplekjekk. Hvor var de neste jeg kunne gå forbi?

Da kom det tre stykker lett joggende innpå.

Helt uanstrengt i pratetempo. Og der gikk jeg med forholdsvis høy puls. Det ble tatt noen bilder og utvekslet noen ord, før gjengen fortsatte, i bra tempo. Og jeg i mitt….

Det var ikke tidspunktet for nedtur, for rett etter begynte jeg på bakken opp fra Bymarka og til topps på Lifjellet. Omtrent 250 høydemeter i en jevn og fin bakke.

Jeg hadde hevet av meg jakken tidligere, og oppover bakken ble det uansett varmt nok, selv uten direkte sol. Jeg gikk og lurte på om det ville være nødvendig å ta på jakken før toppen.

Det var helt greit å gå i bare ulltrøya. Ikke direkte varmt, men heller ikke kaldt, selv om det trakk – ikke blåste – på toppen.

Jakken måtte på under pausen på toppen, men ikke langt nede i lia, ble det stopp og lettelse i antrekket igjen. Nedover sørhellingene mot Dalevann, var det nesten sommer, og det ble lett å holde motivasjonen oppe.

Jeg var litt spent på hvor lang tid jeg egentlig hadde brukt. Det kunne ikke være rekordtid, men en god tid i forhold til hva jeg har vært vant med.

Og klokka viste at det hadde gått bra, og totalt hadde jeg grunn til å være fornøyd med innsatsen.

Men selvsagt hadde jeg antakelig brukt mer enn dobbelt så lang tid som joggerne som raste forbi.

En godt gjennomført treningsøkt.

Søndagstur i nye sko

Rundt Dale Li. 

Jeg prøver å utsette turene rundt Li-Dale lengst mulig på høsten. Når det blir vanskelig å gå i heia, må jeg likevel finne andre steder, og Li-Dale er en runde som i hvert fall smaker av fjell og hei, selv om både Sandnes og Stavanger er like i nærheten.

I tillegg til at det var utrivelige forhold i heia med både vind og nedbør – som kom som snø øverst, så var det sosiale begivenheter som gjorde en kort tur nødvendig. Denne søndagen passet det i grunnen greit med en tur rundt Dale-Li. Halve turen gikk i pisseregn, og det var vind på de utsatte stedene.

På Dale før turen var det egentlig greit.  Ikke regn og ikke vind. Men temperaturen? Sommer.

Det var opp mot 12 grader, og det ble både varmt og vått.  Det er ikke helt vanlig langt ute i november. 

Det er litt merkelig, men de første turene rundt Li går alltid sakte. Det er så sleipt og glatt at det ikke er mulig å holde skikkelig fart. Av en eller annen grunn blir det bedre ut over vinteren.  I tillegg til at det var naturlig glatt, så hadde jeg på nye Crispi sko. Garantert beste sålen som er å få – i følge selger. Svinglatte uansett.

Nye støvler er også så pass stive, at jeg ikke helt hadde den rette «følelsen». Det ble å sette foten ned litt forsiktig. Det gode med nytt fottøy, er at de er vanntette. Jeg trengte ikke å være forsiktig med om jeg satte foten ned i vannet.

Og støvlene hold tett.

Det var spor utover langs sjøen, men vi så aldri folk. Det var derimot båter på fjorden. Båt og sjø, på fjellturen.

I tillegg til lukten av saltvann, så fant vi også blomster (eller en blomst.) Det viser at vinteren ikke helt har tatt kvelertak på naturen. En fin oppmuntring. Og siden høsten til nå har vært varm og uten kuldegrader, har fuglene holdt seg vekke fra de fine røde bærene på kristtornen. Det kan lett bli noen bær igjen til juledekorasjonen.

Med god temperatur og uten regn, var det bare å hive av jakken i den lange bakken opp mot toppen. Det var skikkelig greit å kunne gå i bare ullblusen. Rett før vi kom opp på snaufjellet, tok vi igjen på jakken og gikk ut i vinteren, vestlandsvinter med regn og vind. Regnet varte resten av turen.

Og selvsagt fikk vi det i fleisen øverst. Så selv om temperaturen var grei, ble det litt utrivelig de få meterne hvor vi kjempet med vinden i regnet.

