Søndagstur rundt Li til lyden av kirkeklokker.

Fortsatt et snev av vinter.

Dagseddelen for søndag inneholdt «sosiale forpliktelser».  Hvem i alle dager ødelegger en hel søndag med et opplegg klokka to? Det har jeg i hvert fall klart å få familien til å forstå er umulig.

Bestyrerinnen insisterte, vi skulle stille presis klokka to….

Nå var ikke katastrofen fullkommen. Med en bakfot bare delvis i god stand, ville det passe bra med en kort tur.
Og selv om det betyr å stå tidlig opp, er det mulig å komme seg ut dørene før ni – på en søndag.

Havregrøten var på kok rundt 8. Og mens jeg spiste, sjekket jeg værmeldingen. Yr hadde ombestemt seg. I stede for finvær og sol, stilte de nå med litt nedbør og skyer.

Dagens turmål måtte bli turen rundt Lifjell. Den tar normalt 2 ½ time og med kjøring frem og tilbake, ville jeg kunne stille til inspeksjon i finklær og slips i god tid før to.

Det var ikke mange biler på Dale da jeg kom. Faktisk bare en utenom min. Men noen hadde vekket fuglene – det pep og kvitteret over alt.
Hva jeg ikke hadde regnet med var hvit nedbør. Det lå hagel inne i skogen. Ikke mye, men det var hvitt i søkkene. Det hvite laget ingen problemer, men det burde liksom være vår og sol og varme…

Venstrefoten hanglet så pass at det ikke gikk for fort. Oppover var det likevel pusten som satte en grense for farten. Det er tydelig forskjell på folk, for oppe i henget kom det en kar og for forbi.

Bortover fjellsiden fikk jeg følge av lyden fra kirkeklokker. Konfirmasjonssøndag gir ofte flere gudstjenester på samme dag, og en eller annen kirke startet tidlig.

Kalenderen sier det er vår. Det var grønne bjørker langs sjøen og seilbåter på fjorden.

Hadde nå bare snøen i heia forsvunnet, så hadde turåret virkelig startet.

Ute i Bymarka hadde Statkraft hugget ned flere trær. De var tydeligvis ikke fornøyd med forholdene første plassen de sjekket.

Jeg ser med gru på fremtiden når det gjelder Bymarka. Kommer trærne under ledningene til å bli fjernet blir det en bred gate i skogen omtrent der stien går.  Selvsagt det fineste strekket på hele turen.

Det ble litt av og på med jakken på denne søndagsturen. Inne i skogen var det så avgjort ikke behov for jakke, men oppe mot toppen, over skogen, var det en kald vind.

Et stykke etter toppen traff jeg andre på tur. Da kom det en hel gjeng, og videre var det en del folk.

Og bare for å gjøre det helt klart hvem som bestemmer sendte værgudene (eller YR?) hagel nedover oss. Ikke mye, men sånn for å markere.

Det gikk litt senere ned bakken enn normalt, og jeg brukte nok noe mer tid totalt, enn forholden skulle tilsi. Jeg skylder på achillesen.

Nede ved bilen traff jeg på gamle kjente.  Vi fikk en hyggelig prat om forholdene oppe i heie.

Bjørndalsnuten

Oppoverbakke i tåke.

Fredagsturen var ingen god opplevelse. Det var ikke helt greit å gå på asfalt. Kunne det muligens være bedre å gå i terreng?

Lørdagsmorgen var regnfull og det blåste. Værmeldingen slo frampå med muligheter for bedre vær utover dagen.

Utenfor stuevinduet var det triste greier, og innenfor satt jeg og lurte på om det ville være smart med en tur. Ville det ikke være bedre å holde beina i ro - været ble ikke bedre….

Det er ikke mulig å sitte hjemme en lørdag. Den dagen skal det gås tur. En vond fot kan ikke hindre turen?

Men hvor skal jeg ta turen. Det hadde passet best med en kort tur, og aller helst en tur hvor det er mulig å snu, om ting skulle skjære seg.

Hvor lang tur burde jeg ta, var og et godt spørsmål. Jeg innbilte meg at det antakelig ikke ville være bra å ta ut på en langtur.

