Tilsyn/hyttevert-tur til Blåfjellenden.

Og bestyrerinnen var med.

Det ble tidlig bestemt at vi skulle ta en tur til Blåfjellenden. Bestyrerinnen hadde ikke vært innover siden påske, og det er jo en riktig fin tur for oss gamle. Kort vei, lett sekk, lite stress og det er alltid noe å gjøre.

Vi ville bli på hytta fra fredag til søndag.  Det er slike turer jeg går og gleder meg til. To dager på hytta, uten telefon og andre forstyrrende elementer, med forhåpentlig hyggelig besøk av andre gjester.

Turen innover gikk som normalt. Rolig og uten stress. Og selv om vi tok ut etter arbeid – for bestyrerinnen, så går det greit å komme inn.

Men det er egentlig mer anstrengende med en tur etter full arbeidsdag /arbeidsuke enn det mange tror.

Nesten alle fenner er nå smeltet. Det er tørt i bakken, men mye vann i bekker og elver. Det tyder på snøsmelting i høyden. Og stemmer vel med hva jeg så på turen innover mot Sandvatn. Det er fortsatt mye snø høyt oppe.

Av alle ting, fant vi modne multer. Å finne modne multer helt i begynnelsen av juli, skjer ikke hvert år. Jeg kan faktisk ikke huske å ha sett modne bær så tidlig noen gang.

Og voksenopplæringen tar ikke slutt. På oppslag fant jeg ut at multer hører til rose-slekta. Rose?

 

Vi kom sent inn til hytta på fredagen, men det kom to jenter etter oss. Det er ikke uvanlig at det kommer folk sent på fredagen, så vi kikket etter flere. Jentene tok inn på annekset. Vi fikk hovedhytta for oss selv.

Jeg hadde planlagt en lett dag på lørdagen. Det burde ikke gjøre noe om jeg – for en gangs skyld – ikke gikk tur på en lørdag.

Det lå en haug med gangplanker et stykke opp i lia mot Langavatn. Planen var å legge disse i stien mot Sandvatn.  Plankelemmene kom inn med scooter i vinter. 

Og disse lemmene spaserer ikke fra haugen oppe i bakken til stien ute i myra av seg selv.  I fjor hadde jeg et tilsvarende prosjekt, men da ble det ikke gjort noe med lemmene før ute på høsten. Dette året kunne jeg jo starte tidlig.

Det ble mye tung bæring i noen timer. I regn. Og det var antakelig mer anstrengende enn en vanlig tur. Jeg var våt til skinnet på slutten. Jeg kjente det i armene på lørdagskvelden…..

Men denne dagen var ikke regnet til så stor ”plage” som normalt. Temperaturen var opp mot 15 grader, og det gjør en forskjell på hvor ubehagelig regn føles.

Lørdagskvelden fikk vi besøk av tre kjekke ungdommer. To gutter – som drev med fjellklatring og en jente, som hadde startet med klatring – på tross av en stor dose sunn skepsis til høyde. Hun skulle til Kilimanjaro. Et spennende prosjekt, som selvsagt ble diskutert. Det ble en trivelig kveld.
Søndagsmorgen var det å få hytta på stell. Med bestyrerinnen til hjelp går det greit.

 

Det hadde regnet mye, og varmt regn gir stor snøsmelting. Bekkene og elvene hadde fart på seg.
Det ble igjen å snøre buksa godt rundt beina, og vasse over. Vi kom tørre over begge to.

Det satt tre karer og så på vår kryssing av vaet. Jeg tror nok de hadde hatt større problemer enn oss. Det hjelper å har krysset dette vaet før noen ganger.

Med regn omtrent hele lørdagen og natt til søndag, ventet vi regn på veien tilbake til bilen. Ikke en dråpe, selv om det for noen sinte svarte skyer over oss.  Det ble en tørr tur mot Hunnedalen i brukbart tempo. De gamle er fortsatt eldst.