Ned mot Dalevann, kom nye sko til sin rett. Her blir stien en bekk i regnvær, men for meg var det bare å vasse gjennom.

De siste bakken end mot Dale er lettgått, men det er egentlig ikke noen grunn til å sette opp farten. Turen tok lengre tid enn vanlig, og en liten spurt ville uansett ikke rette opp.

Vi brukte nok en del lengre tid enn det vi hadde håpet. Årsaken kan være mange. Men trening blir det, og det er jo vitsen med disse vinterturene – å holde på formen.

Lifjell i Sandnes.

Søndagsturen i nærområdet.

Det hadde egentlig vært mulig med en tur i heia. Forkjølelse og vondt i halsen gjorde at jeg faktisk vurderte om det skulle bli tur i det hele tatt. Og da broderen foreslo Li, var jeg enig.

Li fjell er den mest vanlige turen på vinteren, og nå står vinteren for døren. Det hadde vært greit å utsette denne så lenge som mulig, men denne søndagen passet det med en kort og grei tur.

Nå ble turen alt annet enn grei. Og heller ikke spesielt «kort». Det var dagen for piggsko.

Sleipt og glatt, både på steinene og i sorpa.  At røtter og greiner er glatte, er ingen stor nyhet, men denne dagen var det vanskelig å se «faenskapet». Jeg var skikkelig på rompa en gang, og hadde et par utglidinger i tillegg. Broderen fikk et skikkelig skrubbsår på leggen, men holdt seg stor sett på beina.

Men ingen av oss hold seg tørr. 

Det var egentlig ikke mye regn, men det kom ned litt hele veien. Oppe i høyden var det inn i skydekket med yr og regn i tillegg til tåka. Som om ikke det var nok, så blåste det i også. Riktig surt, med andre ord. Og det ble ikke så mye bedre nede i skogen selv om vi slapp både tåke og vind. Hver gang vi tok tak i et tre eller grein fulgte det med en skikkelig omgang vann.

Merkelig nok var vi ikke alene på tur rundt Lifjell denne søndagen. Vi møtte en gjeng ungdom, et yngre par og en familie helt ute mot Bymarka. Og det er ikke så ofte vi møter folk her i det hele tatt.

Mange på tur med andre ord. Vi møtte også en gjeng ved Øksendal. De må ha startet rundt to, og var helt klare på at de ville nå rundt før mørket kom. Og under normale forhold, ville det ha vært en enkel sak. Så slept og glatt som det var på søndag, så burde det ta noe lenger tid. Vi brukte i hvert fall lang tid. Som oftest går det godt, og ungdommen tar vel noe mer risiko enn oss gamlinger. Det går da fortere.

Jeg tror jeg sjelden har vært våtere på en slik enkel tur. Med 12 grader og jakken på hele turen blir det mye kondens. Og når jakken er våt utenpå hele turen er det heller ikke mye som slipper ut – på tross av alle garantier fra Gore-Tex. 

Det skulle ha vært en grei tur. Halvsjuk og vond hals, er ikke et godt grunnlag for en langtur. På grunn av forholdene tok det tid. Og det kjentes i beina, som ble stive de siste bakkene.

Det ble ingen vintertur, men en våt og kald affære.  Det ble ikke helt den turen vi så for oss da vi startet. Det skulle bli en «søndagstur» og ikke treningstur. Nå ble det likevel en passe tung tur. Mye på grunn av været.

Og det var slik vi oppfattet turen. Hvordan må da de andre vi møtte synes den var?

Antakelig helt grei. Vi får skylde på sykdom….

Resasteinen og Lifjell 12. april

Kirkeklokker og fjelltur

Dagens tur ble innledet med kirkeklokker. Det ringte til ”preik” i det jeg tok fatt på de første bakkene.

Og det måtte bli en tur ute langs kysten denne søndagen. Inne i landet ville det ”pisse”regne. Men ute ved kysten skulle det være en del opphold.  Og det er ikke vanskelig å velge opphold fram for regn. Regn har jeg hatt nok av denne vinteren.

Det kan ikke være mange skikkelige fjellturer som går så nær sentrum av en av Norges større byer, som denne. Turen fra Dale til Resasteine og videre ned til Dalevann og så til Lifjell, bymarka og tilbake til Dale, vil normalt ta 6 timer. Står vinden fra vest, som i dag, så er det mulig å høre kirkeklokkene stort sett hvor som helst på turen.   

