Sælandskogen og Bjødnali.

Sammen med bestyrerinnen og broderen.

Bestyrerinnen antydet alt på lørdagskvelden at hun kunne tenke seg å være med på tur søndag. Hvor turen skulle gå var ikke klart. Det kunne lett blitt nok en runde på Høgjæren, men både broderen og jeg har gått her så pass mye at det kunne være greit med en annen plass.

Selv foreslo jeg en tur i Dale-Li området. Bestyrerinnen foreslo Sælandskogen. Nå har forslag fra den kanten vært vellykket tidligere, så vi ble fort enige om at Sælandskogen. Det var snakk om bra vær – til og med sol ut over dagen. Den så vi lite av, men ellers var været godt.

Overskyet og lite, helst uten, vind. Perfekte forhold for å få tatt noen høstbilder…

Stien, eller aller helst «veien», oppover i skogen er normalt et sted hvor det er mulig å ta bra bilder. Det ble tatt bilder, men opp mot Bjødnali ble naturen mer oversiktlig, og vi fant det ene fine motivet etter det andre. Her var det bare å klikke i vei.

Med mange flotte motiver, tok det tid å komme oppover lia mot Bjødnali. Nå var det ikke bare foto som tok tid. Vi hadde ikke regn, men det var vått og sleipt. Stien er bare stein, og vi måtte tråkke i mellom og sikre hvert steg. Det tok tid.

Vi var ikke alene. Nede ved Taksdalsvannet var det flere som sto og fisket. Og ut fra en del gamle bålplasser, kunne det se ut som en populær plass å grille pølser. Et stykke oppover, gikk vi også forbi en familie mor og far med to småjenter. Jenten trengte så visst ikke mye oppmuntring. De for foran og holdt farten oppe. Vi stoppet ved garden på Bjødnali, mens familien fortsatte rundt. Og vi tok de igjen etter en stund.

Det tok tid å ta bilder. Uten en varm anbefaling fra bestyrerinnen, hadde vi gått glipp av naturens oppvisning av høstfarger. Og det var virkelig noe å se på. Blikk stille vann, bare noen vak med ringer rundt. Skogen med dype røde farger, mens Sibirlerken stor gul og lyste opp.

Vi fikk virkelige en fin tur, selv om den ikke var forferdelig lang…

For en gangs skyld var det riktig med en kort tur.

Nok en gang hadde bestyrerinnen rett – Bjødnalia/Sælanskogen var virkelig rette plassen for søndagsturen denne gangen.

Til toppen av Sandnes.

Sleipt og glatt med nye sko.

Yr var svært gavemild med vind til helgen. På lørdag var snakk om sterk kuling oppe i heia. Det var varseltrekanter og advarsler. Ikke noe for meg. Å tråkke alene oppe i heia i sterk vind - og regn er ikke det morsomste jeg vet.

Det ble selvsagt ikke så galt som yr meldte, men det  tok jeg ikke sjansen på – sterk kuling er ikke å spøke med.

Det måtte derfor bli en tur nærmere sivilisasjonen. Og helst en litt lengre tur enn rundt Li. Jeg hadde dårlig samvittighet. Det ble ikke skikkelig tur på onsdagen, og fredagen ble tilbrakt hjemme. En ny tur til Bynuten var svaret.

Dagslyset kom sent lørdagsmorgen Lørdags kveld skulle vi stille klokka. Jeg hadde ikke hastverk med å komme meg avgårde. Klokka ble godt over ti før alt var klar. Og selv da viste det seg at jeg hadde glemt å ta med klær til å skifte i, etter turen.  Det var fortsatt morgenlys, selv om sola kom igjennom.

Vinden Yr hadde varslet, viste seg knapt som hvite bølger på vannet. Selv på parkeringsplassen blåste det bare så vidt. Værmeldingen nevnte ikke noe om regn, men det kom noen dråper ut over dagen. Ikke mye, men så pass at jekken måtte på.

Det har hent at jeg har vært alene opp mot Bynuten. Det har gjerne skjedd sent på høsten og i dårlig vær. Denne morgenen var det en del andre biler – 5 stykker. Og ut fra sporene å dømme var de fleste på vei mot samme mål som meg.

