Høgjæren i sommersol og med høy himmel.

Sommertur med vinterklær.

Det har vært mye tur de siste dagene. Ikke så rart når været slår til, og det er røde dager på kalenderen. Etter fire dager med sekk på ryggen, trengte beina egentlig en liten hvil, men søndag er turdag. Litt ømme føtter er ingen unnskyldning for å sløyfe godt innarbeidete rutiner.

Det var opp på vanlig tid, pakke sekk og finne fram utstyr. Men sekken ble litt lettere enn det jeg har hatt de andre dagene – heldigvis.

Hvor turen skulle gå, var et annet spørsmål. Det ble løst i diskusjon med broderen. Jeg insisterte på en enkel tur, og enklere en høgjæren er ikke lett å finne. 

Temperaturen hjemme var 11 grader. Det blåste litt, og skyene hang lavt.  At det var havskodde, viste seg fort.

Høgjæren kan være kald i vind og 10-12 grader. Vindfleece virket som et fornuftig valg – i tillegg til ull.

Helt feil.

Denne dagen var det motsatt vær i forhold til det vanlige. På parkeringsplassen var det bare å finne fram kortarmet bluse og hive vindfleecen i bilen. Det var kortbuksevær, og her måtte vi gå i gore-texen. 

Nå møtte vi også andre, som hadde sett ut vinduet i stedet for å sjekke værmeldingen. I langbukse og med langarmet skjorte, og jakken rundt livet.

På tross av bekledningen, ble det jo tur. Vi tok opp bakken mot litla Synesvarden, og kunne se skybankene ute ved sjøen. Der var det fortsatt kaldt og gufset.  Vi hadde sommer.

Og med sommer, bli det enkelt å gå. Tørre myrer og lite fuktighet. Det gikk greit nedover mot Holmavatn. Vi møtte andre på tur, men ikke påtrengende mange. Utover mot Steinkjerringå tok vi igjen en del familier med barn. De kikker nok litt underlig på oss godt voksne karer, som denne gangen var prikk likt kledd – utenom sekken, en rød og en grønn. 

Det ble ikke lange stoppen ved Steinkjerringå, men vi helte innpå noe saft, snudde og tok samme vei tilbake.

I slikt fint sommervær, men hvor det ikke er for varmt, er det vanskelig å vurdere hvor fort det egentlig går. Alt er så mye enklere enn i dårlig vær. Vi ga nok litt på i de slake bakkene oppover mot Synesvarden. Til inspirasjon så vi folk foran.

Og til min store overraskelse var det kjentfolk. Ikke det at jeg kjente igjen Håkon og Marianne der de sto i motlys, men stemmen lød kjent. 

Det viste seg at de var på tur fra Holmavatn. Det ble en kjekk tur oppover mot toppen, der vi snakket om løst og fast. Skikkelig bra med annet følge for en gangs skyld.

På toppen ble det en liten runde med hvor de så skulle ta veien. Nå er det mulig å se Steinkjerringå fra Synesvarden, og etter å ha vist hvor statuen står, tok de nedover stien.

Vi fortsatte i retning parkeringsplassen og bilen. Det gikk nok ikke like fort opp de siste kneikene som vanlig. Etter mange dager på tur, er det ikke mye futt igjen i beina. Heldigvis nok til en søndagstur på høgjæren.

For i det fine været og med så bra forhold, og når vi i tillegg får et hyggelig møte med gode venner, da er det kjekt å være på tur.