Selv om det ikke skulle regne noe særlig, ville det blåse. Nå tok værfolkene feil når det gjelder regn, og også for vinden. Jeg hadde ikke dråpen på meg, og vinden var så avgjort ikke av kuling styrke.

Med andre ord, det ble en bra tur værmessig.

Utover langs brinken tok vinden, og jeg måtte ta det litt med ro for å holde kontrollen. På kanten tok vinden så pass i at det kjentes litt skummelt. Med stup til høyre, fortrekker jeg å ha kontroll.

Fra Jødestadfjellet og ned til Dalevann er det bratt. For folk (meg) med en mild form for høydeskrekk, er det en utfordring.  Men jeg kom da ned denne gangen også.

Oppe i lia kunne jeg kjenne lukta av bål. Nede ved Dalevann satt det en gjeng og hadde varm kaffe klar. Det var unger og voksne.  Det var god turstemning rundt bålet. Jeg hilste pent, ønsket god tur ned og fortsatte mot Lifellet. Det var en del folk opp mot toppen, men så snart toppen var passert, ble jeg igjen alene. Det var spor – både samme vei som meg, og mot, men jeg så ikke folk.

Bakken ned mot Bymarka går greit, men det er en del meter ned, og med en del timer på beina, kjennes det i kneet etter hvert. Vel nede, og et stykke vider, er det en liten bakke med et tau til hjelp.

Pulsen kommer fort opp, når hele kroppen tas i bruk. Skikkelig pesing på toppen hører muligens med.  Fra Einerneset og inn er det bare 30-40 minutter å gå. En del av denne tiden blir brukt til å tenke på bakken opp i Revesdal.  Lurer på om det hjelper å tenke positivt?  Men jeg kom opp, og kunne ta fatt på det siste stykket inn mot mål… eh Dale.

 

På vei innover langs Gandsfjorden, står bjørka grønn. Det er kjekt å se, etter en ikke så lang vinter. Og så er det påskeferie i snøhaugen? Forstå det den som kan.

Sola kom fram i innspurten, bare for å skikkelig understreke at dette hadde vært en tur med godt vær. Men sorpet var det, buksa var skitten til langt over kneet. 

 

Søndagstur i søndagsvær, søndagstempo og med søndagsstemning - 23. mars

Lifjellet i sol.

Hvor skal søndagsturen gå? Planen var Bynuten, men broderen var ikke helt tent på ideen. Det var snø på toppen.

Og etter to langturer forrige uke, kunne det passe med en vanlig søndagstur.  Og hva er mer vanlig en rundt Lifjellet? Det så ut til å bli vanlig vær også. Regn og litt vind. Vi hadde regn på bilruta, men rett etter start kom jakken av, Og det ble varmt i bakkene med sola bakfra.

Og vi var ikke alene om å gå søndagstur denne dagen. Alt ved stidelet til Revesdal sto det et par som ikke var helt sikre på hvor turen burde fortsette. De gikk mot toppen og vi videre mot Bymarka. 

Utover langs sjøen ble det mer og mer søndagstur.  Været var bra, tempoet overkommelig og det var ikke for mye sorpe og vann i stien. Og vi gikk i skjortearmene. Det var en stund siden vi gjorde det.

Det var spor av folk, og vi passerte noen ved Bjorhamn og hørte folk i bakken. Det har antakelig ikke vært så mye folk rundt Lifjellet siden i fjor. Og på toppen satt det kjentfolk. Vi måtte stoppe for en prat. Det viste seg at han var på «treningstur». Planen var Trolltunga i juni engang. 

Bortover flyene fra toppen, var kontrasten mot gårsdagens tur stor. Borte var snø, hagel og lyn. Det var sol i ansiktet og varme i kroppen. I toppen av bakken ned mot Øksendal, gikk vi på et følge med unger og voksne. Ungene spurte om bademuligheter, og var fast bestemt på å bade. Det var antakelig is på vannet bare for 14 dager siden, og frost, snø og hagel dagen før.  Bading i mars? Ikke for oss, men for ungene derimot… 

I Øksendal ble det en liten nødvendig stopp. Oppover den fordømte bakken og videre nedover mot Dalevann og Dale var det folk. Masse folk. Og det var bra vær, masse bra vær.