Oppover bakken langs Lyseveien, var det noe som ikke stemte helt. Jeg hadde ikke gått tur på fredag, og burde ha overskudd i bøtter og spann. I stedet for overskudd var jeg «trøtt», hadde liksom ikke fart i beina. Jeg tok det med ro. Det var liksom dagen for å gå sakte.

Jeg hadde tatt på meg et par nye Walk King. De gamle er ikke helt tette, etter mange turer. Som vanlig med nye sko, er de superglatte på våte steiner. Her var det ikke mye hold…   Det er også et problem at det nesten ikke er mulig å se hvilke steiner som er glatte og hvilke som «holder». Jeg hadde noen utglidinger, selv om jeg gikk så forsiktig som mulig. Det tar tid å gå forsiktig.

Jeg kom likevel greit oppover mot Svartedalen. Over fossen fikk jeg øye på en kar, og kunne ikke helt se hva han holdt på med. Da jeg kom bort, kunne jeg se at han holdt på å sette opp nye skilt og merker for stien. Det var en kar som hadde jobbet i Sandnes kommune, men som pensjonist påtok seg oppgaver som det eller aldri ville ha blitt tid til.

Sekken var full av utstyr og slikt. Den veide adskillige kilo, og opp de bratteste brekkene tok jeg et lite tak med å få opp stolpen han bar på.  Det minnet om min egen tur i Madlandsheia med stolpe og skilt.

Skiltene er med kilometerangivelse, etter ny standard. Jeg er ikke sikker på om det er like klart for alle at det lett kan ta 2-3 timer med5 kilometer i terrenget. Den gamle standarden hadde også noen små utilstrekkeligheter.  Den angav turen bare i hele timer, og mye kan skjule seg i løpet av en halv timer…

Jeg hadde ventet at det skulle blåse hardt på toppen, men det var bare så vidt over liten bris. Temperaturen var selvsagt lavere, men ikke langt under toppen ble det igjen varmere. Nedover mot bilen traff jeg noen som var på vei opp. Nesten nede gikk jeg på en hel gjeng utlendinger. Jeg spurte om de ville til topps, og – med litt forsiktighet – om de viste når det ble mørkt. De dro fram hodelyktene. Gjengen var godt forberedt.

Over Synesvarden til Steinkjerringå.

Været bestemmer mye.

I en periode mellom høst og vinter kommer det som regel en eller flere dager med dårlig turvær. Ikke regn, men det kan være regn sammen med sterk vind. Eller litt snø og frost. Med glasert tursti. Det er ikke slike forhold jeg ønsker meg.

Det er også normalt en frostperiode i måneddkiftet oktober/november.  Det medfører at heia «stenger» og jeg må ta til takke med en tur i nærområdet.

Planen for søndag var egentlig en siste – for året – tur til Sandvatn. Med 4 grader og regn på morgenen, ble planen fort skrinlagt. Det ville være snø og is oppe i heia. Å suse rundt i heia alene under slike forhold, er ikke noe for meg. Jeg er blitt skikkelig forsiktig de siste årene.

Hvor skulle jeg ta turen?

Madlandsheia, eller mot Bynuten, kunne være et alternativ. Men 4 grader ved sjøen kan lett bli til frost oppe i høyden. Det var muligens best å holde seg i lavlandet….

Høgjæren har noen fine turstier. Og det er mulig å gå langt – om det er ønsket. Det var nettopp noe slik som ville passe denne dagen. Et par mil i god fart, ville være bra.

Det ble til at jeg kjørte til parkeringsplassen i Tovdalsveien.  Jeg fulgte med på temperaturen oppover mot Undheim og videre. Det ble kaldere, og øverst var det bare to grader.

To grader og fuktig luft. Det tok en stund før jeg ble varm, selv om det er en bakke fra start.

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen, og ikke spor i stien oppover. Jeg var temmelig alene – til å begynne med.

Øverst mot Synesvarden var det noe hvitt enkelte plasser. Det hadde sluddet om morgenen, og fortsatt lø det noen flekker igjen. På toppen sjekket jeg fjellene innover heia, og kunne se at de hadde et lag med melis øverst. Med andre ord snøen og isen var ikke langt vekke.

