Høgjæren - en kald tur.

Vind, vind og mer vind.

Fredag var det høst-tur. Lørdag var det mer snakk om vinter. Og det selv om turen egentlig gikk i lavlandet. Om høgjæren kan kalles lavlandet.

Det blåste.

Hjemme var det 5 grader og helst lite vind. Jeg kunne tenke meg en enkel tur.

Høgjæren er normalt enkel, men ikke denne lørdagen. Ikke det at turen ble vanskelig eller farlig, men mye tyngre enn den pleier, og den krevde at utstyret var i orden.

På parkeringsplassen ulte det rundt bilen. Temperaturen var bare så vidt over null. Det var ikke tegn på frost, men svinkaldt.

Lav temperatur og vind er ingen god kombinasjon. Det krever at klær og utstyr er i orden. 

Heldigvis hadde jeg tatt på vinterklær. Det vil si lang under og fleecemellomlag. Jeg føler at mye er gjort om bare hodeplagget er tilpasset forholdene, og denne dagen hadde jeg med vinterlokket (sivil utgave av BF).

Jeg hadde ikke med vintervanter. De lå igjen på hylla i gangen….

Redningen ble to par vanlige billige vanter av typen to par for 39.90. Normalt blir jeg jo så varm på hendene at det holder med et par, denne dagen beholdt jeg begge parene på, hele turen.

Opp den første bakken var det kalt. Og det var tungt. Normalt går det greit å gå her, bakken er passe bratt, slik at jeg blir god og varm.

Denne gangen blåste det godt i mot. Det ble å ta det med ro oppover. Og selv om pusten gikk, så ble jeg ikke skikkelig varm. 

Heldigvis går stien litt i le av en skogdott øverst. Det gjorde at jeg fikk orden på klærne - helt oppkneppet og hetta på.

Etter en stund så blir jeg vant med vinden og kjølen. Turen blir som vanlig kjekk.

Oppover mot Synesvarden merktes vinden igjen. Det var ikke mulig å gå i vanlig tempo. Movinden tok virkelig i enkelte plasser.

Nå var nok ikke vinden over liten til sterk kuling, men det er nok på åpne høgjæren.

Nedover mot Holmavatn fikk jeg vinden i ryggen, og anledning til å se meg rundt.

Det var faktisk noe å se på. Sola tittet frem mellom mørke skyer, og på denne tiden av året er sola ikke langt over horisonten.

Den lave sola farget heia gylden. Det minnet enkelte plasser om fargen på gammelt lær. Alt det brune fikk liv. Og kulden og vinden ble glemt en stund, det var tid for å beundre naturen, Selv så sent på høsten gir naturen opplevelser som er verdt å ta med.

Steinkjerringå satt ensom og ventet på besøkende vandrere. For meg ble det en kort visitt før jeg snudde og tok fatt på veien tilbake.

I medvind det første stykket.
Oppover fra Holmavatn mot Synesvarden fikk jeg igjen vinden i fleisen. Vinden var nok noe sterkere nå enn tidligere. Det ble å kjempe seg oppover.

Det burde liksom ikke være så mange folk på tur denne dagen. Jeg gikk forbi to jenter på veien, i tillegg hadde jeg truffet en kar på toppen. Det var også en del folk med hunder et par plasser.

Været er ingen hindring.

På parkeringsplassen skiftet jeg ikke på tørt tøy. Å ta av seg på overkroppen i kald vind virket ikke særlig fornuftig,

Jeg sto under varmt vann en stund da jeg kom hjem, før varmen vendte tilbake.

　

　

Steinkjerringå på Høgjæren.

Søndagstur – i lett terreng.

Det har vært en lang sesong, med mye godvær og en del langturer. Tur både fredag, lørdag og søndag, sammen med vanlig trening, tar på. Jeg kjenner at det skal bli bra med vinterturer en stund fremover. Vinterturene pleier ikke å være så lange som om sommeren.

Jeg kutter normalt også ut fredagsturen. Til sammen blir det en lite «pause». Jeg tror egentlig kroppen har godt av litt variasjon.

Som en forsmak på «vinterturene» bestemte vi oss for en enkel tur over høgjæren denne søndagen. Været og forholdene hjemme gjorde at det på mange måter ville passe bra med en kort tur. Bestyrerinnen ville har rynket brynene alvorlig om jeg hadde satt kursen opp i heia. Hjemmefronten og besøk til min syke mor må ha prioritet.

Turmålet ble ikke valgt uten en liten diskusjon. Det er ikke å komme fra at det blåser – på Jæren. Og denne søndagen var ikke noe unntak. Værmeldingen snakket om bris, men hjemme var det mer vind enn som så. Og hvordan ville det være opp på forblåste, treløse høgjæren?

