Kånetur på høgjæren

Kort søndagstur på gode stier.

Etter tur både torsdag, fredag og lørdag, mente bestyrerinnen det måtte være mulig med en tur der hun og kunne være med.

Det ble litt frem og tilbake på hvor turen skulle gå. Madland var et aktuelt området, men mørke, nesten svarte skyer innover overbeviste oss om at vi gjorde rett i å velge høgjæren.

Værmeldingen var nesten på vår side. Det skulle bli litt sol utpå dagen, men ikke regn. Og det stemte sånn noenlunde, bortsett fra at sola ikke kom skikkelig gjennom før vi var hjemme. Det var en kald trekk, men i le og i sola ble det sommerlig.

Det var flere ting som stemte denne søndagen. Været var en, men det passet også bra å ta det litt med ro etter noen dager på beina.  

På Holmavatn var det ikke mange bilene, men det var en del folk i løypa. Dette er familieturterreng. Det er ganske vanlig å ta med unger og svigermor på tur fra Holmavatn til Steinkjerringå. Og de fleste synes det er en lang nok tur. Det går jo fort over et par timer om det er unger med.

Etter som årene gar gått, har både jeg og bestyrerinnen blitt litt opptatt av botanikk og ornitologi

Denne gang så og hørte og så vi en svart hvit fugl som vi ikke kjente. Og hadde med blomst hjem for å finne navnet.  Klarer vi å lære et par arter på hver tur, så blir det jo noen stykker etter hvert.

Men tørt var det. Kun en plass var det fuktig myr. Og bestyrerinnen klarte selvsagt å tråkke ut i.

Oppe på selve Synesvarden var det tid for en liten pause. Her måtte vi krype i le av varden for å slippe unna den kalde trekken. Våt ull holder ikke helt på varmen i kald vind. Jakken måtte på en stund. 

Det kom omtrent samtidig med oss en dame opp fra Holmavatn, og vi fikk en kjekk prat.

Nedover stien mot bilen, hadde vi folk foran. Og vi gikk raskt. Bestyrerinnen holdt et brukbart tempo, omtrent som vanlig for meg. Men selv med det tempoet gikk de foran fra oss.  De må ha gått kjapt.

Vi gjorde unna runden på litt under to timer. En passe søndagstur. Og vi var enige om at det hadde vært en gild tur.

Det ble middag på Karlsbua. En opplevelse i seg selv.

Første gang til Sandvatn i 2014.

Lørdagstur – frem og tilbake på dagen.

Etter torsdag/fredagtur, hva da med lørdag. Det var lagt opp til et eget program for dagen. Jeg måtte hente min gamle mor rundt fire, og huset ville bli fullt av familie klokka fem.

Etter litt frem og tilbake, fant jeg ut at det ville være mulig med en tur til Sandvatn, men da måtte jeg starte hjemme omtrent før fuglene var oppe.
Lørdagsmorgen klokka åtte var jeg i bilen og på vei mot Hunnedalen.  

På parkeringsplassen var det 12 grader, skyer med noen spredde blå flekker og vind fra nord. Ikke sterk vind, men nok til at det føltes kaldt. Det ble tur i de vanlige klærne, dovre bukse og ullbluse.

Det var en del biler, men antakelig flest fra sauefolkene, som muligens var på vei innover.  Det var så tørt i bakken at det faktisk var vanskelig å se om sporene var fra gårsdagen eller om det var folk og dyr på vei denne morgenen.

Et stykke oppe i bakkene gikk jeg forbi en sauedrift. Gjeterne hadde tydelig problemer med å få sauene til å forstå hvor de skulle gå. Det var roping og kauking og bikkjeglam. Rett etter gikk jeg på  en kar som sto og ventet. Det var heiesjefen. Og han kunne fortelle at det var ca 70 sauer som skulle inn til Degevass. Og at det var første gang sauene var på tur i dette terrenget. Så ganske riktig, de viste ikke veien.

Innover heia var det fortsatt mye snø. Egentlig ikke mer enn det pleier å være på den første turen, men den har jeg normalt i starten til midten av juni. Det var fortsatt lange felter med snø som måtte krysses. Og ved bekken fra Matiastjødnå, var det en snøbru. Jeg har krysset denne bekken på snøbru noen ganger, og denne gangen kunne jeg velge å krysse på en smal stripe av snø, men over kjent underlag, eller krysse lengre nede uten å vite om hva som var under.