Parkeringsplassen var full, og det kom fortsatt folk. Etter mange turer i dårlig vær var det kjekt å få en tur i godt vær. Noe å huske de dårlige dagene, og da gjør det ikke så mye om det bare ble en «helt vanlig søndagstur».

Lørdagstur, med lyn og torden 22. mars.

Noen ganger er det helt all right – å velge en enkel tur.

Været var ikke helt med denne lørdagen heller. Det ble meldt om vind og regn. Etter en del turer med både regn og vind, hadde jeg avgjort ikke lyst på en våt langtur. Det måtte derfor bli en kjapp tur rundt Lifjell. Og det var så avgjort rette turen denne dagen.

Værmeldingen tok feil.

Regn er nå en ting, men når værgudene skrur opp vindmaskinene og i tillegg hiver både snø og hagel i hode på uskyldige turgåere, da må det være lov å klage. For virkelig å understreke at det er de som bestemmer, fyrte de av noen salver med lyn og torden i tillegg.
Men ved starten av turen, var det ingen ting som tydet på spesielt dårlig vær. Det regnet, men det har de gjort før.  Det blåste, heller ingen stor nyhet.

Jeg ble litt betenkt da jeg kunne høre innflygingsradaren allerede nede ved sjøen.  Men egentlig var det tilnærmet normalforhold.  Utover langs sjøen hadde jeg vinden i ryggen, og jeg håpet at tingene ville roe seg til jeg kom opp på toppen.  Så feil kan man ta.

Men noen små oppmuntringer må kunne tas med. Bjørka er klar for våren. Det var knopper på greinene, og med noen fine varme dager, vil det ikke ta lang tid før de står grønne. Og det var tross alt ikke frost.

Det nærmer seg vår.

Ved Bjorhabn lå det slengt en masse stein.  Til å begynne med kunne jeg ikke forstå hvor all steinen var kommet fra. Jeg kunne ikke se et rassted oppe i lia. Men forklaringen må være at det er ”rester” etter en sprengning av gammelt krigsutstyr som ble gjennomført i uka.

Etter mengden av stein og hvor høyt vannet hadde vært, så må det ha vært betydelige mengder sprengstoff. 

Over flyene opp mot toppen blåste det. Jeg hadde problemer med å holde meg på beina. Skyene ble mørke og uten egentlig å tenke på det, gikk jeg bare rett forbi huset og videre ned fra toppen. Det er normalt med en stopp her, både for å ta noen bilder, og for å hive innpå ne varm saft. Ingen pause denne gang.

Og det tror jeg var rett.  Et stykke etter toppen begynte det å hagle.  På plankene over myra, holdt jeg på bli blåst over ende og ut i sorpa. Og litt lenger nede smalt og blinket det. Skikkelig.

Det var ikke opphold mellom lynet og torden.  Jeg har opplevd lyn i heia før. Den gangen smalt og glimtet det i ett. Nå var det bare to glimt, men rett ved. Jeg trenger ikke flere…
Etter en stund ga hagelet seg, og ble avløst av snø. Det ble sleipt og glatt. 

Nede ved Dalevann møtte jeg en hel gjeng engelsktalende ungdom.  Det var egentlig ikke forhold oppover for folk uten erfaring, men så mange som de var, er det ikke noen stor fare.
Uten om disse ungdommene, møtte jeg ingen andre, og det var for såvidt bra.

Nede ved bilen var det kaldt og vått å skifte klær. Og termometeret i bilen vist to små grader. Heller vinterlige forhold.

Denne lørdagen ble en tur rundt Lifjell ikke bare en vanlig treningstur, men også en litt spennende opplevelse.
Og jeg er glad jeg ikke valgte å ta turen andre og høyere plasser.  

 

 

Dale, Resasteinen, Li – lørdag 15. mars

En langtur nær byen

Fredagskveld betyr dypdykk i værmeldingen. Denne gang var Yr og Storm enige. Det ville bli lite vind muligheter for litt regn, men ikke sol. Og det ville være best vær ute langs kysten, mer nedbør lengre inne.

