Bynuten, vårsesongen er startet.

Topptur i april.

Hva er det med værgudene. Det holder ikke alltid det de lover. Heldigvis. Søndagsturen var truet av nedbør. Det skulle komme litt regn fra 12 av…

Det hindret oss – broderen jeg jeg – ikke å sale opp for en tur til Bynuten. Tidlig en søndags morgen.

Sommertid vil si at vi starter hjemmefra omtrent rundt 10 på morgenen, og ut fra erfaring de siste årene, ville vi bruke noen timer på turen. Tidligere 3 – nå minst 3 ½ time, pluss kjøring frem og tilbake.

Broderen har begynt å bruke «tekniske hjelpemidler» mobil med GPS, som forteller om fart, lengde og høydemeter. Alt interessant. Men vi er først og fremst på tur.

Og for å ta data først som sist. Turen er 6 kilometer en vei – til sammen 12 km. Det er 580 høydemeter.

En relativt «tung» tur, og oppe mot toppen er det ofte et ganske annet vær enn nede ved bilen.

Vi var ikke alene på Seldalsheia denne morgenen. Det var en god del biler da vi kom, og vi så en stor gjeng øverst i bakken da vi nærmet oss parkeringsplassen.

I gamle dager for 3-4 år siden, ville vi ha satt opp farten for å ta igjen gjengen foran. Siden det ikke er «dagene» som er gamle men oss, så tok vi det rolig oppover bakkene. Så rolig som puls og pust tillot…

Vi så gjengen igjen da vi kom over toppen og kunne se nedover mot Trodlabærtjødnet. Vi hadde ikke tatt innpå noe særlig.

Broderen mente vi ville ta igjen gjengen omtrent halv-veis, jeg mente mye lengre oppe, helt oppe ved «fossen». Det ble ved fossen.

Det viste seg at dette var gjengen fra Austrått fjellvandrar og turkompani. Samme kompaniet som vi traff på ved Dalevann. Denne gangen fikk vi testet farten, og de holdt en mer en grei fart oppover bakkene. Det er i hvert fall ikke snakk om «familietempo» på den gjengen. Vi hadde følge opp til toppen.

Det er selvsagt vid utsikt på Bynuten. Byen kunne skimtes og det var mulig å gjenkjenne topper innover i heia. Mot sør ligger Vådlandnutene. Fortsatt dekket av snø. Det er en stund til det blir mulig å ta en tur opp her. Vådlansnuten er 120 meter høyere en Bynuten, og det var vesentlig mer snø der.

Det får, nesten tradisjonelt, bli en pinsetur.

Vi snudde omtrent med en gang, uten en skikkelig pause på toppen. Det ble surt og regnet som var lovet så ut til å komme.

Litt nedenfor fossen bestemte vi oss like vel for å hive av jakkene og fortsette i skjortearmene. De kikket litt på oss, de to jentene vi traff litt lengre nede, for da kom det regn. I 15 sekunder.

Vi kom ned uten å ta på jakken. En tur i begynnelsen av april, uten regn og vind, blir selvsagt en fin tur.  Vi hadde også tatt det så pass rolig at beina også var greie. Det gikk ikke i full  fart nedover Lyseveien, men vi tok det heller ikke med ro.

Heldigvis var det nok vann i bekken, til å få vasket av den verste skitten.

En fin tur.