Vi kunne i hvert fall forsøke. Og været ble ikke dårligere. Av alle ting, så var det to biler på Toppdal, utenom oss. Det var med andre ord andre som også trosset været denne dagen.

Nå var været ikke mye å skrive hjem om. Det blåste litt over toppene, men ikke mer enn en stiv bris. Det regnet litt helt i starten, men vi fikk stort sett opphold resten av turen. Og temperaturen var høy, opp mot ti grader.

Selv bris kjennes når den kommer rett imot i en slak bakke. Opp mot Synesvarden ble det derfor å gå «rolig» og ikke kjempe mot vinden. Nedover slake bakker er det bare å gi på. Turen mellom Synesvarden og Holmavatn gikk greit – og kjapt.

Det var andre på tur denne dagen. Helst voksne folk. Og de fleste med gode klær.

Nede ved Steinkjerringå var det en hel ansamling med folk. Noen hadde vi gått forbi og noen tok vi igjen her. Vi gjorde stoppen kort. Drakk noen saft. (Det er snart tid for varm saft på disse turene) og kom oss av gårde.

Vi tok rett opp mot Synesvarden. Det er en litt kortere tur enn om Holmavatn. Fra Steinkjeringå fikk vi vinden i ryggen, og det ble plutselig en helt annen tur. 

Det er et eget landskap her oppe på høgjæren. I nord, inne i landet, ligger fjellene som en mørk rand. Yte i sør og vest er det havet og flate Jæren som dominerer. Midt imellom dette, høgjæren med myrer småvann og noen bare svaberg på toppene. Det er et enkelt terreng å ferdes i. Selv i tett tåke er det egentlig ikke vanskelig å finne fram mot vei og folk, om kompasset er med i sekken.

Det har hendt at folk har godt seg bort. Jeg husker et tilfelle av folk på ski som gikk seg bort i tåka.

På toppen av Synesvarden kunne vi kjenne at det hadde blåst opp.  Vinden var så sterk at det var mulig å lene seg inn i den. Vi ble ikke stående der, men fortsatte mot bilen.

Nede på veien kunne vi igjen bare konstatere at det hadde vært en fin tur. Det var helt uproblematisk å hive av de svettevåte klærne for å tre på tørt tøy, men det var noen som kikket fælt på oss som sto uten klær på overkroppen i vinden.

Steinkjerringå og rød fluesopp

Søndagstur med litt ekstra.

Det er ikke helt enkelt å ta ut på en vanlig søndagsutflukt med tre dagers tur i beina. Og hvor skal turen gå. Oppe i heia var det meldt om store nedbørsmengder. I tillegg ville Hunnedalsveien være sperret på grunn av sauesankingen. Sitte i bilen kliss bløt å vente på at veien skal åpne, er ingen ønskesituasjon.

En eller annen topp ville passe bra, bortsett fra at de også ligger inne i landet og antakelig i regnbeltet.

Nei, heller ute ved kysten og helst høyt. En tur rundt på høgjæren kunne passe. Det passet ikke for bestyrerinnen, så jeg ble alene.

Og om det var ensomhet jeg søkte denne søndagsmorgen, så var Synesvarden/Holmavatn/ Steinkjerringå rette plassen. Ikke et menneske å se før jeg omtrent var halvveis.

Høgjæren er en fin plass for en søndagstur. Høy himmel og flott utsikt. Vindmøller, vann og hei. God sti og slake bakker er også en fordel når beina er litt stive etter for mye gåing.

Denne søndagsmorgen var også værgudene blide. Nesten ikke nedbør, og bare så vidt litt trekk, og faktisk et og annet solgløtt.

Men vann var det. Jeg har aldri sett så mye vann i de småbekkene som må passeres. Det var faktisk slik at jeg måtte stramme buksa over støvlene en plass.  Det hjelper å ha vanntette bukser som kan snøres tett til skoene. Jeg ble i hvert fall ikke våt.

Nå var ikke vann det eneste spesielle denne dagen. Nede ved grensen mellom Time og Hå ved et lite skogholt sto det oppmarsjert rød fluesopp. Jeg har aldri sett så mange og så flotte på en gang tidligere. 

Et stykke før Steinkjerringå tok jeg igjen de første turgåere jeg møtte denne dagen. Det var en del folk lengre framme, og jeg møtte en del på veien tilbake mot Holmavatn. Det som forundret meg litt, var at de til sammen hadde med 6 hunder, og ALLE var i band. Hva har skjedd?

Uansett er det positivt, for nede på sletta var det sauer, mange sauer.

Jeg møtte et par, og vi vekslet noen ord om "tilhøva", mannen spurte om ikke jeg holdt til på Blåfjellenden. Noe jeg selvsagt bekreftet.

Han hadde vært der for 15 år siden, og da var jeg også til stede. Snakker om hukommelse.