Skulle jeg forsøke meg på en av de korte toppturene, jeg aldri går - nettopp fordi de er for korte?

Bjørndalsnuten?

Det er en kort tur. Burde jeg ikke ta en så kort tur….

Regnet holdt opp, men tåka lå tett og lang nede. Jeg hev en flaske saft i sekken, sjekket for sikkerhets skyld innholdet, slengte på klærne og for ut i bilen. En god time senere enn vanlig.

På Gramstad var det en hel del folk fra Sandnes Turlag i gang med forskjellig arbeid.

Det kom to karer ned fra Bjørndalsfjellet i det jeg kom opp til gjerdeklyveren. Utenom disse, møtte jeg ikke et menneske.

Dette var en tur på den brede sti. Helt fra starten var stien oppgått og sorpet. Turen opp til topps er tydeligvis svært populær.

I forhold til den smale sti som jeg vanligvis bruker, så var dette en bred motorvei. Men stein og fjell var d et mye av. Og bakker. Jeg kan ikke huske at det bare var oppoverbakke, på denne turen.

Bakkene tok jo slutt omsider. Tåka var så tett at jeg ikke så varden før jeg var helt innpå.

Det blåste på toppen. Antakelig ikke mer enn 12-14 msek. Men det var vanskelig å holde balansen i kastene.

Nedover går greit. Jeg gikk svært forsiktig. Jeg hadde ikke lyst på en ny runde med smerter.

Og i tåka var det vanskelig å beregne hvor langt jeg virkelig var kommet. Nedover gikk jeg en litt annen rute enn opp, og veien kom kjapt på.

Det var en kort tur - bare så vidt over 1 ½ time totalt. Jeg håper det gjør at jeg lettere lommer tilbake i gammel form.

　

　

Test-tur for achillesproblemene.

Rundt Gruda.

Det er nå snart 14 dager siden achillesen på venstre bakfot gjorde opprør. For de som har hatt problemer med nettopp hæler og sener, er smerte antakelig ikke et ukjent fenomen.

Det har vært mulig å gå tur, men det har ikke helt gått uten å kjenne det. Foten har langsomt blitt bedre. Og det er mindre halting etter hvert.

Fredag ringte Bernt, og spurte om vi skulle ta en tur rundt Gruda. Bra vær og ikke for lang tur, det burde kunne gå greit.

Jeg var innstilt på at turen ville gå en del senere enn normalt. Det er nå tross alt bedre å være på tur enn å sitte inne.

Og turen ville være en grei test på om foten er blitt bedre. Konklusjonen er at achillesen er blitt bedre men det gjør fortsatt vondt - spesielt på vei….

Nå var det jo også en fin tur i bra vårvær.

Nedover boligfeltet fulgte vi faktisk turistforeningens T’er. Det er merket en rute (med små “skilt” på trafikkskilt og stolper.) Og også videre rundt Gruda er det merket.

Dette er et spesielt prosjekt for Stavanger Turistforening, som er kalt “nærturen”.

Ute ved Grudevannet så vi en bonde som prøvde å få sauene på plass. Med søte små lam - selvsagt. Det er jo vår.

Og jeg måtte selvsagt spørre hvor han hadde sauene om sommeren. Det var et godt stykke oppe i heia, og en plass jeg ikke uten videre kunne plassere. Men hadde vi felles kjente blant sauebønner.

Det ble ellers en dag for blomster. Ikke noe spesielt med det, men vi er tross alt fortsatt i april, og det er ikke like selvsagt med vårblomster alle plasser i kongeriket.

Det ble ikke like greit på slutten av turen. Det var tydelig at å gå på asfalt ikke er det beste for å få orden på skadet Akilles. Jeg kom i mål…

　

Kånetur.

Fint vær og hyggelig følge.

Etter en kjapp tur til Blåfjellenden på ski fredag/lørdag ble det bestemt at vi, det vil si broderen med frue, bestyrerinnen og jeg skulle ta en runde på høgjæren søndag. Beslutningen var et resultat av vakkert vårvær, med klar himmel og god sikt, og nesten ikke vind.