Jeg valgte den smale sti, men kun med lette tanker…

Ved bekken som kommer fra Mohidlertjørn var det egentlig ingen snøbru. Her var det sammenhengende fonn fra kanten oppe i lia og over til andre siden. Det må fortsatt være noen meter snø over bekken.

Og her traff jeg den eneste som kom i mot den dagen. En jente på tur. Hun hadde overnattet på hytta og skulle nå ned til bilen. Vi var begge enige om at Leif Rune burde være på vei innover. Og i ettertid, har jeg fått vite at det var han. Bare noe senere på dagen.

Det ble en kort pause inne ved hytta. Den sto klar for gjester. Brua mot Langavatn er på plass og de første turistene har gått over Stutaheia mot Blåfjellenden og Hunnedalen  for flere uker siden.

Litt underlig at det ikke var flere på vei innover en slik fin sommerdag.  Men jeg var jo tidlig ute. Jeg forlot hytta før 12 og var på parkeringsplassen før 2.

På vei tilbake, ved Mangædne traff jeg på nok en sauedrift. Her var det masse folk med. De kom ned bakken fra Blautevann. Og jeg ble spurt om det ville være trygt å krysse bekken på snøen. Slik jeg så det, så var det helt greit.

Og sauene fant selv veien over. Disse viste muligens hvor de skulle.

Det ble mer sol på vei tilbake, men jakken beholdt jeg på. Vinden i mot var kald. Nede i lia, kom sola. Og da ble det sommer.  På parkeringsplassen måtte jeg en kar som jeg tidligere hadde truffet på Blåfjellenden.  Han ombestemte seg med hensyn til turmål da han hørte at det bare var en mann på vei innover. Han valgte Blåfjellenden.

Forsiktig feiring av dagen på Blåfjellenden.

132 år til sammen.

Denne helga måtte det bli en tur til Blåfjellenden.  Det er lagt opp til å kunne bestille seng på hytta for medlemmer i STF/DNT.  En nyhet, men i den forbindelse måtte det gjøres noen små ting.  Broderen tok kontakt på onsdag, og spurte om det kunne la seg gjøre med en tur torsdag/fredag. Og uten egentlige planer for disse dagene, var det helt greit med en overnatting på hytta torsdagsnatta. 

Nå var det tilfeldigvis også grunn til en aldri så liten feiring fredag. Vi har felles fødselsdag, og en anledning til være på Blåfjellenden en slik dag, kan jeg jo ikke la gå forbi.

Det gir jo grunn til et lite tilbakeblikk. Vår felles 50 årsdag ble også feiret på Blåfjellenden, med over 20 gjester. I rolige former.

Denne gangen ble dagen nesten forbigått i stillhet. Det var ingen andre enn oss på hytta. Så festlighetene ble begrenset til frokost med egg og bacon.

Innover på torsdagsettermiddagen var vi velsignet med bra vær. Værmeldingen var noe tilbakeholden med penværet, og vi hadde begge på gore-tex. Det viste seg å være unødvendig. Det hadde vært helt greit med kortbukse. I hvert fall innover.  Sol, en litt kald trekk imot, men tørt i bakken, ga gode forhold.

Det var spor innover, og det hadde kommet folk fra hytta. Det kunne vi se av sporene i fennene bortetter.  På hytta var det ingen. Men de som hadde vært der natten før hadde gått fra hytta i god stand. Det var vasket og ryddet. Og vann i bøttene. Og ved inne i hytta.

Det ble en rolig kveld. På denne tiden av året er det lyst til langt på natt – det ble vel egentlig ikke skikkelig mørkt.  Vi tente ikke stearinlys hele kvelden, og da vi inntok hodeputa var det fortsatt dagslys.

Vi hadde avtalt en sen morgen – det vil si at frokosten ikke var klar før nærmere 9.

Etter en omgang med kost og mopp, var hytta sånn noenlunde klar for nye gjester og vi klar for avgang.

Bortsett fra at det regnet.

Vi ventet – en stund, Og bestemte oss for å ta ut på tross av nedbøren. Og like etter vi hadde startet på hjemveien ble det opphold. Og det ble opphold opp bakken, over flyene øverst og ned til bilen. Ikke en dråpe. 

Det var ikke mye nedbør som hadde kommet. Regnet hadde nesten ikke trengt ned i bakken, og det var derfor fortsatt stort sett tørt.  