Og det måtte, om mulig, bli en litt lengre tur enn bare 2-3 timer.  Bynuten var et alternativ, men det dukket opp fjerne minner fra fjorårets tur rundt Resasteinen, Lifjell og tilbake til Dale om Bymarka.

Det er i hvert fall en lang tur. Halvannen time i tillegg til den vanlige tiden rundt Li. 

Turen går opp mot Dalsnuten på gammel  gardssvei, og det er fortsatt mulig, enkelte plasser å se hvordan de i gamle dager la til rette for folk som skulle opp eller ned bakken.  Dagens turister  lager   sin egen sti, uten om kulturminnene.  Litt unødvendig, men så får vel arkeologer en gang i framtiden noe å bryne seg på.

Det er en drøy bakke oppover mot Resasteinen, som må være en gammel  lega med ly for en person. Videre går det opp og ned til Jødestafjellet. Enkelte plasser går stien helt ute langs brinken med god utsikt over Dale. For enkelte er nok stien også litt luftig. Bakken ned til Dalevann er i hvert fall bratt, og luftig øverst. 

Og som så ofte før, jeg var spent på hvordan det ville gå med årets første langtur. Holder knærne, er formen god nok til å komme opp bakkene, og blir jeg stiv det siste stykket.

Etter 25 år skulle jeg kjenne meg selv godt nok til å vite at en slik tur ikke byr på problemer, men det er fortsatt spennende.

På Dale var det ikke mye folk, en bil og ikke spor av folk i stien. Nå var ikke det egentlig uventet.  Lørdag er ikke den stor turdagen. Det hadde vært litt regn på ruta innover mot Dale. Jeg fikk heldigvis opphold opp de første bakkene. Ved Resasteinen både blåste det og regnet, men i det jeg tok fatt på veien videre mot Jødestadfjellet var det noen hvite filler som kom ovenfra.  
Ingen hadde nevnt snø.

Nede ved Dalevann ble det en liten drikkepause. Det var også en familie som tok en pause. 

Det var mor og far sønn på 7 og minstejenta på  5. Det er godt gjort å få med seg ungene opp bakkene, og de skulle videre. Jeg traff de igjen nede på veien, De hadde gått opp bakken og ned til Øksendal, og derfra ned Revesdal. Guttungen hadde gått helt ned til bunn av Revesdal og så opp bakken. Det ble mye opp og ned. Tøft gjort.

Men før jeg traff familien, måtte jeg jo opp til toppen av Lifjell, ned til Bymarka og videre langs sjøen. 

Jeg har tatt denne turen noen ganger opp gjennom årene. Og har alltid kjente det. Langs sjøen, på slutten av turen går stien litt opp og ned over svabergene. Det blir fort tungt selv om bakkene ikke er lange, men bakken fra Revesdal og til stidelet, har alltid gått skikkelig tungt.

Jeg var nok stiv og det kjentes i beina på slutten, men det var ikke verre enn det hat vært tidligere. Så selv om det nok går senere totalt, får jeg igjen for all treningen.

Så det ble en skikkelig positiv opplevelse. En fin tur – en opptur.

Nå ble det ikke noe særlig, men snø……

Godværs – treningstur Li lørdag 1. mars

En glad dag i mars.

Endelig kom en dag med bra vær.  Sola skinte, og værmeldingen lød godt.  Ingen mørke skyer verken bokstavlig eller i overført betydning.  Det burde ligge til rette for en skikkelig bra tur.

Det hjelper ikke med arvinger. Som dumper barnebarn i fanget på, her må jeg nok si: bestyrerinnen.

Men hun er nok så klar på at morfar må tre støttende til. To små som – en som egentlig ikke er så liten lenger, krever sitt. Dagseddelen lød derfor på en kort tur. Og da passer det med en treningstur rundt Li. Og, det kan i grunnen ikke sies for mange ganger, været var nydelig. Varmt, uten vind og sol.  

Vår.

Det har ikke vært tilsvarende vær siden januar, og da var det helst kaldt.  Det var mange som hadde fått med seg at været var bra. En god del biler på Dale. Og mange folk i løypa.

Jeg traff samme mann som jeg har truffet noen ganger før. Det er andre enn meg (og broderen) som bruker Li som treningstur.  Nå er det hyggelig å treffe folk igjen, og veksle noen ord om været.