I slikt vær er det kjekt med en «rusletur» i godt selskap. Og nå passet det forså vidt bra, broderen var fortsatt forkjølet, og så ikke syn på en tung tur. Jeg kjente achillesen fortsatt, og ønsket ikke å utfordre situasjonen. Alt i alt, greit med en lett tur – til en forandring.

Og det er jo hyggelig med selskap på tur. Og en stopp for kaffe.

Broderen og jeg har det som regel travelt. Tempo – tempo og bare kjappe pauser for å hive innpå litt saft. Denne dagen fikk vi anledning til å beundre utsikten.

Og utsikten var fin den. Det er ikke ofte lufta er så klar som denne dagen. Vi kunne se langt. Og da er Synesvarden et greit sted å gjøre nettopp dette på.

Vi ville være på Holmavatn i god tid før elleve. Da regnet jeg med at parkeringsplassen ville bli full.
Det var egentlig ikke mange biler da vi kom, og heller ikke fullt da vi dro. Været var jo det aller beste, og det burde da ha vært søkkfullt.

Vi var likevel ikke alene som tok turen rundt på høgjæren denne søndagen.

Vi møtte folk stort sett hele veien. Ikke alle gikk runden, noen bare fram og tilbake til Steinkjerringå eller Synesvarden.

Vi tok stien mot Steinkjerringå og videre opp mot Synesvarden. Det gikk greit unna og vel oppe på Synesvarden var det tid for en skikkelig pause.

Det var så avgjort dagen for å beundre utsikten. Vi så langt til havs, og langt inn i fjellheimen. Vådlandsnutene viste godt, og det var lett å se at det ikke var spesielt mye snø på toppene. Det  vil muligens bli en farbar tur om ikke lenge – om bare godværet holder.

Og for å gjøre pausen ekstra grei, hadde jeg med kaffe og noen knekkebrød. Det passet godt for jetene. Det var også andre på toppen, og vi fikk besøk av en valp (i band).

Turen tilbake til bilen går stort sett nedover, og det er jo grei skuring. Det tok ikke lang tid før vi igjen sto ved bilen og kunne konstatere at en ny fin tur var over.

 

Ski til Blåfjellenden fredag/lørdag.

Siste turen med planker på beina for i år?

Bedre værmelding enn det Yr og Storm vartet opp med for fredag/lørdag, er nesten ikke mulig å få på denne tiden av året. Sol, lite vind og forholdsvis bra temperatur.

Det vil si, mange grader pluss på dagtid, men også kaldt om nettene.

Det er fortsatt mye snø, antakelig vil det være skiføre til langt ute i mai. Føret er en annen historie.

Det øverste laget tiner om dagen og fryser på natten, og gir knallhardt føre tidlig, men det blir til gjengjeld skikkelig styresnø senere på dagen. Ulempen er at beina forsvinner ned i snøen uten ski.

Innover på fredagen,ble det enkelt å gå. Smørefrie ski henger omtrent som ski medfeller på slikt føre.

Problemet var faktisk helst Achillesen som fortsatt gjorde vondt. Den hemmet fremdriften på flatene. Nå gjorde ikke det noe, denne dagen hadde jeg god tid.

Det var dagen for å nyte naturen, ensomheten og endelig en dag med sol - uten vind.

Fredagettermiddag var det ikke mange andre i heia. Det ble et ensomt skispor innover mot Blåfjellenden. (Bortsett fra i et par bakker der det ble fotspor i snøen.)

Det ble en av de sjeldne gangene da det faktisk var moro å stå på ski. Men for meg ble det en del ploging i bakkene, mens andre setter elegante svinger samme stedet.

Hytta har ikke mye besøk på vinteren. Selv i påsken er vi ofte helt alene, savner folk av og til.

Jeg var ikke sikker på om det ville komme andre, men i ni-tiden kom det en gjeng- # gutter og to jenter. De laget liv i hytta, og vi fikk noen hyggelige timer sammen.

Det blåste litt på lørdagsmorgen. Temperaturen steg fra et par minus til 6 pluss i løpet av et par timer. Jeg ventet med å ta ut for at det øverste laget skulle få mulighet til å tine.

Det tar uansett tid å få hytta på stell med vask og rydding.