Vi regnet med at det ikke ville være særlig mange på tur innover heia en tidlig fredag. Muligens ville vi treffe noen få stykker. Og riktig nok, i toppen av første bakke gikk vi på et par som fortalte at de var på vei mot Sandvatn.  Godt voksne, helst eldre, muligens nesten på alder med oss. Det så ut som om bakken opp alt hadde tatt en del av overskuddet. Og det er en lang tur over Stutaheia til Sandvatn. Nå ja det er lenge lyst, og været bra.

Det går helst godt.

Søndagstur til Blåfjellenden.

Frem og tilbake på dagen.

Denne lørdagen ble det ikke noen egentlig tur. Selv om vi, som vanlig gikk frem og tilbake til vårt lille sted mellom Markarska og Bratus. Lørdagen ble tilbrakt på flyplass og i fly hjem. Hjemme var vi ikke før nærmere 11 om kvelden, så all pakking og klargjøring måtte skje på morgenkvisten søndag.

Hvor turen skulle gå, var det ikke mye tvil om. Det måtte bli en tur til Blåfjellenden.  Det blir normalt en tur inn til hytta en gang i uka, og nå var det over en uke siden siste besøk.

Denne gangen ble jeg alene, men på en søndag ville det være andre i heia, både på vei hjem og på dagstur. 

Hjemme var det vind og ned mot ti grader, men sol. Yr meldte om vind og sol for Blåfjellenden.

Jeg pakket lett jakke, tynn bukse i sekken, og tok på kortbukse og kort ullbluse, men tok med vindfleece. Det viste seg å være rett denne dagen, for oppe i heia var det litt mindre vind enn ute ved havet, og temperaturen var faktisk litt høyere.

Forholdene for tur i heia var ypperlige. Tørt, sol og lite snø. Det var dagen for høyt tempo. Og det er kjekt en gang i blant. De siste årene har det ikke blitt så mange ganger fram og tilbake på dagen. Jeg var litt spent på hvordan det ville gå.  Det er en forholdsvis «tung» tur å ta begge veier på en dag.  Det hjelper selvsagt med lett sekk. Men 16 – 17 km i terreng og opp mot 1000 høydemeter opp og ned, er nå en god dagstur. Det kjekke var at det gikk greit. Ikke noe å engste seg for i det hele tatt. Selv helt på slutten av turen kjente jeg ikke noe stølhet. Det viser at sommerformen ikke kan være så langt vekke.  

Alt oppe i bakken rett etter start så jeg folk. Det var to jenter som ville til Sandvatn, men på returen møtte jeg de igjen og da hadde de bestemt seg for å gå mot Blåfjellenden og antakelig videre til Langavatn. Videre innover kom det folk i mot. Denne gangen var det mye ungdom og de hadde hatt et bra opphold på hytta.

Ved vaet satt en gutt og tapet opp kneet. Ikke noe alvorlig, og han ville helst ikke ha noe blest om saken, og derfor nevnes det bare sånn i forbifarten…

De var tre ifølge, og vi snakket litt sammen. Samtidig kom det to jenter over bekken. Det ble litt snakk om oppholdet og bloggen fra Blåfjellenden.

Nede på hytta så det bra ut. Jeg spiste et par boller (kjøpt på veien opp – det var skåltomt i brødskuffa), drakk noe saft, og kom meg av gårde. Oppholdet varte antakelig ikke over 30 minutter.

Ved vaet tok jeg igjen et par fra Belgia. De sto og kikket på vannet, og jeg fikk spørsmålet om det var trygt å drikke rett fra bekken. Her renner det livlig og det er en vanlig drikkeplass på varme dager. 

Jeg kunne bekrefte at det er helt ufarlig å drikke rett fra bekken. Noe jeg også gjorde.

Etter en stund kunne jeg se folk foran. Kunne det være guttene jeg traff på veien innover? Da må kneet ha blitt verre.  Jeg ga på litt, men tok ikke særlig mye innpå. Merkelig, var kneet blitt bra igjen.

Men det viste seg å være folkene fra Fidjastølen som var på vei hjem. Det er alltid hyggelig å treffe kjentfolk. Det ble en hyggelig tur nedover. Og sauehundene som var med kjente meg tydeligvis igjen fra tidligere treff.  

