Rundtur i Madlandsheia.

En siste rest av sommeren?

12 kilometer på 4 timer. Det høres ikke spesielt vanskelig ut. Legg til 4-500 høydemeter og mye stein, så blir det likevel en langtur. For meg....

Det har blitt en tur i året de siste åren, rundt i Madlandsheia. Det er en tur jeg helst tar i fint og tørt vær. Det er nettopp hva vi har hatt de siste dagene. Nesten for fint vær. Hjemme har det vært opp mot 26-27 grader midt på dagen og avisen har nevnt «tropenatt» - over 20 grader hele natta.

Yr melde om værendring på torsdag. Det skulle bli regn, vind og mye kaldere. Det skulle fortsatt være godt over vanlig temperatur for datoen, men altså mye kaldere enn det har vært.

Her var det bare å finne fram sekken, sjekke skoene, og – ikke minst – bestemme hvor turen burde gå.

Det var ikke vanskelig å la rundturen i Madland bli dagens turmål. Jeg er blitt mer og mer «vanskelig» å komme meg på langturer, og spesielt turer jeg ikke går så ofte. Det er mye enklere å ta turer som er kjente og som jeg går ganske regelmessig.

Midt i uka, en onsdag, det var ikke en kjeft uten om meg. Jeg var alene fra jeg startet til jeg kom tilbake. Det var to biler utenom min, men det tror jeg var folk som hørte til i en hytte rett oppe i bakken.

Værmeldingen var klar på at onsdagen ville bli den siste «sommerdagen» i denne omgang. Det var snakk om regn i dagene som kommer. Jeg hadde mer problemer med varmen enn med regn på turen...

Heldigvis ligger bakken opp fra parkeringsplassen i skygge. Det samme gjelder bakken opp til Høylandsskaret. Jeg fikk derfor en helt grei start på en varm dag. Det tok ikke lang tid før jeg heiv av bluse og fortsatte turen i en kort treningsbukse og sko. Helt øverst var det igjen bluse-vær, men da var jeg tross alt over 800 høydemeter oppe.

Nedover mot Rolighetsvannet ble det igjen varmt. Med vinden bakfra gikk det helt greit. Det er en kjekk tur rundt Madland. Øverst er det hei. Ikke et tre, mye myr og stein. Jeg har alltid syntes denne turen er flott. Denne dagen var det kjekt å stoppe opp for virkelig å nyte naturen.

Så sent på sommeren har de fleste småfuglene forlatt oss, det er derfor stille. Bare vinden i gresset lager lyd. Det er så nær stillhet som det går an å komme.

Nede i Maribakken var det tid for pause. Jeg fant fram saftflaska, og den ble tømt omtrent i en slurk. Med vind og varme, merker jeg ikke helt at jeg svetter.

Det var virkelig kjekt å sitte i sola, sent i august, og kjenne varmen. Kunne se ut over et landskap som fortsatt har mye sommer i seg. Det er blader på trærne nedover mot Oltedal. Myrer og gressbakker er fortsatt grønne, men vinden har med seg brune bjørkeblader og sola står lavt.

Det var tid for å nyte den – muligens - siste sommerdagen i 2019. Og for en dag, og for en tur.

Jeg var stiv i beina da jeg sto ved bilen, men likevel var det trist å avslutte turen. Dagen hadde vært kjempefin.

Søndagstur til Sandvatn.

Sommervarme sent i august.

Nesten som i gamle dager. Søndagstur til Sandvatn, etter en frem og tilbaketur til en annen hytte på lørdagen. To gode turer i helga. Likevel ikke helt som vanlig. Broderen var ikke med.

Han hadde snakket om å ta turen innover mot Sandvatn. Jeg håpet å få følge. Det var en stund siden vi hadde hatt en skikkelig søndagstur sammen.

Jeg var likevel ikke sikker på om jeg virkelig skulle ta mot Sandvatn på søndagsmorgen. Turen til Taumevatn, satt fortsatt i beina, men ble enig med meg selv om at jeg skulle «følge planen».