Nedover mot Holmavatn kunne jeg høre en flokk sauer som sprang fra et eller annet. Kunne det vare hunder, eller var det noen som drev sauene? Det viste seg å være bøndene som skulle ha sauene til en annen plass i heia.  Vi vekslet noen ord før de fortsatte.

På parkeringsplassen ved Holmavatn var det folk og bil. Det ble helst folksomt. For egen del gikk jeg fort og tok igjen noen.  Jeg kunne se et par lengre framme, og ved steinkjerringå viste det seg å være kjentfolk.

De ville mot Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. Jeg tok motsatte vei. Vi ville antakelig møtes, og jeg regnet med å treffe det rett under Synesvarden.

Det var andre på tur mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Mange andre.  Det manglet egentlig bare et hornorkester for at det skulle være et 17.mai tog…

Det var adskillig mindre folk mellom Holmavatn og Synesvarden.  Jeg møtte selvsagt de jeg kjente. De hadde gått fortere enn jeg trodde de ville gjøre. Bra fart med andre ord.

Alle spor av snø var vekk på toppen av Synesvarden, og det var blitt adskillig varmere, opp mot fem grader… Det siste stykket opp en bakke over en masse gjerdeklyvere, var tungt. Men som alltid, jeg kom omsider til bilen. Etter tre timer i bra fart – noe som gir god trening i hvert fall.

Oktobertur til Blåfjellenden

Fortsatt gode forhold.

I slutten av oktober er jeg mer en vanlig opptatt av været. Så sent på året kan det komme snø på de mest ubeleilige tidspunkt. For eksempel når jeg vil til Blåfjellenden. Jeg bruker både YE og STORM for å sjekke været mange ganger i løpet av uken. Av en eller annen grunn synes jeg ikke det er særlig stas å gå innover mot hytta om det er snø og is på bakken. Alene på slikt underlag, er sikkerhetsmarginen ikke stor.

Jeg vurderte å gå innover både på onsdag og torsdag, men endte opp med en tradisjonell tur på fredagen. Inn til hytta og tilbake på lørdags morgen.

Det kan lett bli siste turen innover. Det gjør at jeg legger litt mer i turen enn til vanlig. Jeg bruker litt mer tid på å se meg rundt. Jeg prøver å legge merke til hvordan naturen tar seg ut, sånn like før snøen kommer. Det kan jo bli en stund til neste gang jeg går her.

Det er egentlig ikke så mye å se. Ikke er det sau, og fuglene har stor sett dratt sin kos – for lenge siden. En og annen reveskitt på steinene er det eneste tegn på dyr. Gresset er brunt, og trærne står nakne. Likevel er det kjekt å gå i heia – og litt trist at det snart er siste gang for i år.

Det er spennende å se hvor lenge jeg kan fortsette å gå innover. Værmeldingen – eller mer rett, været bestemmer.

Denne fredagen var det ikke tvil om at det ville være mulig å komme innover. Været var så bra som det kan være i slutten av oktober. Sol, lite vind og plussgrader. Og det var tørt i bakken. Regnet som kom i uka hadde ikke gjort mye av seg. Fossebekken bare så vidt sildret. Det var helt uproblematisk å komme over.

Det var nok sorpe til at jeg kunne se spor av folk foran meg.  Nå ville det komme en hel gjeng innover senere på kvelden. Turistforeningen hadde lagt opp til fellestur – i mørket – til Blåfjellenden.

Jeg var ved hytta lenge før det.

Men jeg var ikke først. En kar fra fellesturen hadde gått inn tidligere, fyrt opp og hentet vann. Det var bare å sette seg ned og nyte det å være på Blåfjellenden.

Det gikk noen timer før gjengen kom. Mange timer faktisk, de var ikke på hytta før rundt 10. Da hadde de gått i mørket omtrent fra Hunnedalen. Det å gå i mørket, bruke hodelykt, går sent.

