Langs "Kongeveien" på Hå.

Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård.

Jeg er som oftest alene på lørdagsturene. På sommeren går turen selvsagt i heia – som oftest tilbake fra Blåfjellenden til Hunnedalen. Om vinteren blir det en del turer rundt Lifjellet. Fra Dale til Bymarka og opp til topps og ned til Dale.

Til nå har disse turene gått på mellom to og tre timer. I det siste har jeg brukt lengre tid, forhåpentlig på grunn av bakfoten som ikke oppfører seg...

Denne lørdagen var det meldt nedbør. Regn og skog gir av og til en trist tur, men som oftest er det tanken på å bli våt som er ubehagelig, når jeg første er blitt gjennomvåt gjør det sjeldent noe særlig.

En annen vanlig vintertur er å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke – og retur samme vei. I kilometer er dette en ganske lang tur – opp mot 17-18 kilometer. Den er jo ikke så strabasiøs som avstanden kan gi inntrykk av. Langs sjøkanten er det lite bakker og mye flatt.

I tillegg er det god sti eller flate fine jorder å gå på. En del av turen går også på gammel gårdsvei. Det er – rettelse - det var mulig å gå fort på denne turen. Ned mot militært utmarsjtempo, som er 9 minutter på kilometeren.

Det var ikke tempoet jeg hold på lørdag, selv om det ble en tur langs sjøkanten på Hå.

Det er ikke langt til bebyggelse der stien, også kalt «Kongeveien» går. Gardshusene og driftsbygningene ligger som oftest bare noen steinkast fra «Kongeveien». Det skulle gi mye folk og helst trengsel. Det stemmer i hvert fall ikke.

Det var ingen andre på Hå Gamle Prestegård som skulle på tur. Jeg traff ingen før under fyret. Da gikk jeg forbi et par – og stor hund. De hadde startet fra Obrestad og på tilbakeveien traff jeg de samme igjen ved sjøhusene til Varhauglosene.

De ville også til den gamle kirkegården for å snu, før de gikk samme vei tilbake. Ingen trengsel altså. Det kan nok være mer folk på en søndag, det er som oftest folk som går en vei med bil i begge ender.

Jeg kan ikke helt bestemme meg for om YR hadde rett eller feil denne lørdagen. De meldte lett regn, og det jeg fikk på meg var bare noen dråper som fløy i lufta, men til gjengjeld var det vått hele tiden.

Litt nedbør, vind i mot og bare 4-5 grader, er kaldt. Jeg var glad for vinterklær, og jeg beholdt både lue og vanter på hele turen. Normalt er det ganske sorpet med varmegrader. Siden det hadde vært tørt i noen dager, og faktisk sol på fredagen, var det egentlig bra forhold. Selv myrene var enkle å komme over.

Bakfoten laget ikke store problemer. For første gang på lenge kunne jeg gå uten å kjenne at akillesen var i ulage. Likevel ble det halting. Den «karamellen» jeg fikk da jeg tråkket over for en måned siden, tar tid, og gjør at ankelen fortsatt hovner opp og blir vond – etter et par timer på beina.

Et slik overtråkk blir jo bra – omsider, får jeg håpe.