Rundt 11:30 fant jeg ut at nå måtte jeg komme meg av gårde. Ungdommen inntok terrassen i sola og ville spille kort. Med sol i fjeset, ly for vinden, så må det være en grei måte å tilbringe noen timer på.

Det øverste snølaget hadde tint. Det ble skikkelig styresnø.

Rett etter start, kom det en kar i mot. Og han hadde vært på hytta tidligere. Det ble en liten prat om føret.

Etter det ble det igjen en ensom tur. Først opp bakken og videre over Leitevann. Selv ved Kringlekveven var det folketomt. Selv om det var lørdag, burde da andre også utnytte de fantastiske forholdene.

Og heller ikke lengre nede så jeg folk. Ikke en gang i Oleskaret var det folk. Parkeringsplassen på Høgaleitet var nærmest tom, Føret og været var slik at mange flere burde ha tatt turen til heis.

Og jeg ble solbrent i fjeset.

　

　

　

　

Avkortet søndagstur på god sti.

Høgjæren med vond fot.

Lørdagen ga en ubehagelig overraskelse. Gamle minner ble hentet fram. Om svinvonde achilleser.

Og problemet oppsto temmelig plutselig - nesten uten forvarsel, men selvsagt på en “lang”tur.

For en del år siden hadde jeg lenge store problemer med vonde hæler. Etter råd fra fagfolk, startet jeg med en øvelse hvor jeg senket foten med belasting.

Det tok tid - lang tid - omtrent et ½ år før jeg en dag måtte spør meg selv om hvorfor det ikke lengre gjorde vondt.

Det var ugreit å kjenne at hælen ikke var bra.

Jeg har det siste halve året benyttet et nytt par sko, det er så vidt jeg forstår omtrent den eneste endringen jeg har gjort som skulle påvirke achillesen.

Så nå har jeg et inngått på med Crispi sko til overs. Jeg får kjøpe nye Alfa Walk King.

Søndagsmorgen var “ståa” ikke vesentlig endret. Det gjorde vondt å belaste senene bak i hælen. Skulle en slik filleting ødelegge for søndagsturen.

Broderen tok kontakt på vanlig tid. Vi ble enige om å forsøke en lett og kort tur, og hvor vi kunne snu om det ble for ille.

Høgjæren, Synesvarden og steinkjerringå kunne være passe tur mål.

Det var vondt til å begynne med. Det ble litt bedre. Ikke bra, men tålelig. Vi tok stien fra Holmavatn, hvor vi parkerte, mot Synesvarden. Det gikk greit, men ikke fort. På Synesvarden måtte jeg vurdere videre tur.

Var det lurt å gå med vondt i achillesen? Blir det verre? Kan det bli skikkelig galt?

Det var ikke blitt verre, og vi fortsatte mot Steinkjerringå.

Nede ved steinkjerringå gikk vi på kjentfolk. Jobbkollega med følge. Vi fikk en hyggelig prat og en liten pause.

Det er alltid kjekt å treffe kjente.

Til vi var nede ved Steinkjerringå hadde vi omtrent ikke sett folk. Mellom Steinkjerringå og Holmavaten var det mange familier på tur.

Det er litt stas å se reaksjonen til småungene, når vi hilser i det vi passerer. Det er tydelig at ikke alle “voksne” hilser på unger.

Nedover mot Holmavaten ble det igjen tid for å oppsummere. Foten var egentlig ikke blitt dårligere, og i hvert fall mindre stiv. Det betyr at jeg nok også i fremtiden ta turer selv om achillesen ikke er helt på topp.

På parkeringsplassen møtte vi vår yngste bror. Han ville også ta en kjapp runde.

Og i det er en fin vårtur å gå på Høgjæren.

　

　

　

　

　

　

　

　

　

Tradisjonell vårtur - Resasteinen - Lifjell.

Lang test-tur med fint vær.　

Det er enkelt å sjekke tidligere turer når rapportene ligger på nett. Og dagens tur er en gjenganger. I 2013 - 13. April, 2014 12. April og i år 10. April.

Tradisjoner er nå engang tradisjoner.

Yr nevnte fint vær tidlig på dagen, men regn senere. Og det ville være lite vind. Det med vinden stemte ikke helt, men resten var “spot on“.

Det blåste ganske bra ved start, og i høyden kunne jeg kjenne vinden godt.