Ved Tangane lå heiesjefen selv, Olav og ventet. Det ble et litt prat om forholdene og snøen på toppene. Det ligger fortsatt mye snø på Grønanuten.

Jeg var nede ved bilen i god tid før klokka viste 16.00. Det er ikke ofte jeg har kommet så tidlig ned, etter en tur fram og tilbake.

Syden og tur

Langs kysten fra Markarska til Baska Voda.

Det er etter hvert blitt en tradisjon at vi tar en lengre spasertur når vi ferierer i Kroatia. Og turen går fra hotellet til Baska Voda. 

Omtrent en mil en vei, og totalt blir det da en «vanlig» legde på turen. Normalt er det varmt på disse turene. Denne gangen var temperaturen bare sommerlig. Det var i tillegg stort sett overskyet. Dette ga gode forhold.

Det er få bakker og slettes ikke utfordringer med stup eller ur/stein. Det vi oftest får problemer med er gnagsår. Forrige gang var det bestyrerinnen som ble plaget. Denne gangen var det jeg.  Og for min del er det ikke vanlige gnagsår på hælen, men det oppstår «blører» på siden av foten. Dette skyldes at fotsålen med hard hud beveger seg i joggeskoene, men det er mer stabilt i fjellsko.

Og bevegelsen gir altså «vannblører». Som gjør vondt. Og ikke forsvinner på en stund.

Heldigvis kjenner jeg lite til disse «blørene» i vanlige fjellsko. De hindrer i hvert fall ikke søndagsturen etter hjemkomsten på lørdagen.

Men uansett, det gir mening å gå en lengre tur. Selv i syden på sommerferie. Det blir liksom mer innhold i ferien, og det er jo morsomt å sjekke ut andre steder. Og vi finner stadig nye spiseplasser.

Denne gangen besøkte vi også vårt vanlige «vannhull» i Bratus. Et knøtt lite sted, men med egen strand og egen «konoba» (bar/kneipe) og en liten dagligvarebutikk på omtrent 30-40m2. For å sammenlikne med Norge, så er Brustadbua (søndagsåpen butikk) på maks 100m2.

Serveringsdamen kjente oss igjen fra tidligere besøk. Om det er bra eller negativt, er ikke helt klart… 

Antakelig er det ikke så mange gamle folk på tur, og i hvert fall ikke mange som i tillegg bare drikker cola light og vann.

Vi bruker noen timer på turen. På hotellet blir det en rolige stund før middag. Og det blir ikke lange turen på kvelden. Men det er bra å kjenne seg litt sliten – og sår under føttene i tillegg til vannblører.

Pensjonister på tur

Onsdag til torsdag på Blåfjellenden.

Både broderen og jeg er blitt pensjonister. Om ikke på fulltid, så i hvert fall hver fredag. Denne fredagen ville det passe ytterst bra om vi tok innover på torsdagen.  Da ville vi være tilbake tidlig fredag.

Det er ikke vanskelig å bli enige om en slik plan. God utnyttelse av både torsdag og fredag, og i tillegg hele helga til andre ting.

Å gå innover heia etter jobb, er en litt annen opplevelse enn de vanlige turene. Nå har jeg tatt denne turen en del ganger i vår, men da alene. Denne gangen var vi to. Det blir liksom ikke helt ”full fart”, det blir mer sånn ”på jabnå” innover. Ikke direkte rolig, men heller aldri så fort at pulsen kommer over syreterskel.  

Vi kunne se spor innover.  Og etter hvert som vi kom innover heia ble sporene ferskere.  Det var stor vannføring i bekker og elver på grunn av snøsmelting og regn. Ved Fossebekken, var vannet så høyt at det var vanskelig å komme over uten å trø nede i vannet. Nå er vi utstyrt med Norrøna Dovre bukser. Ved å snøre godt igjen over støvlene, var det helt problemløst å komme over, selv om vi måtte trø i vannet og det kom opp godt over støvlene.

Snøen hadde smeltet en god del, men det var fortsatt fenner på de vanlige plassene. Saftbekken, halvveis innover, ble passet på snøbru.

Ved vaet øverst i bakken, holdt det på å gå ”galt”. Selv med stokk, mistet jeg balansen på gangsteinene og måtte tråkke ned bekken. På tross av at det ble nærmest vassing, kom det bare litt vann i skoene. 

På andre siden av vaet var sporene ferske. De foran hadde tydeligvis brukt tid for å komme over.

