Ferietur – som normalt for årstiden.

Og regn på vei inn mot Langavatn – som normalt.

En av mine faste turer, i hvert fall de siste 15-20 årene, er turen fra Lysebotn til Langavatn, Blåfjellenden, Flørli og tilbake til bilen på Lauvik.

På kaien gikk jeg på gamle kjente. Det var folk som jeg har truffet mange ganger, og som det er like hyggelig å treffe hver gang. Erik sammen med sin tilkommende (de gifter seg uka etter turen) skulle på tur i Nilsebutraktene og ende opp på Stakken der broren har blitt hyttetilsyn/hyttevert. 

Det ble en gild tur innover fjorden med prat om løst og fast.

I år var værmeldingen nesten for god. Det ble meldt om sol og varme, men selvsagt ikke første dagen. Turen inn til Langavaten er spesiell på den måten at det omtrent alltid regner og blåser de dagene jeg er på vei.

Jeg har opplevd nesten vinter på vei inn og ren sommer dagen etter. Nå var det regn, men varmt. Når blåste det på vei innover, men bakfra. Alt i alt brukbart.

Det har vært mange fine turer opp gjennom årene. Det er alltid noe nytt eller noe som må ordnes på, og denne gangen var det å få greie på hvordan ordningen med bommen i er dette året.

Det blir mer komplisert på Nilsebu uten nøkkel til bommen, men det ordner seg vel.

Jeg fikk følge bussen opp til veien mot Langavatn. Rett etter veidelet var veien innover sperret av en fonn.  Jeg har aldri opplevd snø i slike mengder så langt ned før. Det viser tydelig at det har vært mer snø øverst i heia enn normalt.  Innover mot hytta måtte jeg også krysse over et par elver/bekker. På den første var det bare å spasere over på snøbru, men s den andre ble å gå rundt for å finne en plass å komme over.

I fonna var det tydelige spor av folk fra dagen før, men det var også hull rett ned i bekken. Litt farlig med andre ord.

På Langavatn var det ungdom på sommerjobb for Turistforeningen. De malt og tømte dass. En jobb jeg gjerne overlater til andre.

Nedover dalen mot Rundevann lå det noen fenner.  Elvene var fortsatt store. Det må ennå være en del snø i høyden.  Fra Rundevann og videre nedover, og også over heia mot Flørli (som ligger under 900moh) var det omtrent ikke snø. 

Det var to nederlandske jenter på Langavatn. De ville til Flørli dagen etter. Etter litt frem og tilbake foreslo jeg at de skulle ta ned mot Blåfjellenden og så over heia til Flørli. Det er omtrent like langt, men går raskere når stien ned benyttes.  Turen fra Langavatn til Flørli er lang, beregnet til 8 timer.

Og jenten kunne jo ta inn på Blåfjellenden om de syntes turen ble drøy.  De havnet på hytta med meg. Og gikk samme turen som meg neste dag – mot Fløli.

Min tur over heia mot Lysefjorden, ble en opplevelse. Det var sommer i Norge. Temperaturen på kvelden var godt opp mot 30 grader, og det var over 20 grader da jeg tittet på termometeret neste morgen.  Nå trakk det litt fra øst, og det kom noen velkomne skyer seilende. Bakkene oppover ble derfor ikke for hete. Men i le for vinden, og i solsteiken, var det sydenvarmt.

Jeg tok en dukkert i elva på vei ned mot Flørli. Det er synd å si at vannet var kjølig.  Sol og vind tørket fort kroppen etter badet, og uten at det ble kaldt.

Denne gangen var det kleggen som var problemet. Jeg kunne godt ha ligget ved elva en god stund lenger. Det er få ting som er bedre enn en dukkert etter en svett tur, men de hekkans kleggen var innpåtrengende.

Jeg hadde god tid til Cola og noen pølser på Flørli, før ferja kom innover. Jeg fulgte den inn til Lysebotn. Det er bedr å sitte på båten enn på kaien. Betongtrappa på Flørli er hard.