Opp og ned lørdag og det samme på søndag gjennom bommen i Øvstebødalen. Bompengene alene gjør det dyrt å ta på tur, men det er muligens «arvingen» som betaler. Det blir bare mindre å dele når den tid kommer....

Det var en hel haug med biler ved Lortabu da jeg kom dit. Jeg så også folk på vei oppover bakken i Lysebrekka.

Med så mange biler burde det også være en god del folk på hytta. Et stykke oppover kom det en gjeng i mot. Av alle ting var dette folk jeg hadde truffet omtrent på samme sted i fjor. En gjeng som tar en tur til Sandvatn en gang i året. Samtidig med meg.

Ved stidelet mot Blåfjellenden sto det også en gjeng. Uten sekker, så jeg lurte på hva de holdt på med....

Det var en del av STF`s nye turledere på kurs. Selvsagt var Atle med. Han treffer jeg jo omtrent hver gang jeg går mot Sandvatn.

På hytta sto det 10-11 ryggsekker utenfor, og ingen folk – ute eller inne. Folkene var ute i terrenget og øvde på å være turleder.

Jeg tok inn på hytta for å lage saft og te. Denne dagen var varm. Det var sommer i heia. Turen gikk i kortbukse og en tynn ullbluse. Selv med en bris i mot ble det ikke kaldt. Ulempen med slikt vær er at jeg ikke helt har kontroll på hvor mye jeg svetter.

Det merket jeg først da jeg kom til hytta og svelget en liter saft på styrten.

Etter en drøy halvtime salet jeg opp og tok fatt på tilbaketuren. Det var fortsatt varmt, og jeg merket etterhvert at det var andre dagen på langtur. Det gikk litt smått i de bratteste bakkene, selv om pust og puls ikke kom helt på topp.

Jeg tok igjen noen som jeg også hadde møtt på veien innover. Det ble ingen stopp ved badekulpen, selv om det etter hvert ble skikkelig varmt.

Jeg var ved en steikvarm bil før klokka 4.

At det var varmt i heia denne dagen er sikkert. I tillegg til en liter på styrten ved hytta, ble det mye påfyll av vann og Pepsi Max utover kvelden.

Sauesankingen er i gang. Et tydelig høst tegn. Det er litt trist. Det ble litt venting på en drift som var på vei nedover. Neste uke er det sauene ved Blåfjellenden som skal ned til lavlandet.

Dagstur til Taumevatn.

Sen sommer eller tidlig høst?

Var det muligens tid for å besøke Taumevatn? Denne hytta ligger omtrent 1 1/2 times kjøring + 2 timers tur fra meg. En lang kjøretur og en kort tur...

Jeg pleier likevel å besøke hytta en eller to ganger i året. Til nå har det ikke blitt en tur innover Flatstøldalen. Våren er over før jeg får sukk for meg. Sommeren går knallfort, og høsten pleier heller ikke å vare spesielt leng. Årene går fortere og fortere...

Det gjelder å nytte alle brukbare dager til tur. Brukbare dager er dager uten regn eller minusgrader. Den siste tiden har det vært nok av regne. Plutselig varter YR opp med noe som kan ligne på Indian summer.

Det er snakk om sol og over 20 grader, men for lørdagen var det bare meldt overskyet og over 17 – 18 gradet – i Sirdal. Det trenger ikke å være sol for å gå tur. Siden lørdag har vært turdag i noen år, ble jeg fort enig med meg selv om at tur til Taumevatn var en god ide.

Kjøreturen gikk greit. Jeg tenkte litt på bommen i Flatstøldalen, men da jeg kom dit var bommen oppe. Det var mange – skikkelig mange – biler ved Holmavatn – ved start for turen. Jeg fikk forklaringen litt senere. Det var jegere som hadde en eller annen form for konkurranse.

Det var spor i sorpa innover i stien. Helt ferske . At andre var på vei innover, var ikke så urimelig. Det var jo en god del bil. De må ha startet tidlig hjemmefra – tenkte jeg. Det så ut som en hel gjeng. De tar jeg fort igjen var det som slo meg. Men.... Sporene ble tørrere og mer utvisket. Gikk gjengen fortere enn meg????