Jeg hadde trodd turen ville bli «tung» på slutten. Nå gikk jeg nok ikke i full fart opp bakkene mot Synesvarden, og det hjalp på pusten. I fe siste bakkene opp, måtte jeg ta d et litt med ro. Det var liksom ikke mer å ta av. Motoren gikk i en bestemt fart, og det var tungt å skifte tempo.

Nede ved bilen kunne jeg igjen bare konstatere at det hadde vært en fin tur, og at jeg hadde fått tatt meg ut – også denne søndagen.

Hviledag i lågheia.

Nesten alene på søndagstur.

Med en hurtig retrett fra Blåfjellenden, lå det ann til en hviledag. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta det med ro en dag i weekenden. Og det gjorde jeg, på høgjæren.

Det ble sent søndagsformiddag før jeg fant ut at det å sitte stille en hel søndag ikke var noe for meg.

Nå meldte YR om både regn og torden. I hvert fall i heia. Jeg så egentlig ikke syn på en tur i «åpent landskap» oppe i høyden selv om det er kjekt.

Til erstatning har vi jo høgjæren. Med vidder og utsyn og mye vær. Yr meldte også om regn og torden for dette området. En kjapp kikk ut vinduet overbeviste meg om at YR denne gangen var på villspor. Den himmelen jeg kunne se, var mørk og tung, men vinden sto fra sørøst. Og skyene hadde så avgjort ikke tordenfarge – svarte. Jeg mente det ville kunne komme noen dråper – muligens litt regn, men ikke torden og lyn.

Og noe erfaring med vær må jeg ha ervervet meg opp gjennom årene, for her fikk jeg faktisk helt rett. Det var skyet og det blåste litt. Sola var så vidt gjennom et par ganger, og det kom noen dråper. Ikke nok til å ta på jakken. Den lå i sekken hele turen. Men på slutten seg skyene nedpå og det ble tåke på toppene.

Det var to biler på parkeringsplassen da jeg kom. Det kom en kar nedover bakken i det jeg startet. Han hadde tråkket over, og måtte avslutte turen før den egentlig var begynt.

Og så møtte jeg ikke folk før helt nede ved Holmavatn, etter nesten en time. Og det på en søndag i bra vær i det beste familieterrenget på høgjæren. Det viser hvor mye vekt folk legger på værmeldingen. Det kom riktignok en enslig familie mot meg omtrent halv-veis mot steinkjerringå.

Også de uten jakken på.

Det er ikke så ofte jeg er på høgjæren på denne tiden av året. At det alt begynner å bli «sent» på året for en del av småfuglene, mener jeg å kunne se. Det var i hvert fall mindre fugler nå en tidligere på året. 

Blomster var det en del av. På enkelte steder var det helt blått av Blåknapp.  Medisinplante med et bredt bruksområdet. Undres på om det ikke var mye placeboeffekt ute og gikk? 

På vei fra Steinkjerringå til Synesvarden kom tåka sigende nedpå. Og i forbindelse med tåka, kom det noen dråper. Ikke nok til å bli våt, men nok til at gresset gjorde buksa våt til kneet.

Turen rundt hadde gått i et brukbart tempo. Opp de siste bakkene, etter 2 ½ time begynte det å røyne på. Det var plutselig ikke så enkelt å ta pulsen opp mot maks. Men på toppen av bakken og med bilen i sikte, fikk jeg igjen orden på pusten, og kunne gå i mål med god stil. Uten tilskuere….

Kånetur på høgjæren

Kort søndagstur på gode stier.

Etter tur både torsdag, fredag og lørdag, mente bestyrerinnen det måtte være mulig med en tur der hun og kunne være med.

Det ble litt frem og tilbake på hvor turen skulle gå. Madland var et aktuelt området, men mørke, nesten svarte skyer innover overbeviste oss om at vi gjorde rett i å velge høgjæren.

Værmeldingen var nesten på vår side. Det skulle bli litt sol utpå dagen, men ikke regn. Og det stemte sånn noenlunde, bortsett fra at sola ikke kom skikkelig gjennom før vi var hjemme. Det var en kald trekk, men i le og i sola ble det sommerlig.

Det var flere ting som stemte denne søndagen. Været var en, men det passet også bra å ta det litt med ro etter noen dager på beina.  

På Holmavatn var det ikke mange bilene, men det var en del folk i løypa. Dette er familieturterreng. Det er ganske vanlig å ta med unger og svigermor på tur fra Holmavatn til Steinkjerringå. Og de fleste synes det er en lang nok tur. Det går jo fort over et par timer om det er unger med.

Etter som årene gar gått, har både jeg og bestyrerinnen blitt litt opptatt av botanikk og ornitologi

Denne gang så og hørte og så vi en svart hvit fugl som vi ikke kjente. Og hadde med blomst hjem for å finne navnet.  Klarer vi å lære et par arter på hver tur, så blir det jo noen stykker etter hvert.

