Stovegolvet på Stord.

Bratt søndagstur med flott følge.

Med en achilles i ulage, og beskjed fra legen om at slike ting tar tid – 6 måneder eller mer, ville det være på sin plass med en rolig helg etter tur torsdag/fredag.

En hyttetur i Tysvær, og en rolig søndagstur, ville kunne være greit. Min svigerinne er velsignet med mange kjekke turinteresserte søsken. Og de har en årlig tur til topper på Stord, sammen med ektefeller.  Årets tur gikk av stabelen denne helga. Og det ville være mulig å henge seg på for oss.

«Oss» i denne forbindelse var bestyrerinnen og meg.

Årets turmål var «Stovegolvet». Riktignok var toppen 704 moh og turen ble beskrevet som «bratt». Det var hengt ut tau og kjetting enkelte plasser, men det har vi jo vært borte i andre plasser. Det burde gå greit….

7,5 kilometer – 3-4 timer. Hmm

Søndags morgen var det en optimistisk gjeng som samlet seg. Værmeldingen var ikke den beste, men det så da ikke så galt ut, eller hva.

Det startet oppover, ganske bratt. Og fortsatte oppover, brattere, før det ble skikkelig bratt. Vi måtte ta i bruk tau som var lagt ut, og det ble klatring enkelte plasser. For egen del (jeg sliter litt i høyden) var det et godt stykke utenfor komfortsonen. I hvert fall en del plasser. Det gikk bedre etter hvert. Jeg fant jo ut at fjell ikke lett gir etter, og at det faktisk er forholdsvis greit å holde fast med nevene mens føttene finner nytt feste.

Jeg blir aldri noen fjellklatrer, men muligens mindre nervøs for enkle klatrepartier.

Jeg må innrømme at jeg ikke fulgte så godt med på hvordan andre taklet de bratte partiene på vei oppover. Jeg hadde så avgjort nok med meg selv.

Alle kom greit opp ingen skader, men tungt var det. Det ble en del pusting og pesing oppover – minst 500 høydemeter bratt opp.

Øverst skrev vi oss inn i protokollen og fortsatte bort til selve Stovegolvet, som var flatt som et…

Det ble surt etter hvert. Tåka og regnskodde kom sigende. Sikten ble heller dårlig. På toppen så vi ikke stort. Stord Fitjar Turlag har innredet en gammel trafostasjon nesten på toppen. Her var det sitteplasser og ovn – med fyr. En skikkelig fin plass å ha pause – med drittvær på utsiden.

Det var ikke så veldig god plass, men vi fikk da klemt oss inn. En hyggelig pause med kaffe og prat. Før det igjen bar ut i regn og tåke.

Nedturen ble – nedtur. Jeg er sikker på at både utsikt og natur er mer enn bra, men det fikk vi ikke sett. Tåka var for tett og regnet gjorde at hetta var på nesten hele tiden nedover. Og nedover bar det. En lang li, uten noen egentlige bratte partier, men med sleipe steiner og vått grass, så det måtte gås forsiktig.

For egen del gikk det greit å få sorpa av buksesbaken.

Det er ikke ofte jeg har gått nedover en sammenhengende li så lenge, men vi kom da ned. Våte og fornøyd. Både med at vi endelig var ned, og med turen.

Selv om det var bratt oppover, og regn og langt nedover, så fikk vi en opplevelse.

Og de skal vi jo ta vare på.

Takk for turen.