Nede ved hytta traff vi på tre hyggelige jenter. De var opphavet til sporene vi hadde sett. Det ble en hyggelig kveld i selskap med jentene.

Litt utpå kvelden kom det en gjeng polakker. De var på tur i Norge. Og de var ikke helt fortrolige med forholdene eller kutyme på hyttene. Sekkene var ikke helt slik jeg anbefaler for flere av disse, og de hadde heller ikke pakket ”vanntett”.  Alt var vått, soveposer, sokker og sko. Og det så ut som noen av våre polske venner var bra nedkjølt da de kom inn i hytta.

I løpet av kvelden kom det fram at de mente oppholdet på hyttene er gratis, og jeg mener de heller ikke betalte for besøket. Det at besøk på turistforeningshytter er gratis, har jeg fått høre fra andre polske gjester.  De henviste til noen internettsider hvor dette var nevnt.

Jentene og broderen spilte kort.  Og det ble sent før alle hadde kommet til ro. 

Jentene ville til Sandvatn på lørdag. Det er vel fortsatt en god del snø oppe i høyden, og det kan være at merkingen ikke viser. Nå er jenter ofte flinkere enn gutter til å snu om det er nødvendig, så det går helt godt.  Jeg har et lite veddemål med meg selv. Jeg rekner med at de blir to netter på Blåfjellenden. Fremtiden, og en liten titt i protokollen , får vise om jeg får rett.

Morgenen ble som vanlig med frokost og rengjøring. Vi kom oss av gårde rundt 10, og det betød at vi ville være hjemme rundt ett, som avtalt.

Tverromdalen i Madlandsheiene.

Søndagstur på mandag. 

Madlandsheiene har mange perler. Videmyr, Hanklatjørna, Vådlandsnutane, Hiadalen, Fossankrå og Tverromdalen. Smak på navnene. De smaker lyng, einer og friskt fjellvann.  Sammen med blå himmel, sommertemperatur og lite vind, blir det garantert en kjempedag om turen legges innom noen av disse plassene.

Med broderen på sidelinjen på grunn av en fot, ble det muligens en solotur. Bestyrerinnen mente jeg fikk snakke med Bernt.  Han har fått innkalling til en større ”bypas” operasjon om noen uker, og jeg regnet med at han ville ta det med ro.

Ring, sa bestyrerinnen.

Bernt var så avgjort klar for en tur i heia.  Vi ble enige om å forsøke Madlandsheia, og vi fikk ta en runde i toppen av Høylandsskartet på turen videre.

Vi kom opp de første bakkene, passerte Fisketjønna i god fart og tok fatt på bakkene i skaret.  En av mine små spesialiteter er å holde tempo på et nivå tilpasset andre.  Vi kom opp til topps, med utsikt til Vådlandnutane rett fram, og stoppet ved skiltet som viste vei til Veen. 

Begge var klar for en tur gjennom Tverromdalen. Det var riktig mange år siden jeg hadde gått denne turen. Dalen er en ren perle. Det er en gammel stølsdal, med ruiner av høyløer. Men for øvrig helt uberørt av menneskehender.  Det er vann og åpne sletter og utsikt nedover mot Gloppedalen.

Stien er merket – på et vis -, men nesten usynlig i terrenget.  Heldigvis viser nødlingene på avstand, så vi hadde ikke problemer med å finne fram, selv om vi var utenfor stien noen ganger. Fra toppen og ned til vannet er det åpent heielandskap. Videre nedover er det mye bjørkeskog og kratt. Stien er ikke lettgått, og det tar på beina å gå slakt nedover. (Men det er bedre enn å slite seg opp.)  

Nede ved stidelet mot Veen, går stien gjennom et gammelt le. Det må ha bodd folk her inn en gang.

Nede ved Gloppevannet er det strand og plass for et telt. Men denne dagen fristet ikke teltlivet. Vi hadde følge med fluer, i hopetall, og de ga oss ikke mye fred.  

Langs  vannet er det opplødd sti. Noen har brukt mye krefter på å gjøre veien innover mot Veen godt farbar for folk og fe. Det minner ikke så lite om veien mot Viglesdalen.  Veien mellom Madland og Veen, gjennom Gloppedalen, var nok mye brukt i gamle dager.

Det er tungt å gå på stein, spesielt på slutten av en lang tur. Denne gangen kunne vi i tillegg glede oss til en siste bakke fra Madlandsvannet og opp til parkeringsplassen.