Men tørt var det. Kun en plass var det fuktig myr. Og bestyrerinnen klarte selvsagt å tråkke ut i.

Oppe på selve Synesvarden var det tid for en liten pause. Her måtte vi krype i le av varden for å slippe unna den kalde trekken. Våt ull holder ikke helt på varmen i kald vind. Jakken måtte på en stund. 

Det kom omtrent samtidig med oss en dame opp fra Holmavatn, og vi fikk en kjekk prat.

Nedover stien mot bilen, hadde vi folk foran. Og vi gikk raskt. Bestyrerinnen holdt et brukbart tempo, omtrent som vanlig for meg. Men selv med det tempoet gikk de foran fra oss.  De må ha gått kjapt.

Vi gjorde unna runden på litt under to timer. En passe søndagstur. Og vi var enige om at det hadde vært en gild tur.

Det ble middag på Karlsbua. En opplevelse i seg selv.

Høgjæren i sommersol og med høy himmel.

Sommertur med vinterklær.

Det har vært mye tur de siste dagene. Ikke så rart når været slår til, og det er røde dager på kalenderen. Etter fire dager med sekk på ryggen, trengte beina egentlig en liten hvil, men søndag er turdag. Litt ømme føtter er ingen unnskyldning for å sløyfe godt innarbeidete rutiner.

Det var opp på vanlig tid, pakke sekk og finne fram utstyr. Men sekken ble litt lettere enn det jeg har hatt de andre dagene – heldigvis.

Hvor turen skulle gå, var et annet spørsmål. Det ble løst i diskusjon med broderen. Jeg insisterte på en enkel tur, og enklere en høgjæren er ikke lett å finne. 

Temperaturen hjemme var 11 grader. Det blåste litt, og skyene hang lavt.  At det var havskodde, viste seg fort.

Høgjæren kan være kald i vind og 10-12 grader. Vindfleece virket som et fornuftig valg – i tillegg til ull.

Helt feil.

Denne dagen var det motsatt vær i forhold til det vanlige. På parkeringsplassen var det bare å finne fram kortarmet bluse og hive vindfleecen i bilen. Det var kortbuksevær, og her måtte vi gå i gore-texen. 

Nå møtte vi også andre, som hadde sett ut vinduet i stedet for å sjekke værmeldingen. I langbukse og med langarmet skjorte, og jakken rundt livet.

På tross av bekledningen, ble det jo tur. Vi tok opp bakken mot litla Synesvarden, og kunne se skybankene ute ved sjøen. Der var det fortsatt kaldt og gufset.  Vi hadde sommer.

Og med sommer, bli det enkelt å gå. Tørre myrer og lite fuktighet. Det gikk greit nedover mot Holmavatn. Vi møtte andre på tur, men ikke påtrengende mange. Utover mot Steinkjerringå tok vi igjen en del familier med barn. De kikker nok litt underlig på oss godt voksne karer, som denne gangen var prikk likt kledd – utenom sekken, en rød og en grønn. 

Det ble ikke lange stoppen ved Steinkjerringå, men vi helte innpå noe saft, snudde og tok samme vei tilbake.

I slikt fint sommervær, men hvor det ikke er for varmt, er det vanskelig å vurdere hvor fort det egentlig går. Alt er så mye enklere enn i dårlig vær. Vi ga nok litt på i de slake bakkene oppover mot Synesvarden. Til inspirasjon så vi folk foran.

Og til min store overraskelse var det kjentfolk. Ikke det at jeg kjente igjen Håkon og Marianne der de sto i motlys, men stemmen lød kjent. 

Det viste seg at de var på tur fra Holmavatn. Det ble en kjekk tur oppover mot toppen, der vi snakket om løst og fast. Skikkelig bra med annet følge for en gangs skyld.

På toppen ble det en liten runde med hvor de så skulle ta veien. Nå er det mulig å se Steinkjerringå fra Synesvarden, og etter å ha vist hvor statuen står, tok de nedover stien.

Vi fortsatte i retning parkeringsplassen og bilen. Det gikk nok ikke like fort opp de siste kneikene som vanlig. Etter mange dager på tur, er det ikke mye futt igjen i beina. Heldigvis nok til en søndagstur på høgjæren.

For i det fine været og med så bra forhold, og når vi i tillegg får et hyggelig møte med gode venner, da er det kjekt å være på tur.

Søndagstur med innslag av gammel kultur.

Høgjæren 11. mai

Bestyrerinnen er forståelsesfull. Selv med søndagens dagseddel full av forpliktelser overfor gamle mødre og feiring av barnebarns 8 års fødselsdag, ble det søndagstur. Det kan selvsagt skyldes at jeg blir mer en vanlig sur og grinet om det ikke blir tur lørdag og søndag.