På tross av vinden, var turen en skikkelig vårtur. Det var tørt i bakken, lite sorpe og lett å gå.

Det ble litt sol og litt skyer utover dagen, men det var stålgrå himmel i vest. Det trakk etter hver over. Værmeldingen var klar på at det ville komme regn rundt klokka 2, og omtrent på minuttet fikk jeg dråper på bilruta. 4 minutter etter at jeg hadde satt meg inn i bilene etter turen.

Turen er en test-tur for å sjekke form og bein. Alt i alt er turen fra Dale, opp mot Dalsnuten, til Resasteinen og ned til Dalevann, for så å ta stien rundt Li, en skikkelig langtur. Nå går vel turen noe kjappere for meg, men i forhold til standard timer, er det en 6 timers tur.

Oppover mot Dalsnuten så jeg et par foran. Det så ut som om de var på en springetur

De tok i hvert fall fra meg oppover bakken. Det er ikke mulig å komme opp til Reasteinen uten at pulsen stiger. Min puls var omtrent på topp oppe ved steinen.

Litt lengre inne hadde noen satt opp et skilt for å vise vei til flyvraket fra krigen.

Og stien er mer benyttet nå en tidligere. Det er mer folk å tur i området, men denne dagen møtte jeg ikke en kjeft før nesten oppe ved senderen.

Ved senderen sto det blomster. Vårtegn. Litt lengre nede i bakken så jeg en hoggorm. Den forsvant kjapt inn i lyngen. Nok et vårtegn. Og ute ved fjorden var det grønn bjørk. Det helt sikre vårtegnet.

Vinteren er over.

Opp til Resasteien hadde det gått greit. Videre ned til Dalevann var egentlig grei skuring, og selv bakkene opp mot Lifjell var ikke umulige.

I bakkene nedover mot Bymarka kjente jeg at det hadde blitt mye trening i det siste. Det ble tungt. Vanligvis kan jeg jogge lett nedover. Denne gangen var jeg glad for en liten stopp. Og i de små bakkene videre inn mot Dale kom kom pulsen høyt selv om jeg forsøkte å ta det med ro. Jeg fryktet den lange bakken opp av Revesdal, men den gikk greit.

Det siste stykket inn mot bilen fikk jeg problemer med acillesen. Det var mange år siden jeg kjente det sist.

　

　

　

Siste dag i påsken og ny tur.

Rundt Li – uten snø og is.

Mandag er ikke turdag, men når det samtidig er 2. påskedag så blir det likevel anledning til å bruke beina.

Nå var de samme beina ikke like friske og villige som på fredagen. Det kunne godt kjennes at jeg hadde vært ute på tur.

Broderen hadde også kommet ned fra påskefjellet. Vi avtalte som vanlig hvem som skulle kjøre og når.

Broderen stilte utenfor døra en del tidligere enn avtalt, så det ble litt kjapp avgang. Denne gangen uten å ha glemt noe vesentlig. Bare det er en oppmuntring.

Det var fortsatt lavt skydekke og helst litt yr i lufta. På Dale var det ikke mange biler. Det trillet inn noen mens vi gjorde oss klar. Utover langs fjorden gikk det greit. Fjellet var tørt, og det var enkelt å gå. Og de første bakkene var jo greie.

Vi kunne høre folk bak oss. Det gjør det ikke lettere å begrense farten i bakkene. Det ble litt pusting etter hvert. De bak, to damer, tok stien rett mot toppen i Revesdal. Vi fortsatte utover mot Einerneset. Og i småbakkene, ga pusten klar beskjed om at tempoet hadde vært for høyt. Vi måtte ta det med ro….

Det merkelige er at i den lange bakken fra Bymarka og til toppen – nesten 300 meter stigning, er det ikke vanskelig å holde jevn og høy fart. Antakelig henger det sammen med at vi ikke går over syreterskelen i det hele tatt.

Nesten øverst gikk vi inn i tåkehavet. Skyene lå lavere enn toppen. Det ble litt kaldt, og vi tok på jakken.

På toppen var det en hel gjeng på tur. Med løse bikkjer, som tok fart mot en annen hund som kom oppover – den i band.