Det ble en tung tur opp bakken. Heldigvis for en stor del inne i skogen. I de åpningene vi gikk gjennom var temperaturen over 30 grader. Det er varmt.

Nå har jeg aldri før funnet denne stien. Og i stedet gått opp til veien, for så å følge denne til bilene. Denne gangen ble det skikkelig sti og skikkelig bakke.

Vi kom selvsagt opp. Og nådde bilen etter å ha brukt 4,5 timer på 15 km.
En anstendig søndagstur en mandag.

Tur til Blåfjellenden, men i et fantastisk vær.

Pinsetur.

Pinsen er normalt ikke tiden for heieturer. Den kommer ofte så tidlig at snøen fortsatt knuger landskapet. Og er det ikke skiføre, så i hvert fall ufremkommelig på grunn av snøsmeltingen.

Men noen år kommer pinsen så sent at det er mulig med en tur.  Jeg har minner fra en pinsetur til Taumevatn, hvor jeg omtrent måtte sove stående etterpå, på grunn av solbrent rygg og bein.
Bestyrerinnen har lagt seg til noen uvaner, og skylder på sykdom. Det ville derfor ikke bli et lengre opphold på Blåfjellenden.  Men det måtte selvsagt bli i hvert fall en –alene.

Jeg gjorde noen innkjøp på torsdagen, og etter en sedvanlig omgang i hjemmet, dro jeg oppover til Hunnedalen.  Tørt i bakken, delvis skyet, men med god temperatur. Et særdeles bra utgangspunkt for en tur innover heia.

Under 800moh er mesteparten av snøen borte. Det ligger en og annen snøflekk igjen på de vanlige plassene. De kan gås rundt eller krysses. Alt ettersom.  Og jeg valgte å krysse noen. Midt utpå gikk jeg gjennom og ned i bekken under med den ene foten.  Det lager litt spenning.

Over 800moh er det fortsatt store flater med snø. Her er det til gjengjeld så pass mye at det ikke er noe problem å gå på snøen.  Det var fortsatt så pass mye snø at bekken øverst ble krysset på snøbru. 

Det hadde vært folk på hytta siden forrige besøk. Det hadde kommet folk opp fra Mån og noen som hadde gått fra Vinddalen/Røssdalen.

Jeg gjorde noen småjobber, men gikk egentlig og lyttet etter flere folk. Ført rundt halvti, hørte jeg noen utenfor. 

Det var et ungt par fra Egersund som hadde tatt turen innover. De ville videre til Flørli dagen etter.

Det ble som vanlig tid til en hyggelig prat før kvelden. Men det var ikke mye kveldslys. Dagslys til rundt 11, og ikke skikkelig mørkt om natten.  Våren er en fin tid slik.

Bestyrerinnen hadde planer for lørdagen. Jeg måtte komme meg tidlig av gårde. Og med sol inn vinduet klokka 7, var det heller ingen grunn til å bli liggende.  Frokost – egg og bacon ble nok en gang fortært i ensomhet. Paret som kom sent kvelden før, hadde trukket for gardinene og kunne ikke se den perfekte dagen utenfor. Det var sol – selvsagt, lite vind og alt varmt. 

Den lille pytten utenfor soveromsvinduet lå speilblank. 

Jeg kom meg av gårde før de andre hadde fått gnidd søvnen ut av øynene.  Det var et lite problem.

Kortbuksa var ikke med.   Men en tidlig lørdagsmorgen, kan det ikke være svært mange andre på vei….

Jeg startet i bare boxeren.  Hvor lenge tåler vinterbleke legger og lår, sol og snø før de blir solbrent?

Litt spenning i livet skal vi jo ha.

Nå viste det seg at det faktisk var folk i heia, tidligere enn meg. Folkene på Fidjastølen var på vei inn med sauer, men jeg så bare sporene. De hadde startet klokka 7 i Hunnedalen, var forbi stidelet da jeg kom dit. Og folkene på Blåfjellenden passerte under meg på veien innover.  Det var 8-10 stk som fulgte sauene innover.

Litt nærmere Hunnedalen ble det en liten stopp for å ta på Gore-texen.  Det kom en del folk i mot. En del som skulle inn til hytta, men også noen på dagstur.

En skikkelig fin tur.

Høgjæren i sommersol og med høy himmel.

