Treningstur rundt Li.

En kjekk tur med smak av vår.

Det er ikke like lett å komme på turer som er lengre og litt mer utfordrende enn den vanlige rundt Li. Bakfoten er ikke helt grei når det går bratt opp eller ned. Nå gjør det jo nettopp det rundt Lifjellet, men her er jeg godt kjent og kan sette føttene nesten uten å se ned.

Det har likevel gått galt et par ganger, og resultatet har blitt hoven ankel og ikke helt greit. Selvsagt har akkillesen blitt bedre, men til, nå har smertene og hevelsen på baksiden fått meg til å se bort fra at jeg tråkket over så det sang en gang.

Så selv om jeg har gått turen en del ganger før i år, var det denne turen jeg la ut på, også denne lørdagen. Ikke uten å tenke på at det lett kunne gå godt. Og det gjorde selvsagt nettopp det.

Lørdagstur rundt Li er blitt en vane. Og det er greit, men likevel blir hver tur forskjellig. Været er en av grunnene til det. Regn og vind gjør det noe mer utrivelig.

Vår og sol gjør turen mer kjekk. Denne lørdagen var det meldt «blanda drops» med både sol og overskyet, regn og vind.

Jeg har ofte nevnt hvor ensomt det er på disse turene rundt Lifjellet. Jeg treffer folk, men som oftest er det på selve toppen og derfra og ned. Langs sjøen og rundt Bymarka og opp, er det sjeldent en kjeft.

Denne gangen var det en god del ute og gikk. Jeg hadde til og med følge med et par nesten hele veien til toppen av bakken. Der tar jeg en liten snarvei – rett mot senderen, mens den merkede stien går litt mer mot øst.

Selvsagt kom det en gjeng joggende forbi nede ved sjøen. Det er blitt populært med jogging på sti, og det går jo fort. Gjengen kom forbi to ganger, og da jeg spurt hvor de hadde vært, fikk jeg til svar at de bare hadde tatt en kjapp tur rundt Lihalsen – i tillegg.

Jeg snakket med paret noen ganger, og selv om jeg holdt samme fart på flatene, gikk det fortere opp bakker med paret. Min kondisjon er ikke hva den en gang var, men det har den da heller aldri vært.

Jeg har også noen ganger nevnt jenter på tur alene. Etter hvert er det slik at jeg treffer flere jenter på tur alene enn gutter. Noen må ta seg sammen....

Det er vår. Med bra vårvær – i hvert fall litt varme, så hadde bjørka fått grønne skudd. Det er alltid kjekt å se.

Et annet vårtegn var ei orrhøne som flagret opp omtrent ved beina. Sånt er ikke bra for helsa. Det tok et øyeblikk før pulsen igjen var på normalnivå....

På toppen blåste det. Det var også folk, som hadde kjørt opp for å sjekke sender og utstyr. Ellers traff jeg ikke andre før et stykke nede i bakken. Litt overraskende, var det en mengde biler på Dale. Langt flere enn det vanligvis er der på en lørdag.

Det både kjørte folk og kom nye biler mens jeg gjorde meg klar til å ta hjemover. Jeg tror det må ha vært et eller annet arrangement en eller annen plass.