Og eieren synes vist at det var helt greit at hans hund var løs rundt den andre…

Vi måtte ta en pust i bakken på toppen, men det kom seg med noe saft innabords. Bortover flyene på vei tilbake mot Dale møtte vi lite folk. Først ved Dalevann ble det folksomt, men da til gjengjeld et hel følge. Noen hadde pause ved vannet, mens andre var på vei opp mot Resasteinen.

Siste stykket nedover mot bilen fikk vi tatt oss inn. Turen tar ikke lengre tid enn at det bør gå gerit på tross av stive og vonde legger og lår.

Hjemme igjen, fikk jeg vite at vår yngste bror hadde startet på samme turen, en stund etter oss. Tenk om han hadde tatt oss igjen….

Det var adskillig flere bile på parkeringsplassen da vi kom ned til Dale. Nesten fullt hus.

Søndagstur på Høgjæren.

Med folk og bikkjer.

Skitur hjem på lørdag i strålende vær. Søndags morgen var det tåke, yr og trist vær i lavlandet.

Men tur måtte det bli.

Søndagsturen kunne gjerne være enkel. Med sol og sommer i noen dager var vel snø og vinter så godt som borte fra de laveste områdene?

Bynuten var hvit av nysnø, det kunne jeg se da vi kjørte forbi på vei fra fjellet. Da gjenstår høgjæren eller Li. Jeg valgte en tur i åpent terreng på høgjæren.

Det ble en litt fuktig start, med yr på bilruta. Oppover mot parkeringsplassen sank temperaturen og krøp nesten ned mot null. Det var bare et par grader da jeg stoppet. Den første signingen opp mot litla synesvarden går i en nordhelning. Her var det snø. En overraskelse for meg. Nå var det ikke mye snø og den lå i fenner. Over første bakken var det barmark og tørt – for det meste.

I høyden var tåka tett. Det var ikke mye utsikt fra Synesvarden. Gått i grått, og litt fuktighet. Nedover mot Holmavatn fikk jeg trekken i ryggen, og kunne åpne opp jakken. Det ble trivelig et stykke.

Jeg måtte helt ned mot Holmavatn før jeg traff på andre.  Jeg gikk og fablet om at dette ville bli en ensom tur. Jeg har truffet folk i snøkav, i sterk vind – opp mot stiv kuling og i regn og vind kombinert med lav temperatur. Var det tåke som skulle til for at folk holdt seg hjemme?

Tåke er ikke nok til å holde folk vekk fra sin søndagstur. Nedover mot Steinkjerringå gikk jeg forbi en del folk. Helt ute ved statuen var det fullt med mennesker.

Og det luktet primus og stekt pølse lang vei. Det var tydelig at noen hadde med både mat og utstyr.

Jeg fant aldri helt ut av hvor alle folkene hadde kommet fra. Jeg tok en kjapp pause og snudde på hælen for turen tilbake mot Holmavatn.

Og fikk igjen trekken bakfra. Noe som gå en fin tur nedover. Det kom folk imot. Mange brukte høgjæren som tursted denne dagen, selv om det var litt surt med trekken imot og litt yr i lufta.

Oppover mot Synesvarden kom det en kar springende. Slike folk kan jo ta motet fra oss gamlinger. At noen har kondis til å springe opp bakkene, er litt uforståelig. Selv får jeg hjertet i halsen og puster som bare det med å gå fort i de samme bakkene. En liten trøst er det selvsagt at karen ikke hadde sekk og sprang med lette sko og klær. Likevel er det imponerende.

Opp siste bakken mot Synesvarden kjente jeg igjen lukta av stekte pølser og primus. Det var ikke de samme folka som nede ved Steinkjerringa, -  jeg spurte…

Og her fikk jeg dagens ubehagelige overraskelse. Det var to hunder med i følget. En av disse – en border collier – bjeffet mot meg, knurret og viste tenner. Jeg kom jo noe brått på. Hunden var i bånd og eieren dro hunden inn til seg.

Og så var jeg så pass overmodig at jeg strakk hånden ned mot hunden som oppfattet dette som et angrep og beit tak i armen.