Jeg hadde håpet på å få se Oronidene suse over himmelen, men ut over kvelden trakk det over og det blåste opp. Lørdagsmorgen var ikke like fin som fredagen. Det var kaldt, men ikke frost nede ved hytta. Litt oppe i lia var det is enkelte plasser, men det var likevel uproblematisk å komme tilbake til Hunnedalen.

Jeg fikk kjekt følge på vei over heia. En av deltakerne på fellesturen, tok tilbake i stedet for å følge resten av gjengen.

Nede ved porten til Olav møtte vi en jente på vei inn. Alene. Og hun så selvsagt ikke noe problem ved det. Og det skulle da heller ikke være noe problem?

Bestyrerinnens turprosjekt 2016.

Avslutningen – Sirevåg til Egersund.

Bestyrerinnen har hatt et tur-prosjekt i 2016 – å gå fra Tungenes til Egersund langs kysten. Ikke på en gang og langt fra på en dag, men sånn litt etter litt.

Turen (eller turene) ble planlagt i løpet av vinteren og den første del gikk tidlig på våren. Og bare for å slå det fast. Det er snakk om en jentetur. Det var svigerinne og bestyrerinne som tok på tur etter egne planer. Etter som prosjektet ble avviklet utover sommeren, fikk vi (min svoger og jeg) rapporter fra de forskjellige avsnittene. Ikke overraskende hadde de hatt noen små problemer enkelte steder, men de kom alltid fram – til rett sted. Jeg er ikke helt sikker på om vi hadde vært til hjelp eller bare forkludret det hele, om vi hadde vært med. Noe vi altså ikke var…

Enkelte av «strekkene» ble anbefalt som gode turmuligheter ut over vinteren, andre ble vi fortalt at var best å unngå.

Helt siden i vår, har det kommet sterke hentydninger om at vi – svoger og jeg, måtte stille opp på innspurten. Hvor lang den siste turen ville bli, var noe usikkert, og når den ville gå, var enda mer i det  blå. Men at vi burde stille opp var egentlig ikke åpent for diskusjon…

Tiden var inne for siste del av opplegget – det manglet bare å gå fra Sirevåg til Egersund. Kunne søndag passe?

Vi avtalte å ta toget fra Klepp til Sirevåg 09:22 på søndagsmorgen. Noe som medførte at vi måtte opp omtrent med dagslyset.

Bestyrerinne, svigerinne, svoger, og jeg nådde toget med god margin.

La oss si det slik, det var ikke trengsel på toget, og ingen andre, med eller ute sekk og turklær, gikk av toget på Sirevåg. Vi kom oss avgårde langs veien det første stykket. Og inn på småveier mot Sørskog.

Det blåste, og endelig kom noe av reserveutstyret i sekken i bruk. Jeg måtte finne fram et par med vanter. Bestyrerinnen fikk reservevantene i buksa, og svigerinne fikk paret i sekken.

Vi gikk på god sti mot Vatnamot. Som er en tidligere stasjon på sørlandsbanen – og på Jærbanen i gamle dager. Den store attraksjonen på Vatnamot var doen. Nå til nedfalls, men på femtitallet i bruk – av en trengende kong Haakon, som var på vei til Stavanger. Kongedoen måtte vi selvsagt ta bilde av.

Fra doen bar det ut i terrenget, og det uten kart. Jeg tror nok vi hadde unngått litt tråkking i myr om kartet hadde vært med.

Vi kom omsider til Hellvik. Her ble det et par kilometer langs riksvei 44 før vi kunne ta fatt på den enkle og litt kjedelige turen langs gamle jærbanens rute.  Nå var ikke veien – for det kan ikke kalles sti når den kan brukes med barnevogn – uten noen små utfordringer. Der sørlandsbanen gikk på samme plass som gamle jærbanen, var d et anlagt vei over – og under – dagens jernbane.

Strekket mellom Hellvik og Egersund er omtrent 8 kilometer.  For oss som er vant til å bruke beina, er det selvsagt ingen stor utfordring.  Det tok ikke mye over halv annen time før vi var på jernbanestasjonen i Egersund. Vi hadde omtrent bare tid til å kjøpe billetter før vi måtte gå ut til toget.  Og hvor vi møtte samme konduktør som hadde ønsket oss god tur i Sirevåg 4 og en halv time tidligere.