Med full dagseddel kunne ikke turen ta for lang tid. Høgjæren var et godt alternativ. Vi avtalte at vi skulle spise på Karlsbua, etter at jeg hadde gått runden.

Med de sosiale forpliktelsene under kontroll, var det bare å finne fram utstyr og gjøre klar for tur.

Nå var antakelig høgjæren et godt valg med tanke på været. Det var snakk om regn. Med vind fra nord blir det ofte oppklaring. Det ville uansett bli minst regn lengst i sør.

Himmelen var grå og tung. Ingen høy himmel med god sikt denne dagen. Gjøken var i gang og steinskvett, heilo og heipipelerke kunne også høres.

På parkeringsplassen var det ingen biler. Jeg parkerte og gikk bak i bilen for å ta fram sekken. Det ulte og pep. Ikke sterk vind, men kald. Vindfleecen ble beholdt. 

Det var tørt og fint. Det hadde regnet nede i lavlandet men her opp i høyden virket det som om det bare var kommet noen dråper. Stiene på høgjæren innbyr til raske turer, og med formen sånn noenlunde på plass ble det god fart oppover de slake bakkene. I de små kneikene som finnes kom nok pulsen høyt opp. Det passet for så vidt bra å ta i denne dagen. Programmet var tett nok til at det ville være en fordel å gå kjapt.

Det var ikke mange andre fra morgenen av, men ut over dagen traff jeg flere, men det var først etter å ha snudd nede ved steinkjerringå.

Bakkene opp mot Gauleiksvarden gir god trening. Her er det 4-5 bakker av passelig lengde med rolige partier mellom. Skikkelig naturlig intervall. 

Rett etter Gauleiksvarden ble det stopp, ut i terrenget og frem med fotoapparatet.

Det var torvstakker ute i myra. På turen til Scotland ble vi selvsagt vist tørket torv. I Scotland blir dette brukt som brenne for tørking av kornet etter spiring. Og det er torven som gir den karakteristiske smaken av whisky fra øyene.

Hos oss, ble torv brukt som brenne. Jæren var før treløs. Som det ble sagt. «Me he mange sorte træ på Jæren, men adle hette raun» (rognbær).

De aller fleste bruk hadde tilgang til torvmyr, og skar torv.  Inne i byen var det nok ikke så vanlig, men under krigen ble det skåret torv på Kjellandmyrå – der hvor motorveien i dag går. De lå noen rester av torv i vedbua hjemme, i mange år etter krigen. 

Og etter en kjapp tur ut til kjerringå gikk jeg igjen opp til Gauleiksvarden. Der traff jeg et følge, og sytes det ville være greit å gjøre oppmerksom på det sjeldne synet av tovstakker. Og mannen som var fra «Podlest» kunne fortelle at han hadde sprunget rundt beina til faren mens de skar torv.

Det gikk greit oppover bakkene mot Synesvarden, og det siste stykket til bilen ble ikke for tungt. Enkelte ganger har det hendt at det blir full fart ned bakken fra Synesvarden på vei mot Tofvdal. Denne gangen ble litt mer rolig tempo. 

Jeg ringte bestyrerinnen og vi avtale og møtes på Karlsbua. En institusjon på Jærene.  Respateks langbord, trekkspillmusikk og fullt på parkeringsplassen. Det serveres «hjemmelaget» søndagsmat. Svine, lamme eller oksestek med jordeple og grønnsaker. Sviskegrøt til dessert. Og spørsmålet fra jenta bak disken: skal det være to eller tre eple? Jeg ble mett.

Og vi rakk selskapet til jentungen som fylte 8.

På høgjæren fredag 11. april

En tur som bør huskes.

Fredagens turen på høgjæren var en av de bedre. Nede ved bilen etter endt tur, hadde jeg  lyst til å løfte hendene over hode og si noen velvalgte ord, som : ”yes” eller  ”endelig”.

Jeg hadde gjennomført turen i godt tempo, det vil si med litt trykk på slettene, og pulsen opp mot topp i bakkene. Og det gikk lett. Det var lenge siden sist.

En herlig følelse.

Og ingen ting tydet på det ved start. Men først, hvorfor igjen en fredagstur?  Og som i forrige uke – forklaringen er enkel: værmeldingen.

Fredag skulle være bra, og lørdagen bare ”ræva”. Og slik ble det også. Bare det at fredagen ble bedre enn meldt. På høgjæren var det sol og skyer, litt vind fra vest, men ikke regn. Det var forholdsvis tørt i bakken, og fine forhold. 

Ved start var jeg egentlig innstilt på en rolig tur der jeg måtte ta det med ro i bakkene. Det har vært noen sånne i vinter.  Jeg var litt spent på hvordan det ville gå. Treningen på tordagskvelden gikk bare sånn passe, og det burde ikke være det beste utgangspunktet for en tur i høyt tempo.