Jeg kan egentlig ikke skylde på verken hund eller eier, men må ta skylda selv. Jeg burde ha kunnet «lese» bikkja bedre enn det jeg gjorde. Ingen stor skade, men adrenalininnholdet i blodet steg merkbart.

Resten av turen gikk med til å tenke gjennom situasjonen, så dum skal jeg ikke være en gang til…

 

Tradisjonell påsketur.

På en hytte uten vann og strøm i påsken.

I følge statistikken er det bare en mindre del av Norges befolkning som drar til fjells i påsken. Selv om det ofte blir framstilt som om “alle” drar til fjells.

Sånn sett tilhører bestyrerinnen og jeg til det lille mindretall som følger tradisjonene. Og for å gjøre det ennå mer “spesielt”, så drar vi til Blåfjellenden, en turistforeningshytte - for 16, året på rad.

Det er blitt en tradisjon.

Å dra på påsketur er ikke like enkelt når hytta er tre timer inn i heia, uten vann og strøm. Det krever noen enkle forberedelser.

Nå slipper vi heldigvis å bære all maten inn til hytta. Det blir en del mat, spesielt siden vi også inviterer på komler til alle som overnatter skjærtorsdag. Det betyr en del pakker komlemel, pinnekjøtt og pølser, i tillegg til gulrøtter og kålrabi.

Det går heldigvis bedre etter hvert. Vi er blitt flinkere til å beregne hvor mye mat som trengs, for ikke å snakke om drikke…. (Pepsi Maxi for de som lurer på hva.)

Turen inn til hytta gikk av stabelen palmesøndag. Det var egentlig meldt sånn passe dårlig vær for hele påsken både på YR og Storm. Lite vind, men ikke mye sol,

YR og Storm tok feil.

Vi fikk skikkelig med vind på tirsdag onsdag, men også sol og vindstille torsdag, fredag og lørdag. Skikkelig herlig.

På turen inn var det lavt skydekke, med litt sol inne i mellom, ikke vind og varmt. Slik påsken skal begynne. Vi gikk i bare skjorteermene oppover bakkene og svettet - skikkelig.

For en gangs skyld var føret på vår side. Turen innover heia gikk greit. Det hang i oppoverbakkene og vi hadde glid på flatene - på smørefrie ski.

Både bestyrerinnen og jeg var enige om at denne gangen var det en enkel tur, på tross av tunge sekker. Vi gikk på beina ned bakken mot hytta, som vanlig…..

Det er et av årets høydepunkt å komme inn til Blåfjellenden, og vite at det er mange dager framover før oppholdet tar slutt. Det er alltid spennende å se hvem som kommer på besøk. Hva slags folk vi får treffe denne påsken.

Som vanlig var vi alene på hytta noen netter, men vi fikk også besøk av en del kjekke folk.

Det ble servert komle til en del kjente fjellfolk på dagstur, og vi ble 12 stk rundt bordet om kvelden skjærtorsdag.

Det er virkelig en opplevelse å våkne på Blåfjellenden, med sol og ryper kakklende utenfor soveromsvinduet. Jeg får vanligvis en liten time for meg selv før andre står opp. Det er godt for sjela å få sitte i stua på hytta, og bare se på utsikten eller inn i ovnen. Med en sudoku som tidtrøyte.

Vi hadde tidlig bestemt oss for å dra hjem på påskeaften. Og når værmeldingen også mente at finværet ville ta slutt samme dagen, var det ikke vanskelig å følge den opprinnelige planen.

Vi hadde fått hytta i god stand. Vasket og pusset og skiftet sengetøy. Vi forlot hytta med god samvittighet.

Og turen tilbake ble omtrent som turen inn, selv om det var et annet føre. Lørdagen var det 6 kuldegrader og litt trekk, men sol.

Opp bakken gikk det rolig og forsiktig, med adskillig lettere sekk en på turen inn. Føret var slik at vi sto på ski ned bakkene, og var litt stolte over det.

Det er ikke lange turen, og med det nydelige været som vi hadde, var det egentlig en litt for kort tur.

Men bestyrerinnen var opptatt av å kunne handle dagligvarer. Vi nådde butikken med god margin.

Nok en fantastisk påske på Blåfjellenden var over. Bestyrerinnen gleder seg alt til neste år.