Det ble ingen stor feiring da bestyrerinne og svigerinne gikk i mål. En mann til å ta bølgen er liksom ikke nok. Og det ble ingen middag i Egersund. Feiringen av turen får vi ta en annen gang.

Men kjekt var det å få være med på siste del. Takk for turen.

Bynuten

Høyeste topp i Sandnes 671 moh.

Det hører med til høsten å ta noen turer til Bynuten. Oppe i heia kan snøen komme en måned før frost og is gjør det vanskelig å ta turen til topps i Sandnes. Så i november og desember er de månedene jeg går  i Seldalsheia.

Når værmeldingen varter opp med kuling og liten storm, blir det mindre attraktivt å ta en heiatur, selv om det så langt ikke er snø. Da passer det greit med en tur til Bynuten.

En lørdagstur. Jeg trodde ikke det ville være mange andre på tur en lørdag med mye vind. Muligens tre fire biler…

Det var 17 biler da jeg kom, og jeg kunne se folk i bakken opp over Lyseveien. Jeg tok igjen to jenter, men etter det var det slutt på folk. For en god stund. Helt opp mot fossen og den siste 1/3 delen traff jeg igjen folk. Både noen som hadde vært på toppen og noen som var på vei opp.

Tørr sti, null nedbør, og lite vind i skogen, ga gode forhold. Her var det bare å gå på. Noe var likevel ikke helt i orden. Av en eller annen grunn (Mange og lange turer) var jeg tung i beina. De ville liksom ikke yte mer enn jevnt slit…

Og i bakkene oppover fikk jeg kjenne syre i beina.  Pulsen kom også fort opp. Det var best bare å holde en jevn fart.

Jeg gikk i vinterklær. Til og med «lang-under». Den hadde jeg egentlig på fordi jeg trodde det kunne komme regn, men likevel – «lang under». Og vinterlokk på hodet. Grønn lue med vattert for og klaffer som er foret med teddystoff. Los-lue, om den hadde vært blå. Vindtett fleece og ull under på overkroppen. Fullt vinterutstyr.

Kontrasten var stor da jeg møtte to karer som var på vei ned. I korte bukser, og bare med en tynn vindjakke over blusen. Sommerutstyr. Som de selv sa: «så lenge de er i bevegelse, er det greit».

Øverst blåste det. Antakelig opp mot 13-14 msek på de mest utsatte plassene. Ikke så mye at det ble vanskelig å gå, men vinden kunne kjennes.

Det var litt is i skyggene. Temperaturen på toppen var antakelig ikke iver 3-4 grader, og med vinden rundt ørene, ble det kaldt. Det ble vinterforhold – et lite stykke.

Det var i hvert fall så pass utrivelig, at pausen ble kort. Jeg drakk varm saft, og kom meg nedover.

Det går heldigvis kjappere ned enn opp, når det er tørt. Det kom folk i mot det første stykket, men så var det slutt. Det virket som om de fleste som ville mot Bynuten denne lørdagen var tidlig på gang.

Øverst traff jeg på "jenten i vinden" de kom seg nok ut til toppen...

Vinden kom fra øst. Det kom noen skikkelig svarte skyer seilende, men heldigvis ble det ikke noe nedbør i det hele tatt. Fine forhold og fin fart…

Selv om jeg kunne kjenne bakkene på oppturen, så gikk hele turen kjapt unna.

At det hadde blitt mange og lange turer, kunne jeg kjenne under føttene – det passet liksom ikke helt til skoene det siste stykket ned.

Fidjadalen - muligens den fineste turen i Rogaland.

Bernt og meg på tur.

Natt på Blåfjellenden. Jeg våknet rundt to. Ute var det nesten mørkt, men jeg kunne så vidt se fjellet på andre siden av sletta. Det kunne se ut som  - snø?

Jeg var varm, men rommet var kaldt. Vinduet sto oppe.

Det er skikkelig hyggelig å ligge slik – på Blåfjellenden, men ikke like greit å stå opp for å sjekke været. Det fikk bli til morgenen.