Men det gikk lett opp de første bakkene, og  nedover slettene var det lett å holde tempoet oppe.

Jeg fikk vinden i ansiktet nedover mot Holmavatn, og det tok litt i over åskammene på turen mot steinkjerringå. Ute i havet mot vest var det blått, men innover land pakket skyene seg sammen og lengre inne var det mørkt og det så ut som det regnet. Men på Hørjærene var det sol og skyer om hverandre. Vinden frisknet til, og selv om det var nok med en tynn fleece utenpå ullblusen når jeg gikk, ble det fort kaldt da jeg stoppet for å drikke nede ved steinkjeringå. Jeg fikk vinden i ryggen i bakkene oppover mot Synesvarden.

Og helt som bestilt, var det to som startet et stykke før meg fra Holmavatn.  Jeg tok igjen den ene og kunne da selvsagt ikke slappe av. Godt var det, for etter en stund oppdaget jeg at vedkommende ”hang på”. Da måtte jeg selvsagt ta ut litt ekstra i de få skikkelige bakkene som finnes. Det ble godt ”pes” opp til toppen.  

Jeg hadde tatt på et par nesten nye Alfa Walk King. Og da bruker jeg normalt to par tynne strømper – Ullvang spesial, før de er inngått . Mot normalt et par strømper + ragger. Det ble litt for lite etter hvert, og jeg ble fort varm under forbladene, og på tilbaketuren kjente jeg det godt. Fra nå av gjelder det normaltilstander med disse skoene….

På Jæren er det vår. Grønne marker og bjørka står med blader. På gardene springer det lam og vipa tripper i enga.

Min tur gikk på brune Jæren. Oppe i høyden er det ikke mye lysegrønt å se. Men det er håp. Småfuglene triller uavbrudt, og heiloen piper sørgelig.  Denne dagen var det mye å glede seg over. Fint vær og gode forhold. Det er snart påske, og rett etter påske er det bare å begynne å sjekke hvor fort snøen forsvinner i heia.

Høgjæren - Synesvarden søndag 2. mars

Vårtur med innlagt vinterstemning.

Forrige uke ble det en omlegging av planer, det var derfor naturlig at vi prøvde å gjennomføre turen denne søndagen.  Lørdagen hadde vært knallfin – varme, sol og nesten ikke vind. Rene våren.

Vi kunne meget godt tenke oss tilsvarende forhold søndag.  Men de som bestemmer, tok ikke hensyn til våre beskjedne ønsker og startet dagen med vind og nedbør.  Nå gir ikke vind fra øst som oftest noe særlig mye nedbør. Det ble vått på bilruta.

På Parkeringsplassen på veien over mot Tovdal, var det direkte surt. Vind, selv om den nok ikke var sterkere enn en stiv bris, og temperatur ned mot null. Nedbøren som kom som regn litt lengre nede, var her oppe (250 moh) gått over til snø.  Det var liksom ikke vintertur vi hadde sett for oss.

For riktig å gjøre oss oppmerksom på at høgjæren ikke var rette plassen denne søndagen, kunne vi se at det var sol lenger vest.

Det kunne ha vært litt sånn Garborgsk  Alvelandstemning – ”det kviler klårt mot himmelrand”, men vindmøllene ødelegger mye av dette.

Nå var bakken bar, og det var ikke antydning til frost, selv om myrene øverst fortsatt var litt harde.  Forholdene var derfor ikke slik at turen ikke kunne gjennomføres. Vi salte opp og tok oppover stien – i et alt for raskt tempo for å få opp varmen. Det resulterte kjapt i høy puls og akutt behov for et mer bedagelig turtempo. 

Som så mange ganger før, etter å ha gått oss varme, justert hette og fått på vanter, kommer den gode turfølesen, og vi kan konsentrere oss om andre ting.  Som å holde tempo oppe i bakkene mot Synesvarden. Og om de vi så foran går fortere eller senere enn oss. (Vi tok litt innpå nedover mot Holmavatn, men ikke merkbart mye….)

På stien mellom Holmavatn og Steinkjerringå fikk vi vinden i fleisen. Heldigvis holdt det opp å snø. Og vind har vi kjempet med før noen ganger, selv kald vind.  Det går litt senere, og krever noe mer krefter, men hindrer ikke turen.

Det var noen folk ute og gikk, på vei mot ”kjerringå” vekslet vi noen ord med gjengen. Vi tok igjen folkene på returen, og da viste det seg at det var noen vi hadde vært sammen med på Blåfjellenden.

Uten om disse var det ikke mange på tur denne dagen, men det sprang to spreke jenter forbi oss.

Med vinden i ryggen, og uten nedbør, blir returen til Holmavatn svært grei. Det blir igjen mulig å diskutere. Pust og bein glemmes, og verden er et greit sted å være.

