Langs stranden – etter stormen. Søndag 8. desember

En vanlig tur i desember.

Så var alt tilbake til det normale. På søndagsmorgen var temperaturen ute rundt 6-7 grader. Det regnet, og det var fryktelig vått. Delvis på grunn av snøsmelting.

Men isen hadde så langt ikke smeltet, og det lå en del av sorten på veien utenfor kjøkkenvinduet. Det ville være en del is rundt Li, og erfaringen er også at snøen smelter senere inne i skogen, og i hvert fall lenger opp mot toppen som tross alt er nesten 300 moh.

Det lå derfor ann til en tur langs sjøkanten.  Vi ble to, broderen og meg. Det er ingen grunn til å ta ut grytidlig på denne tiden av året, og vi var ikke på Hå før nærmere 11. Og fant fort ut at det muligens ville ha vært bedre å starte fra Varhaug gamle kirkegård. Det blåste. Fra vest. Og da blir det medvind nedover (mot sør) og motvind oppover (mot nord).

Her helt nede ved sjøkanten, er det ofte mindre nedbør enn bare litt lengre inne i landet. Det er slik at vi kan se regnbøyene inne i landet mens det fortsatt er opphold der vi går.

Nå er det litt drøyt å kalle det oppholdsvær, det vi hadde på søndagsmorgen, men det var heller ikke mye nedbør. Det fløy litt i lufta, stort sett hele tiden.

Medvind og lite nedbør gir egentlig bra forhold. Og sørover var det så avgjort en fin tur. Nå var det ikke mange andre ute og gikk. Vi så faktisk ikke en kjeft før helt nede ved Bodle.

Det var tydelig at stormen torsdag/fredag hadde tatt godt i. Det lå en del veltede trær inne i skogen.

Litt annerledes forhold da vi tok fatt på tilbaketuren. Det ble straks mye tyngre, og det ble etter hvert en ”skikkelig” tur.  Å kjempe mot vinden koster krefter. For min egen del blir det ofte slik at jeg automatisk forsøker å holde samme fart som vanlig. Det straffer seg etter en stund. Og i hvert fall dagen etter. Stiv og støl kropp er takken for å prøve å gi på…

Selv om det er flatt, og lite bakker, ble turen tilbake en liten utfordring. Tempoet var sikkert ikke særlig høyt, men motvinden gjorde at vi måtte presse på mer enn vanlig. Det ble en skikkelig langtur, på bare 2-3 timer og opp mot 18- 19 kilometer. 

Selvsagt skyldes det også underlaget. Etter frost, der bakken bare så vidt er tint, gir ekstra sleipe forhold. Og selv om det er lite bakker blir det å kontrollere hvor skoene settes ned. Et fall kan lett gi noen ukers avbrekk for helgeturene. Ikke ønskelig.

Tilbake på parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård, var det svært greit å endelig kunne sitte ned. Det kjentes godt i beina, og spesielt i føttene at vi hadde vært på tur.