Yr hadde ikke nevnt et ord om snø, heller ikke vind, men det var nettopp det som møtte oss da vi sto opp.

Og vi skulle ned Fidjadalen.

Det hadde jeg ikke trodd skulle bli mulig i 2016.  Og nå var det bare å ta fatt på turen. Etter frokost og litt rengjøring.

Bernt var like klar for turen som jeg. Vi hadde en tilsvarende tur i 2013, og det omtrent på samme tid. Med andre ord sent i sesongen. Den husker både Bernt og jeg fortsatt. Og nå fikk vi på ny anledning til en slik tur.

Været ville i hvert fall ikke hindre oss. Vinden kom bakfra, og nedbøren trakk over. Det ble etter hvert blå himmel.

Myrene var ikke skikkelig frosset. Vi gikk heldigvis ikke gjennom. Og da går det fort ned til Fidjastølen.

Det passet med en liten pause for å regulere antrekket – og ta noen bilder.

Stykket mellom Fidjastølen og slettene på Fed, er annerledes enn resten av dalen. Stien går forbi gamle stølstufter og forbi Fidjafossen. Jeg synes det er et flott stykke Norge. Riktig noe å ta med seg.

Slettene ved Fed er lette å gå, uten noen stor bakker.  Det er litt åpnere enn lengre opp og her er det rester av gammel gård. Sletten ender ut under Gjertrudjuvet. Her er det en drøy bakke opp. Det er så avgjort ikke bare nedoverbakker mellom Blåfjellenden og Mån.  Øverst i bakken under Gjertrudjuvet er det på tide å ta et bilde både tilbake mot Blåfjellenden og frem, ned mot Mån. Flotte panorama begge.

Nede ved elva og Gønatjødnet, er det hulder, tusser og troll som passer inn i landskapet. Her er det ekte eventyr landskap, med Huldrehaugene, dype raviner og bekker og store steiner. Skikkelig villmark, selv om det ikke er langt til folk, bare et par tre timer.

Oppe i lia over Månvannet, fikk vi sol. Det ble varmt. Her kunne vi gjerne ha skiftet til mer lettere antrekk.  For å komme ned til gården ved Mån, må ura under Månvann forseres.  Noen hundre meter med storsteinet ur. Stien er heldigvis godt merket, og for meg som har gått her noen ganger, er det lett å finne fram.

På andre siden av ura, gjenstår sjarmøretappen. Slettene ved Mån. Her pleier det å være folk, og det har hendt jeg har fått spørsmål om hvor vi kommer fra. Ikke denne gangen. Det var folk, det var voksne og unger som hadde overnattet på gården.

Vi kom os ned bakken til parkeringsplassen – i god stil. På parkeringsplassen var det tid for «high five» og en liten oppsummering av en skikkelig fin høst-tur.

Sol, blikk stille vann og tørt - senhøstes.

Med Bernt til Blåfjellenden.

Bernt har slitt litt med helsa et par år. Problemer med pumpa og årer, er ikke å spøke med. Endelig syntes han helsa var så pass bra at han kunne bli med til Blåfjellenden. Det var bare tilfeldig at jeg nevnte min plan om å ta opp og ned Fidjadalen.

Da jeg nevnte dette, kom Bernt med forslaget om å gå inn til Blåfjellenden, for så å ta ned dalen dagen etter. En mye bedre plan. Jeg så egentlig ikke syn på å gå opp og ned. Det er to dager med 6 timers tur. Litt mye etter mange turer i det siste.

Og slik ble det, vi kjørte oppover mot Eikeskog for å parkere en bil der, og for å kjøre videre mot Høgaleitet og parkeringsplassene der på onsdag. En slik «rundtur» tar omtrent halv annen time. Vi var klar til å ta ut rundt to.

På parkeringsplassen var det en god del biler, og noen hadde tydelig stått siden dagen før. Det var antakelig noen «hytte»folk, men også noen på tur i heia. Vi ville antakelig ikke bli alene på hytta. Det er  vinterferie og knall vær ville også andre ta på tur.

