Lørdagstur i selskap med "Nina".

Vind uten regn er greit.

Det måtte bli en lørdagstur rundt Dale/Li denne gangen. Det til tross for advarsler om ekstremvær og vind opp mot orkan. Dale er en grei plass i vind, godt beskyttet for det meste.

Kjekk dame denne “Nina”, hun gjorde ikke noen alvorlige forsøk på å hindre lørdagsturen.

Jeg burde egentlig ha kommet meg av gårde mot Dale tidlig, men det kom en telefon, og jeg ble opptatt en stund.

Noe over 11 var jeg på Dale. Og jeg var ikke alene. Det var en masse biler. Jeg tror det var Redningshundene med eiere som igjen har tatt i bruk området til trening.

Utover mot Einerneset var det i hvert fall ikke andre spor å se.

På tross av at både radio og fjernsyn hadde advart mot ekstremvær og greier, så var det neppe mer enn en stiv bris ved starten. Jeg kunne høre rautingen av innflygingsradaren en kort periode. Den lyden pleier å komme når vinden er nær kuling.

Ett stykke utover hørte jeg ikke mer fra toppen, det ble lysere og helt ute ved Einernestet kom sola gjennom en kort periode.

Jeg vurderte å ta av jakken, men gadd ikke stoppe. Det ble en kjekk tur - en stund.

Nesten sol, nesten ikke vind, nesten varmt, bedre blir det ikke i midten av januar.

Utover mot Lihalsen hørte jeg igjen lyden fra innflygingsradaren på toppen. Og vinden tok godt i trærne. En grein var nylig brukket av vinden.

Med ørene fulle av snakk om ekstremvær og vind og advarsler, ble det litt kikking opp mot toppen, og jeg gikk og fabulerte om hva jeg skulle gjøre om det virkelig blåste så pass at det ikke ville være forsvarlig å gå utover flyene fra toppen.

Lyden av innflygingsradaren ble kraftigere oppover….

Det var først da jeg kom over småskogen og ut på snaue heia at jeg for alvor kunne kjenne vinden. I kastene var det nok godt over kuling - opp mot stiv kuling, men det var ingen skikkelig hindring for fremdriften. Over de siste småtoppene øverst, var det vind, men det var mulig å komme frem om jeg bare krøket meg sammen litt. Her har jeg et par ganger krøpet for å komme over.

På toppen var det folk som hadde kommet opp veie. Litt under toppen, traff jeg en som jogget. Vi vekslet noen ord, og vi var enige om at det blåste - og at det var litt stas med tur i sterk vind.

Det var også kjentfolk på tur. Nede i Øksendalen gikk jeg på Ola. Han hadde med både gammel og ny hund. Vi snakket litt sammen, og da jeg fortalte at det nok blåste opp mot stiv kuling på toppen (vinden hadde tatt seg opp den korte stunden jeg hadde gått nedover), så la han om planene og tok ned bakken i stede for å gå mot toppen,

Nedover liene fra Dalevann, var det tydelig at jeg hadde “Nina” i hælene, og hun blåste seg opp etter hvert.

På vei hjem kunne jeg se på sjøen, at vinden var adskillig sterkere enn da jeg kjørte mot Dale.

Alt i alt en fin tur, uten egentlig for sterk vind. Med andre ord ingen ting å engste seg over.