Sommertur med vinterklær.

Det har vært mye tur de siste dagene. Ikke så rart når været slår til, og det er røde dager på kalenderen. Etter fire dager med sekk på ryggen, trengte beina egentlig en liten hvil, men søndag er turdag. Litt ømme føtter er ingen unnskyldning for å sløyfe godt innarbeidete rutiner.

Det var opp på vanlig tid, pakke sekk og finne fram utstyr. Men sekken ble litt lettere enn det jeg har hatt de andre dagene – heldigvis.

Hvor turen skulle gå, var et annet spørsmål. Det ble løst i diskusjon med broderen. Jeg insisterte på en enkel tur, og enklere en høgjæren er ikke lett å finne. 

Temperaturen hjemme var 11 grader. Det blåste litt, og skyene hang lavt.  At det var havskodde, viste seg fort.

Høgjæren kan være kald i vind og 10-12 grader. Vindfleece virket som et fornuftig valg – i tillegg til ull.

Helt feil.

Denne dagen var det motsatt vær i forhold til det vanlige. På parkeringsplassen var det bare å finne fram kortarmet bluse og hive vindfleecen i bilen. Det var kortbuksevær, og her måtte vi gå i gore-texen. 

Nå møtte vi også andre, som hadde sett ut vinduet i stedet for å sjekke værmeldingen. I langbukse og med langarmet skjorte, og jakken rundt livet.

På tross av bekledningen, ble det jo tur. Vi tok opp bakken mot litla Synesvarden, og kunne se skybankene ute ved sjøen. Der var det fortsatt kaldt og gufset.  Vi hadde sommer.

Og med sommer, bli det enkelt å gå. Tørre myrer og lite fuktighet. Det gikk greit nedover mot Holmavatn. Vi møtte andre på tur, men ikke påtrengende mange. Utover mot Steinkjerringå tok vi igjen en del familier med barn. De kikker nok litt underlig på oss godt voksne karer, som denne gangen var prikk likt kledd – utenom sekken, en rød og en grønn. 

Det ble ikke lange stoppen ved Steinkjerringå, men vi helte innpå noe saft, snudde og tok samme vei tilbake.

I slikt fint sommervær, men hvor det ikke er for varmt, er det vanskelig å vurdere hvor fort det egentlig går. Alt er så mye enklere enn i dårlig vær. Vi ga nok litt på i de slake bakkene oppover mot Synesvarden. Til inspirasjon så vi folk foran.

Og til min store overraskelse var det kjentfolk. Ikke det at jeg kjente igjen Håkon og Marianne der de sto i motlys, men stemmen lød kjent. 

Det viste seg at de var på tur fra Holmavatn. Det ble en kjekk tur oppover mot toppen, der vi snakket om løst og fast. Skikkelig bra med annet følge for en gangs skyld.

På toppen ble det en liten runde med hvor de så skulle ta veien. Nå er det mulig å se Steinkjerringå fra Synesvarden, og etter å ha vist hvor statuen står, tok de nedover stien.

Vi fortsatte i retning parkeringsplassen og bilen. Det gikk nok ikke like fort opp de siste kneikene som vanlig. Etter mange dager på tur, er det ikke mye futt igjen i beina. Heldigvis nok til en søndagstur på høgjæren.

For i det fine været og med så bra forhold, og når vi i tillegg får et hyggelig møte med gode venner, da er det kjekt å være på tur.

Med barnebarn til Viglesdalen.

Stina, pappa og morfar på tur.

I turplanene for 2014 var det med en bestefartur. Den gangen planen ble satt opp, tenkte jeg på Langavatn, men langhelger i mai/juni må utnyttes på beste måte. Og hva kan være bedre enn først en kjapp tur til Blåfjellenden, og så en overnattingstur med barnebarn til Viglesdalen.

Nå var det i planleggingsfasen snakk om at hele familien til min datter skulle være med.  En litt forkjølet og trøtt minstegutt gjorde det nødvendig med endring i bemanningen. Det ble Stina – barnebarn på 8, pappa og meg.

En god gjeng. 

Forut for turen, må det selvsagt tas en gjennomgang av utstyr. Ekspedisjoner krever planlegging. Denne gangen var beskjeden klar. Jenta trengte ny sekk. Og det er en av mine mer kjekkere oppgaver å gjøre slike innkjøp.  Jeg fant en sekk som nok var noe for stor, men siden jeg uansett antakelig ville ende med å bare jentas sekk i tillegg til min egen, fikk det gå. Og slik ble det. Jeg bar sekken i tillegg til min egen, store deler av turen.  For en kort tur som opp til hytta i Viglesdalen, er det helt greit med noe vekt på ryggen. 