Været fortjener å bli nevnt. Det har nå vært finvær og sol omtrent i 14 dager. Ikke en sky på himmelen fra starten av og slik har det omtrent fortsatt. På denne tiden av året har jeg mange ganger gått innover i regn og vind – og egentlig vært glad til. Alternativet er sol og frost, med is og glatt.

Selv om det nok er frost på nettene, har temperaturen midt på dagen kommet opp i 10 grader. Sol lite vind og varme, hva mer kan forlanges.  Og i slikt vær er det ingen unnskyldninger for ikke å dra på tur.

Med finvær og sol, blir det selvsagt også tørt i bakken. Stien innover vvar mer enn ggrei, og det gikk egentlig lett opp bakken og innover mot Fossebekken.  Oppe i høyden kunne vi se at heia badet i sol. Småvannene lå speilblanke. Fargene på marka var brune med litt rødt. Det var fortsatt høst, men denne dagen var det en perfekt høstdag.

Vi tok det med ro innover. En slik dag måtte nytes. Her var det bare å samle inntrykk og lagre dagen til kaldere, våtere og mer vindfulle dager.

Det var andre i heia, vi møtte noen stykker som var på dagstur. En kar hadde vært inne på hytta, og et par hadde snudd på brinken ned mot Blåfjellenden.  De siste mente det ville bli mørkt før de kom ned til Hunnedalen, - om de tok helt ned. Det er helt greit å ikke gå i mørke – det tar tid, og det har lett for å bli overtråkk og skader.

Men ikke alle er som dette paret. Mange tar ut på tur uten å helt ha kontroll på når mørket kommer. Og noen tar på tur uten lykt…

En kombinasjon av dette, medfører at det kommer folk til hytta timer etter at mørket har senket seg.

Det hender ofte at vi kan se lykter som nærmer seg hytta – spesielt fra Mån eller Flørli, over en time før folkene kommer fram.

Vi gikk innpå en mor og to døtre omtrent halvveis. De hadde brukt tiden innover, og ville ta en pause halvveis. Bernt snakket med gjengen, og jeg tror han må ha sagt de rette tingene, for de brukte adskillig kortere tid den siste halvparten enn på første.

Tradisjonsrik høsttur

Med broderen på tur.

Helt siden vi fikk bru – hengebru, har broderen og jeg normalt hatt en tur inn til Blåfjellenden på høst. Mens den gamle brua var i bruk, måtte den tas inn for vinteren og dette ble vanligvis gjort helga rundt 10. oktober.

Noen år kunne det gå en måned før vinteren la sin klamme hånd over landskapet. Andre ganger skjedde dette rundt 20. oktober.  Normalt vil jeg si at snøen kommer 1. november.

Det måtte jo bli en tur denne høsten også. Fint og tørt vær, gir gode forhold, og vi ville antakelig ikke bli alene på stien innover. Nå trenger vi jo ikke være inne i hytta så veldig tidlig. På denne tiden av året, blir det mørkt rundt halv åtte. Drar vi oppover rundt to, har vi et par timer på hytta før mørket kommer.

Og slik ble det denne fredagen, vi kom oss av gårde rundt 2, men var ikke på parkeringsplassen før nesten halv fire.

På parkeringsplassen møtte vi kjente. To jenter som ville til Sandvatn over Stutaheia. En av jentene har vi truffet så mange ganger at vi er blitt «kjent». Og det er alltid kjekt å treffe denne blide og hyggelige jenta.

Og jentene gikk rett fra oss opp bakken. Med store sekker. Det eneste vi har å skylde på er alderen….

De hadde det travelt, selv med den farten de satte opp, ville de antakelig måtte ta i bruk hodelyktene det siste stykket.

Ellers var det ikke mange andre. Egentlig ingen andre, selv om vi så spor. På hytta var det et par som hadde kommet den lange veien fra Mån. Det kom flere utover kvelden, men vi ble ikke mange på hytta den natten.

Med kaldt og klart vær så sent på året, blir det ofte frost utover natten. Det var ikke frost nede ved hytta, selv om termometeret viste 3 grader på morgenen. I skyggen, hvor solen ikke når ned i løpet av dagen, var det is. Ikke mye, men nok til å minne oss på at vinteren ikke er langt vekk.