Vi var litt skeptiske til bakkene opp mot Synesvarden, men disse gikk noenlunde. Vinden hadde løyet litt, og det var bare noen steder den tok i.

Turen totalt er opp mot 15 km, og det tar oss noen timer. En passende søndagstur, som denne gangen fikk en helt grei slutt.

Møkkavær – Høgjæren lørdag 8. februar.

Et stykke utenfor komfortsonen.

De siste ukene har vind og is lagt begrensinger på hvor turen kunne gå. Det er selvsagt mulig å ta en tur en annen plass enn Li, men det hadde blitt både vindfullt og også helst med brodder.

 Det så endelig ut til at det ville bli mulig med en annen tur. En slik enkel tur, som det er mulig å ta på vinteren om bare frosten holder seg vekk, er Høgjæren.

Fredagskveld meldte YR om litt vind og regn. Det har da både blåst og regnet før, så det burde ikke by på problemer. Lørdagsmorgen var det ca. 5 grader, og det blåste ikke mer enn en bris. Det lå ann til en spasertur med høy himmel og utsikt over nordsjøen.  Ren optimisme – totalt uten grunnlag i virkeligheten.  

På vei opp mot Topdal sank temperaturen raskt og på Skjæret var det en enslig liten varmegrad. På vei opp mot parkeringsplassen, forsvant denne graden også i tåke, yr og sludd.

Nå hadde yr nevnt noe høyere temperatur utover dagen, og det så ikke ut som om det var frost i bakken. Og det var heller ikke snerk på pyttene.

Jeg hadde snudd og kjørt nedover om det så ut som om det ville bli kaldere. Speilblank is nedover bakkene til Bueveien er ikke noe jeg liker.

Mulighet for is på veien, var så avgjort ikke den eneste grunnen til at jeg vurderte å bryte. Det blåste. Det var nær null. Det var regn og sludd. 

Slike forhold er, etter min mening, de verst tenkelige. Det er under slike forhold at faren for nedkjøling er størst.  Nå ja, det kunne ikke skade med en liten tur…

Og som så ofte før, etter å ha fått opp varmen, og spesielt etter at jeg fikk vinden bakfra, ble det likevel greit å gå. Jeg var selvsagt klar over at det er stor forskjell på motvind og medvind, men den tid, den sorg. På vei opp mot Synesvarden, slo det meg at jeg nok ikke kunne regne med å treffe så mange andre. Der tok jeg feil.  På toppen så jeg spor etter minst tre personer, som hadde gått fra Holmavatn og videre nedover mot Steinkjerringa. Og ikke nok med det, på vei nedover, kom det en kar med hund i mot. Han skulle bare opp til Synesvarden og tilbake. 

Jeg så to personer på vegen fra Holmavatn og mot Steinkjerringa. Jeg tok de igjen omtrent halv-veis.

Mellom Holmavatn og Steinkjeringa fikk vi vinden og sludden midt i fleisen. Det ble skikkelig surt. Selv med vinterklær var det kaldt. Men med hetta godt knyttet og skyggen langt nede, gikk det greit. Men langsomt. Vinden var så pass sterk at det ikke var mulig å holde farten oppe.

Det var (tror jeg) mor og sønn, med hund som var på tur. Hun hadde sekk, og på sekken var det festet et liggeunderlag. I kuling og sludd midt i mot? Spørsmålet som kom - ikke overraskende - var: ”er det langt igjen”.  Jeg tror de forsto at jeg nok mente forholdene ikke var for folk uten erfaring. De tok i hvert fall hintet og snudde tror jeg.

Forholdene var så pass sure at jeg tok direkte oppover mot Synesvarden i stede for å gå samme vei tilbaker. Det gjør turen en halv time kortere.

Det var tungt å gå i motvinden. Regnet trommet mot hetta, og det var nesten fysisk vondt, så høy var lyden. Regnet/ sludden som av og til traff ansiktet kjentes også godt. Det virket som nåler.

Men det går framover, og turen tar selvsagt slutt. Temperaturen hadde steget – hele to grader var det da jeg kom ned tiol bilen. Jeg  så ikke syn på å skifte til tørt tøy. Jeg fikk av skjorta og på med en fleece, men jeg beholdt den våte underskjorten.

Selv med varme i setet, og varmeapparatet på full guffe ble det kald. Det ble noen minutter under varmt vann før jeg igjen ble sånn noenlunde varme igjen.

Høgjæren søndag 17. november

En ”skadeskutt” utflukt.

Denne gangen var det ikke ”kånene” som bestemte turmålet, men rygg og fot.  Jeg strever fortsatt litt med ryggen, og når broderen også var usikker på om bakfoten holdt en hel fjelltur, fikk vi snu på flisa og ta en enklere tur.

