Januartur med et snev av vår.

Med livbåt i fjæresteinene.

Denne søndagen var det mulig å velge hvor turen skulle gå. Det ville være mulig å komme fram litt oppe i høyden. Høgjæren var det lenge siden vi hadde vært, og selv med litt snø på bakken, var det et alternativ.

Langs stranden fra Hå til Varhaug (og tilbake) regner jeg som en «reservetur», som brukes når forholdene ikke tillater å gå andre steder.

Søndags morgen ble broderen og jeg fort enige om at stranden ville være et utmerket valg.

Værmeldingen var raus med sol. Meldte om bare flau vind, og temperatur et par grader over null, mens andre plasser ville ha frost.

Sol, lite vind og temperatur over null, gir skikkelig bra turvær nede langs sjøen.

Vanligvis er det omtrent ikke biler på når vi kommer. Denne søndagen sto det en hel rekke biler parkert, og vi kunne se spor av folk utover.

Det var andre enn oss som var på tur i finværet.

Bare et par uker ut i det nye året, er det mulig å se at sola alt kommer høyere på himmelen. Den var alt over kanten ved fyret da vi startet, og vi hadde sol det meste av turen nedover mot Varhaug.

Rett etter fyret, i det vi kom rundt en liten odde, kunne vi se en stor livbåt i fjæresteinene. Stien går like forbi, og da vi kom bort til «vraket» kunne vi se at den var slått i stykker både i baugen og bak.

En livbåt i fjæresteinene er ikke akkurat det vi ønsker å se. 

Siden vi ikke hadde hørt om båter i nød, eller om folk som hadde gått i livbåtene, antok vi at båten hadde blitt vasket over bord fra et større skip, og at det ikke hadde vært folk om bord. Ved hjemkomsten ble dette sjekket, og det viste seg at livbåten tilhørte en dansk båt, og at den var mistet i stormen.

Og av alle ting så begynte vi å lure på hvem som har eiendomsretten til vrak og vrakgods, (Behandles som hittegods, eller etter «vrakloven» fra 1893, og som antakelig har aner fra både Harald Hårfagre, gulatingsloven og Magnus lagabøters lov fra sent på 1200 tallet.)

I det fine været traff vi en del folk. Fra Komedelen kunne vi se en del personer, både noen som gikk «med» oss og noen som kom mot oss. Ved Reimebukta kom det en masse (voksne) folk imot. Og det viste seg å være en fellestur som hadde startet fra Hå. Og det var forklaringen på alle bilene.

Det er en lang tur. Opp mot 18-19 kilometer. Vi tok en kort pause på Varhaug Gamle Kirkegård, men startet kjapt på tilbaketuren.

Det så et lite øyeblikk ut som om det skulle trekke over, men de sorte skyene for forbi og videre inn i landet, og sola dukket frem og badet landskapet i et gyldent lys. Det dukker opp noen fine naturopplevelser nede ved stranden også.

En så pass lang tur tar etter hvert på. Det merkes på at praten stilner og at vi konsentrerer oss om å gå. Og helst holde farten oppe.  Jakken var av stort sett hele turen. Det var så vidt litt trekk, og selv om temperaturen var ned mot 2-3 grader, ble det ikke kaldt.

Selvfølgelig forsvant sola bak skyene i det vi skulle ta pause. Da måtte jakken på.

I bukta ved Obrestad havn ble det skikkelig varmt. Sola «steikte» og minnet oss om vår og lysere tider som kommer.

Det var ikke noe problem å skifte til tørt tøy ved bilen.

En skikkelig fin tur i nesten vårvær. Ikke dårlig i midten av januar.