Jeg var spent på formen. Torsdagens trening gikk ikke helt etter planen. Den var tyngre enn på lenge.

Hvordan ville det slå ut rundt LI?  Jeg tok det litt med ro helt i starten, men det fine været og gode forhold gjorde det kjekt å ta i litt. Det ble helst slik at jeg gikk og holdt igjen i bakken. Det er et tydelig tegn på ar dagsformen er på plass. Det var fortsatt sorpet og glatt enkelte plasser, men det var ikke vått i stien. Endelig gode forhold, det var bare å gi på.

Opp bakken gikk det i vanlig tempo, pulsen kom selvsagt opp, men det var enkelt å holde den på et rimelig nivå, og det tok ikke lang tid før den var nede på ”normal” nivå på de flate partiene oppover.

På toppen traff jeg to på sykkel. De hadde syklet opp veien, og ville ta samme rute tilbake. Jeg fortalte at folk hadde syklet ned bakken mot stien langs sjøen. Det ser umulig ut for meg, og virker temmelig vannvittig, men bildene fra turen lyver antakelig ikke. 

I det fine været var det selvsagt folk på tur. Jeg traff flere som kom i mot, og det satt folk rund om kring som hadde pause. Det luktet stekte pølser.  Dette var første turen der jeg ikke så spor av is eller snø/haggel.  I nordhellingen i skyggen var det nok litt hardt i bakken. Det hadde vært frost om natten.  Som tidligere sagt, når skaren bærer st. Hans blir det en sen vår.

Hos oss har det omtrent ikke vært snø, og i motsetning til de foregående årene er det ikke frost til ut i mars. Snøklokker og krokus er vårtegn.

Vind, men lite regn Li søndag 23. februar

Noen må ha skylda – værmeldingen?

Noen dager må det bli en kort tur. Kalenderen inneholder alt for ofte fødselsdager og andre familiære hendelser. Hvorfor disse legges tilsøndager, når tur står på programmet, er litt uforståelig – for oss som går på tur. Og om det etterlyses forklaring så er svaret som oftest –”ordre fra overkommandoen skal følges” eller noe i den duren.

Når det i tillegg blåser så husene rister og hattene flagrer, så ligger det egentlig godt ann til nok en tur rundt Li. Godt i le for sørøsten og ikke for lang.

Men hva med regnet? Det regnet skikkelig på morgenen. Yr hadde regn på planen, men helst i små mengder og fordelt ut over formiddagen. Denne gangen var vi heldige. I stede for å spre nedbøren tynt utover, fikk vi hele greia i hodet i starten av turen. Nå kom det noen tunge og skikkelig mørke partier i skydekket seilende innover, men på en eller annen måte klarte vi å gå i mellom regnet.

Men det var selvsagt både vått og sleipt. Vi måtte gå forsiktig. Og det tar tid. 

Ikke for alle. På vei ned bakkene fra Dalevann sprang det en kar forbi. Vi vekslet noen kjappe ord. Han hadde gått hele runden – uten de snarveiene vi tar – og hadde helt sikkert startet lenge etter oss. Vi fant ”trøst” i at karen var 30 år yngre og at han sprang uten sekk.

Det hjalp ikke et øyeblikk. Det er bare å innse at ting tar tid, og at ungdommen på 30 - 40 eller der omkring tar over. 

Det var ikke mange bilene på Dale, og det var heller ikke mange spor utover sjøen. Nå er det egentlig ikke så mange som tar turen helt rundt, men det pleier å være noen. 

Sjøen gikk hvit, og radaren på toppen ulte som en syk ku. Det tyder på kuling. Og på de verste plassene hadde vi problemer med å holde balansen i vinden. Men det er bare på de mest utsatte stedene. Turen går helst i le.  Inne i skogen ved Einerneset ble det så pass varmt at jakken kom av. Og vi fikk en god tur i skjortearmene.  Til oppe i mot snaufjellet. Der kom jakken på igjen.

Vi forventet jo at det skulle blåse skikkelig på toppen, men denne gangen ble vi snytt for blåsten. Det var litt vind og vi måtte ta i litt for å komme frem, men det var alt.

Nedover så vi ikke folk. Ved Dalevann var det et par gjenger som hadde slått seg ned. Og det var noen biler på Dale da vi kom ned. Men ikke den helt store utfartsdagen