Bynuten i vakkert vårvær.

Is og snø var ingen hindring.

Med snø på toppene og is i stien, unngår jeg helst å gå i høyden, men med værmelding som lover gull og grønne skoger – sol og vår – så er det fristende.

Bynuten er en av turene som det virkelig smaker vår av. Jeg har vært på toppen i snø, og en gang snudde jeg rett før toppen i snøstorm.

Snøstorm var ikke på kartet denne søndagen, snarere tvert om, det ble lovet bra vær, om enn litt kaldt. Jeg synes likevel det var vel optimistisk av karen som gikk oppover i korte bukser…

Jeg er sjelden alene opp mot Bynuten eller Selvikstakke på en søndag, og aldri i fint vær. Her går det masse folk. Og denne søndagsmorgenen var det mer enn vanlig. En fellestur fra Turistforeningen startet samtidig med meg. De skulle til Selvikstakken og jeg til Bynuten.

Turlederen var ikke helt oppdatert når det gjelder skytefeltet som lå på siden av Lyseveien. Jeg har selv ligget i 16 mannstelt en vinter med minus 20 og skutt.

Det er mange år siden forsvaret ryddet og erklærte området åpent for ferdsel.

Eller møtte jeg is i stien bare et lite stykke opp i veien. Og lengre oppe ble det hvitt inne i skogen i tillegg. I skyggesiden var det fortsatt snø på bakken, men den forsvant i sola. Det var likevel skil at jeg gikk litt forsiktig. Når sorpa tiner blir det øverste laget skikkelig glatt. Jeg sikret heller en gang for mye.

Det var uansett greit å komme seg opp over når steinene er tørre. Et tynt lag med snø gjorde det enkelt å sjekke spor. Først så jeg antakelig 3 spor, men etter en stund ble det adskillig flere.

Og mysteriet fikk sin oppklaring rett før toppen da jeg tok igjen et følge – to fedre med hver sin unge. De hadde ligget i telt nede ved vannet, og tatt oppover på morgenen. Ungene var ikke gamle, og det var godt gjort å komme til topps – uavhengig av om det ble med en overnatting underveis.

Rett før toppen traff jeg en dame som nok hadde brukt lengre tid enn meg – i hvert fall på kjøringen til Seldalsheia. Hunn hadde startet fra Sokendal den morgenen. Det er en lang kjøretur for å gå til topps i Sandnes.

Heldigvis var dette en av de dagene med god sikt. Det var mulig å se store deler av Jæren, med Feistein og vindmøllene på høgjæren. Like enkelt var det å se øyene ute i fjorden med Boken, og Haugalandet bak. Toppene innover i Ryfylkeheia viste også godt, men her er jeg ikke helt sikker på hva som egentlig syntes.

Jeg er ikke i tvil om hva som er Vådlandsnutene. De var fortsatt snødekket og fortsatt «stengt» for vanlig fottur.

På toppen satt det to jenter. De hadde funnet en riktig solhylle, og tok det med ro. Det gjorde de rett i, for snøen og isen ville bare smelte mer etter hvert.

For egen del snudde jeg ganske kjapt og tok fatt på nedturen. Samme vei som opp. Utenom at jeg fortsatt sikret på grunn av glatt sorpe, gikk det greit.

Siden jeg var omtrent første mann nedover, fikk jeg det sedvanlige spørsmålet et par ganger: «er det langt igjen?»

Turen til Bynuten tar tid, men det er en skikkelig fin tur i vakkert vårvær, og verdt turen når sikten er som denne dagen.