Etter en stund kikket jeg nøyere på sporene. Det var bare et spor innover. Gjengen hadde kommet i mot og var reist før jeg parkerte.

Omtrent halvveis kom det en gjeng i mot. De hadde vært på Storevatn. Fra samme arbeidssted, og noen av gjengen hadde vært på jakt, med en bukk som resultat. Det er igrunnen bare en måte å få ut kjøtt på. På ryggen. En av gjengen gikk med stor sekk og gevær. Det er en femtimers tur fra Storevatn og ut.

På hytta møtte jeg «kjentfolk». Det vil si at sønn til «tilsynet» var på hytta, og jeg kjente jo godt faren. Når jeg treffer andre som gjør en innsats som «tilsyn», har vi alltid noe å prate om.

Det ble en god times pause før jeg tok fatt på tilbakeveien. Ved Anlaugbekken traff jeg folk. Et følge på 16 stykker, unger, ungdom voksne og godt voksne. De inn til hytta. Det er bru over Anlaugbekken i dag. I gamle dager, i min ungdom, da jeg knapt var 50, måtte alle komme seg over bekken på glatte steiner. Det kunne være en skummel opplevelse om det var mye vann.

Sommeren er så avgjort på hell. Det var alt høstfarger i myrene, og en del bjørker sto med gule blad. Det er bare å ta ut på tur så sant været er brukenes. Vinteren kommer alt for fort.

En tur fram og tilbake til Taumevatnhytta er ingen lang tur, men går greit unna på 3-4 timer. Det var en kjekk lørdagstur.

Broderen og jeg til Blåfjellenden.

Ikke sommer, men heller ikke høst.

Det var lenge siden broderen og jeg hadde vært på tur sammen. Helt tilbake til midten av juni. Også den gangen gikk turen til Blåfjellenden. Det var på tide med en gjentakelse. Både broderen og jeg så fram til turen.

Sidden vi begge er pensjonister, er det mulig å ta ut når været samarbeider. Jeg kom hjem fra det store utland - «syden» - og var klar for tur. Værmeldingen samarbeidet ikke i det hele tatt. Både søndag og mandag var det full rulle med advarsler om store nedbørsmengder. For tirsdagen var det meldt noe bedre vær, men på onsdag skulle det bli helst bra vær, med sol.

Vi utsatte den store utflukten til tirsdag med retur på onsdag. Siden det både var midt i uka og værmeldingen ikke helt god, regnet vi med at det ikke ville være andre på hytta.

Vi møtte to karer bare et lite stykke innover i heia. To tyske ungdommer, som hadde kommet opp Fidjadalen, brukt noen timer på det, og tatt inn på Blåfjellenden i stede for å ligge i telt. En helt vanlig historie. «Utlendinger» er ikke ikke vandt med norsk natur og vær. De blir ofte overrasket over hvor lang tid det kan ta å gå noen få kilometer.

15-20% av overnattingene på Blåfjellenden er «utlendinger» for det meste fra Tyskland, Nederland, og Danmark. Denne gang var det gjester fra England, Japan og Belgia i tillegg. Til nå har «utlendingene» stor sett brukt hytta når det omtrent ikke var andre.

Siden det etter hvert er blitt flere og flere nordmenn som bruker hytta utenom helga, vil det på et eller annet tidspunkt bli oftere «stinn brakke». Det er, før eller senere, et spørsmål om vi ønsker flere «utlendinger». Det er uhorvelig mange «utlendinger»....

Vi hadde regn på bilruta oppover Øvstebødalen. Da vi kom opp i Hunnedalen kunne vi se blå himmel et par plasser. Det regnet fortsatt da vi startet, men ikke langt opp i bakken ble det opphold. Med vinden i ryggen ble det en grei tur – til vi traff Fossebekken. Som denne dagen klart viste hvorfor den hadde fått det navnet.