Det tar selvsagt tid å kjøre til Nes, startstedet for turen. Men en stopp for iskrem gjør turen kortere.

Vi startet i godvær, og det fulgte oss hele veien opp til hytta. Det ble selvsagt varmt oppover bakkene, men før det ble tale om pause, støtte vi på en liten gjeng i samme ærend som oss.

Det var Henriette på 6, Simon på 9, med egen sekk - tung nok, og endelig pappa, tungt lastet med full sekk, sovepose og teppepose. 

Ungene fant hverandre umiddelbart, og vi tok følge oppover mot hytta.  Det ble en hyggelig tur. Ungene var opptatt med hverandre. Vi voksne, gikk i et rolig tempo, og det gjør selv lange oppoverbakker som mot Viglesdalen greie. Når det i tillegg er sol og sommer, er det ingen grunn til å klage, og det gjorde vi da heller ikke.

Det ble noen passende pauser på vei innover. Både for å fore unger, men også for å ta noen bilder.

Hele gjengen kom ned til slettene i Viglesdalen i god form, men for minstejenta på 6 var det så avgjort en lang nok tur. Vi gikk og fabulerte om full hytte, for på Nes var det parkert en del bil. Det viste seg at det bare var to stykker på hytta, og vi fikk derfor rom for oss selv. Rene luksusen. 

De to som var på hytta, hadde kommet opp dagen før, og hadde denne dagen ventet lenge på andre besøkende.

Og selv om vi hadde brukt tid opp, og det nok hadde vært nevnt noe om lang og tung tur, og at muligheten for en kort stopp var oppe i ny og ne, og det i tillegg ble visket forsiktig ”er det langt igjen” et par ganger, fikk ungene fart på seg så snart de var vel installert på hytta. Det ble et sabla bråk med springing opp og ned trapper og ut og inn dører.

Middagen ble fortært, og litt senere kom det nok en gjeng. To voksne med fire ungdom på 12-13 år.

Vi ble en fin gjeng på hytta. 

Etter at de minste var ekspedert i seng, og de eldre ungene hadde tatt turen ut, ble vi voksne sittende å prate.  Det er en av de kjekkere opplevelsene på STF hyttene. Å treffe andre mennesker. Alle har sitt å bidra med. Denne gangen var vi flere som hadde erfaring fra butikk, dagligvare for noen av oss, men også fra sportsbransjen. Rolig prat rundt ting som vi har felles, gode historier og selvsagt litt om små poder og hvilke viderverdigheter det medfører.

Vi ble sittende til skumringen snek seg innpå og det ble bruk for stearinlysene til annet enn å få fram stemningen. Da var klokka godt over 12.

Morgenen kommer fort for små barn. Rundt 7 var det bare å komme seg opp.  En rolig frokost og litt rengjøring er normalprogrammet.  Vi var klar for avgang tidlig. Det var noe på dagseddelen for både Stina og meg den ettermiddagen. Vi tok følge med de samme som vi hadde hat følge med opp.

En hyggelig tur nedover liene.

Vi møtte en del folk på dagstur, et par som hadde Stakken som mål. De så ut som om det ville kunne la seg gjøre.
På stien langs vannet klarte Stina å tråkke over. Det gjorde nok vondt. Da var faren god å ha, med både bandasje og trøst.

Et stykke nede i stien var skaden glemt og gleden ved å være med pappa og morfar på tur, på plass igjen.

Nedturen går greiere enn opp, og det tok kortere tid enn gårsdagens tur før vi sto på parkeringsplassen. Det var på tide å takke Henriette, Simon og pappaen for en virkelig fin tur. Jeg håper de synes turen opp og ned, sammen med oss var kjekk.

Det er ikke tvil om at ungen syntes det hadde vært en bra tur.  For egen del var dett en av de finere turene, men ikke lengst eller tyngst.  

Det er noe spesielt å ha med små unger. Det er noen år siden jeg hadde med min yngste sønn på samme turen. Og det vekket noen gode minner å ha med barnebarn på samme sted.

Jeg håper det blir anledning til flere turer med barnebarn.