Det blåste litt, og vi hadde på vindfleece fra start, men ikke langt oppe i bekken måtte vi hive jakken, og fortsatte i ullbluse. Det er ikke helt vanlig i midten av oktober.  Og det gode været gjorde det også mulig å sitte ute på terrassen en stund – til sola gikk ned.

Vi var de eneste som skulle tilbake til Hunnedalen via den vanlige stien på lørdagsmorgen. Med skikkelig god værmelding for både lørdag og søndag ville det i hvert fall være folk på vei inn.

De første traff vi omtrent halvveis. To damer på dagstur.

Ellers traff vi først folk, masse folk, i Oleskaret ned mot parkeringsplassen.

Blant disse var det 3 stykk med tre turledere. Det var en gjeng svaksynte på tur mot Blåfjellenden. De regnet med å bruke 6 timer innover. Det er godt gjort.

Den siste tiden har været vært fantastisk. Tørt og sol, helt uten en sky på himmelen. Det var omtrent ikke vann i Fossebekken, og de fleste myrsøkkene var tørre. Det er mulig å gå rimelig fort. Både turen inn og turen ut, gikk greit unna. Det er også kjekt, men at regn og vind holder seg vekk er enda bedre.

Gloppenuten i godt selskap

Fint vær og fint følge

Torsdag er egentlig en dag for styrketreining, - onsdagen er turdag… Jeg fikk spørsmål om jeg ville være med til Brekkenuten på torsdag. Min svoger er ofte på tur, i det siste sammen med en gjeng andre pensjonister. Det er jo pensjonistene som har tid og anledning til å ta ut på tur.

De går på tirsdager, og da har jeg andre ting på tapetet.

Denne torsdagen ville noen stykker opp på Brekkenuten over Gloppedalen (nei ikke den kjente…) som har en høyde på over 600 moh. Turen er bare på 5-6 km – en vei til sammen 11-12 km, og beregnet til 3-4 timer.

Det har aldri blitt til at jeg har gått denne turen. Antakelig fordi jeg trodde den var mye kortere. Nuten er bare tett over veien omtrent. Og fordi det er lysløype et stykke.

Jeg har ofte gått lysløypa på ski. Dette er liksom et vintersted.

For mange år siden var jeg i området sammen med klassen – på treplanting. Nå står trærne store….

Men denne gangen var det Gloppenuten det gjaldt.

Turen var lengre enn det jeg trodde.

Det var fire pensjonister som skulle på tur. Alle god turvant og været var jo strålende. Her ble det ikke spart på kreftene. Helt fra start satte vi opp et høyt tempo. Det gikk greit på flatene og pusten kom fort opp i bakkene. Det var jo en hel del bakker fra parkeringsplassen og oppover.

Vi hadde frost fra morgenen av, litt is og en kald trekk. Det ville bli varmere utover dagen. Sola sørger fortsatt for en god temperatur midt på dagen. Et stykke oppe, ble det for egen del «lettelse» i antrekket, og turen fortsatte i ullbluse. Det er kjekt å gå med i oktober…

De første bakkene endte opp i en dal, og vi gikk langt innover før vi tok opp lia og tilbake mot toppen. Det var ingen store utfordringer. Ingen bratte kneiker og ikke noe klatring. Det var god sikt ovenfor småskogen, og stien gikk slik at vi hadde utsikt mot Madlandsheia – hvor jeg gikk onsdag.

Jeg har ikke sett Madlandsheia fra denne siden før – i hvert fall ikke uten snø. Det var lett å orientere seg, og kjekt å se kjente plasser. Fra denne siden var selvsagt Tverromdalen godt synlig, og det var lett å finne nutene helt øverst.

Det var tid til en god pause på toppen – i solskinn og varme. Det er kjekt å få anledning til en drøs mens maten går ned.

Vi startet nedover. I god fart. Holdt tempoet helt ned til parkeringsplassen. Det var greit å gå, tørre steiner og berg. Men en plass var det en issvull, og både på opp og nedtur kom den i veien for noen.

Nede på parkeringsplassen, kunne vi se på klokka at det hadde gått fort – og vi var alle pensjonister…