Mange og kjekke folk i heia denne helga.

Nok en helt grei tur i juni.

Bestyrerinnen var bestemt på at jeg denne fredagen måtte være hjemme og feire fødselsdag til eldste sønn og arving. Min egen også, men det ble bare nevnt sånn i forbifarten...

Jeg kunne altså ikke dra oppover mot Blåfjellenden før på lørdag. Det måtte bli en tur denne helga. Neste uke blir det tur i England, og det er jo ikke Frafjordheiene...

Uten oppdrag på lørdagsmorgen var det mulig å ta avgårde tidlig. Jeg var på parkeringsplassen rundt ett. Det sto en del biler, og det var spor oppover. Osmundsen satt på terrassen, og det ble en liten stopp og drøs. De kunne fortelle at det alt hadde gått mye folk forbi på vei innover heia.

Og det kom flere folk. Kjentfolk – Ola med hunden sin. Han som vanlig med stor sekk. Vi har truffet hverandre i heia en god del ganger opp gjennom årene. Så ofte at jeg vil kalle oss kjente. Det ville i hvert fall være noen å snakke med på hytta.

Lengre inne i heia satt det en hel gjeng ungdommer. De skulle, sammen med en like stor gjeng, til Blåfjellenden. Slik jeg forsto det hadde de startet tidlig, og da jeg gikk forbi, var den siste gjengen ikke kommet halvveis. De tok det med ro innover, og det var vist ikke meningen at det skulle gå spesielt fort. Likevel er turen inn til Blåfjellenden fra Hunnedalen en kort 3 timers tur. Det er 300-400 høydemeter, men ikke mer enn 8-9 kilometer.

Ungdom i sin beste alder burde klare å gå turen på omtrent tre timer. Mitt barnebarn, den gang 5 år, gikk inn på 4 timer. Nå var det selvsagt lang fra alle som var i dårlig form, muligens var det bare noen ganske få som holdt tempoet nede. Det er likevel litt et tankekors at noen få ungdom ikke holder samme fart som bestefedre.

Denne turen til Blåfjellenden ble ikke en av de turene hvor jeg følte meg ensom i heia. Både på vei inn og på vei tilbake var det en god del folk i løype. På hytta ble det 35 gjester etterhvert. Det er plass til mange flere, men med så pass mange ble det i hvert fall ikke ensomt.

Jeg har den siste tiden, sjekket tiden jeg bruker på turen. Det kan virke som om alderen tunger, men både på turen innover og ikke minst på turen tilbake, gled kilometerne lett unna. Det var liksom ikke motstand i bakkene. Noe kan skyldes lett sekk og lette sko, men alt i alt var jeg godt fornøyd med å komme inn og ut på omtrent «godkjente» tider.

Det gir, i det minste, gode utsikter til at turene i England vil gå greit.

Jeg har aldri vært tilhenger av hund i heia. Delvis på grunn av at mange hundeiere ikke tar hensyn til sau, vilt eller fugl, men også delvis fordi mange hundeiere «slurver» med renholdet på hytten. Det er liksom andre som skal gjøre rent etter hunden.

Denne gangen var det mange hunder på hytta. Alle hundeiere gikk med hunden i bånd, og alle hundene oppførte seg bra. Jeg kunne muligens ha sagt noen ord om renholdet, men....

Det ble to flotte turdager, selv om sola manglet, og at det ikke var spesielt varmt. Det var noenlunde tørt i marka. Vinden holdt seg vekk, og selv med mange mørke, tunge skyer, ble det ikke noe regn. At det regnet skikkelig på natten er helt greit.

Det er i hvert fall sommer i heia, og nå håpe jeg på sol og varme fremover.