Enklere enn rundt Synesvarden og Steinkjerringå er vanskelig å finne. Nå utvidet vi turen litt med å starte fra Tovfdal. Og vi ble litt overrasket over å se en del andre biler også. Det pleier ikke å være mange som starter her, mens parkeringsplassen ved Holmavatn kan være smikkfull.

Det var lovet bedre vær på søndagen enn på lørdagen. Det var både litt sol og høyere temperatur på gang.  Men som alltid, så er det litt rått og kaldt ved start. Ikke langt oppe i bakken blir det imidlertid varmt, og lua kan stappes i lommen – for resten av turen.  Vi møtte selvsagt en del folk med jakken godt kneppet opp i halsen. Når vi da går i skjorteermene og uten noe på hodet, blir det litt kontrast.

Bakkene opp mot Synesvarden er akkurat så bratte at det er mulig å holde tempoet oppe, uten å komme helt opp i puls. Slik jobbing på eller opp mot syreterskelen skal være god trening, så det får bli litt ”trøsten” og erstatning for en noe kortere tur enn vanlig.  Nede ved Holmavatn ble det en kort stopp for å hive innpå en liten hvit.  Det hjalp ikke vesentlig, men det er jo bare å gå på. Vondt men ikke farlig, er håndterbart.

Vi så folk i det vi kom over kanten og kunne se bortover flatene. På toppen før Steinkjerringå tok vi igjen kjentfolk.  Det ble til at vi tok følge et stykke nedover til stidelet. Vi tok av, opp mot Synesvarden.  I le av ryggen oppover var det skikkelig bra temperatur og når så sola titter så vidt frem igjen, blir det så avgjort levelig.

Vi hadde ingen egentlig pause på turen. Normalt blir det en stopp ved kjerringå, men denne gangen gikk vi bare videre. Nå var ikke turen verken så lang eller tung at vi trengte påfyll, men det er ikke så mange årene siden det så avgjort var nødvendig med både pause og påfyll av saft og kalorier på slike turer.

Nå ja, mange år… det er vel en 10-12 år siden…  Tiden går. Selv om farten har minket, så kan det virke som om vi har blitt mer vant med å gå uten nettopp påfyll.

Sauebjellene fulgte oss et godt stykke på veien.  Oppe i heia hører vi normalt bjellene fra sauene fra juni til september, men her nede har de sauene ute stort sett hele året.  Det gir litt sommerfølese, og en liten utsettelse av vinteren.

Nede ved bilen, var det ikke vanskelig å være enige om at det ”tross alt” hadde vært en fin tur, og så får vi heller ta de lengre og tyngre turene når det kan passe.

Holmavatn – Steinkjerringå til Synesvarden

En kånetur.

Bestyrerinnen bestemte turen denne søndagen.  Været var fortsatt det aller beste. Sol, lite vind og fortsatt god temperatur.  Vi hadde vært ”ute” å lørdagskvelden, og hatt overnattingsgjester, så det ble ikke en helt tidlig start på turen. Litt ringing frem og tilbake, og plutselig var vi 4 som skulle på tur.

Gørild med venninne ble plukket opp på vei mot Holmavatn.  Det tar litt tid å komme seg opp til parkeringsplassen. I det fine været var det egentlig greit.

På parkeringsplassen var det biler, mange biler. I stien og overalt var det folk, mange folk.

Det manglet bare hornorkester og flagg for at det kunne gå for et 17. mai tog.

Nå gjør ikke det så mye. Det er god plass på høgjæren. Selv om vi måtte passere en del folk, var det aldri problemer. I bakkene mellom Holmavatn og Steinkjerringå var det ”mildt”, lettelse i antrekket var påkrevd.  Det var ikke nødvendig med stort mer enn sommertøy denne dagen.

Det ble ikke lange stoppen ved Steinkjerringå. Det satt folk over alt, og flere var på vei.

Vi tok et lite overblikk og noen bilder og startet kjapt på bakkene opp mot Synesvarden. Selv her, mellom Synesvarden og Steinkjerringå, var det masse folk. Her pleier jeg nesten ikke å se folk. En og annen som jogger rundt, men ikke ofte noe særlig mer.

Denne dagen satt det folk i bakkene og det kom hele tiden folk i mot. Det var en god del på tur til Synesvarden også.  Her ble det tid til en pause og litt mat. Det er ikke så ofte jeg tar meg tid til å koke opp vann for te. Det hadde jeg med denne dagen. (I heia teller vekten mer enn varmen fra termos-te.)

Et stykke nedover mot Holmavatn gikk det skikkelig unna. Høy fart forbi en del mennesker, som nok stirret litt undrene på oss godt voksne som småsprang nedover bakkene.

På parkeringsplassen ved Holmavatn var det nærmest litt kaos, men vi kom oss – heldigvis – greit ut.

Middag på Karlsbu, som er en ”opplevelse i seg selv”, avsluttet en perfekt kånetur.