Vintertur på toppen.

Lørdagstur rundt Li.

Enten vet ikke værgudene hva de holder på med, eller så er det et alvorlig brudd i kommunikasjonen mellom værgudene og metrologene.

Lørdag var det meldt om regn. Og hva får vi servert? Snø…

Uten noen forklaring og forvarsel.

Fredagskveld og natt til lørdag blåste det skikkelig. Opp mot liten storm rett ute i havet. Det ristet i huset og klapret i takpanner. Jeg fant en takhatt som hadde blåst av et eller annet tak.

Det var ikke vanskelig å bestemme nok en tur rundt Dale/Li. I regn og vind, så er denne turen det beste alternativet på vinteren.

Lørdagens værmelding lød på bra vær, men også noe regn og bare litt vind. Ikke umulig vær for en lørdagstur.

Det ble en sen start. Morgenen ville liksom ikke helt gå over i dag. Det var grått, trist og kaldt. Men ikke mye nedbør.

På Dale var det ikke en eneste bil uten om min. Ikke mye folk på tur med andre ord.

Det var opphold ved start, men over Stavanger lå det et lokk av tunge mørke skyer. Og de kom i retning meg…

At jeg ville få nedbør i hodet, var helt sikkert. Spørsmålet var når og hvor mye. Utover langs sjøen var det egentlig greie forhold. Som normalt for januar, det vil si vått og fuktig. Det var faktisk så greit at jeg hev av jakken. Jeg ble nok litt fuktig av vann fra busker og trær, men ikke mer enn jeg hadde blitt av svette under jakken. Det er kjekkere og lettere å gå uten jakke.  Det kom noen små spredde forsøk på nedbør, men ikke noe å bry seg om, før et stykke oppe i bakken fra Bymarka.

Litt lengre nede i bakken traff jeg på to karer som kom fra veien. Ikke helt vanlige turfolk. Det viste seg å være den siste bonden på Lihalsen som var ute og inspiserte gamle tomter.  Driften og garden var lagt ned for mange år siden, men de var ute for å gå gjengrodde stier, og friske opp bekjentskapet med utmakra som han hadde hatt sauene i.

Som så mange ganger før, i det jeg kommer ut av småskogen og opp på snaue heia, fikk jeg været på meg. Det både blåste og snødde. Øverst var det så avgjort en vintertur.

Helt øverst begynte det så vidt å fryse på, men berget og steinene var aldri glatte. Ikke langt nede i bakken lysnet det i vest. Snøværet ga seg og det ble igjen lyst. Nede ved Dalevann var det igjen normale forhold. 

Fredagen hadde det ikke vært tur eller trening. Det kunne merkes på både tempo og pust. Denne lørdagsturen gikk kjappere en de fleste turene denne vinteren, selv om været ikke var noe spesielt bedre.

Nå er det ikke store forskjellen, men det er mer oppmuntrende og føle at det går greit enn å stresse med tunge turer.

Det var andre på tur denne dagen, men jeg traff bare noen få. Da jeg kom ned til parkeringsplassen, var det en fire, fem biler.

En kjekk tur, på tross av snø.