Det var helt greit å komme over, men jeg måtte ganske dypt nedi vannet for å komme over. Nå er gore-tex bukser stramt rundt nye Walk King ganske vanntett, og jeg kom over uten å bli våt nede i skoene. Saftbekken halvveis, gikk også stor. Her misset jeg på en stein og gikk nedi omtrent opp til kneet. Fortsatt uten å bli våt i skoene.

Det ble en grei tur i noenlunde bra vær. Det var langt fra noen sommertemperatur, men med sekk i oppoverbakker, ble det varmt nok. Vi svettet i hvert fall ettertrykkelig.

Vi kom inn til hytta i god form, og fikk på plass vann og fyr i ovnen. Vi hadde ikke engang fått kokt kaffen før det begynte å regne. Regn i det vi startet og mer regn rett etter at vi hadde kommet i hus. Flaks kalles det.

Det ble bare oss på hytta denne kvelden. Nå har vi kjent hverandre i over 70 år, så det ikke noe problem å tilbringe en kveld i vårt eget selskap. En kjekk kveld, med lesing og sudoku mens det regnet ute, og ovnen gjorde det koselig og varmt inne.

Neste morgen gikk med til å få hytta i god stand. Vi tok ut før 12 og brukte tid på tilbaketuren. Det for noe vått i lufta, men vinden hadde snudd i løpet av natten, så vi ble bare fuktige bak.

Halvveis ble det opphold og til og med litt sol. Det ble en enda kjekkere tur tilbake.

Fra Makarska til Baska Voda og retur.

20 kilometer i varmen er tur.

«Syden» vil si sommer, sol og varme, bading og soling, og lite fjelltur. Bestyrerinnen og jeg har likevel funnet et sted der vi går omtrent en mil hver dag. Heldigvis er turen til «stranden» (ca 5 kilometer) forholdsvis grei om morgenen. Da er temperaturen ofte ikke mer en 23-24 grader. Det blir varmer ut over ettermiddagen. Hjemturen kan ofte bli «het».

Nå er det bare ca 5 kilometer til badeplassen – og de samme fem kilometerne tilbake. Det er ikke noe særlig å skrive hjem om, heller ikke et blogg innlegg. Det ville jo blitt et innlegg til dagen med samme tur...

14 dager uten tur blir vanskelig, så Bestyrerinnen har funnet ut at vi kan «trene» ved å utvide den vanlige turen med noen kilometer – til dobbel lengde. Det er en «tur» uansett om det er flatt og uten bakker og stor sett på god strandvei.

Fra Makarska til Basko Voda er det 10 kilometer langs sjøen. Med retur samme vei blir det jo en skikkelig dagsmarsj.

Torsdag var det meldt vind og overskyet – og varmt. Over 30 grader. En grei tur i varmen mente Bestyrerinnen. Nå ble det jo selvsagt stopp med innlagt nedkjøling i saltvann. Adriaterhavet er noe helt annet enn Sandvatn hvor vi badet i forrige uke. Da var temperaturen godt under 20 grader – både i lufta og i vannet.

Nå er vannet i Adriaterhavet nesten lunket – godt over 20 grader.

Vi startet like over åtte på morgenen, og vi er ikke alene om å «trene». En god del jogger langs sjøen på morgenen. Det er ikke så mange som vandrer. En del speidere med store sekker går samme vei som oss, men ikke like fort. Tunge sekker i varmen gir mange pauser.

For oss som ikke er vant med varme, er det vanskelig å huske på veskebalansen. For egen del hindrer helsa inntak av alkohol, og det blir derfor mye vann....

Med sol og vind i ryggen gikk det greit mot Baska Voda. Vi hadde med noe drikke, men gikk tom en god stund før Baska Voda. Heldigvis er byen full av plasser som selger drikkevarer...

Neste stopp ville bli matpause – lunch – i Ptomajna. En liten by som tidligere var nesten uberørt av turister.

I dag er Promajna En turistdestinasjon som alle byer på adriaterhavskysten. Masse turister fra området rundt Kroatia, og også mange fra lengre nord i Europa.

Det er ikke en tung tur, men tørst tur. Selv om vi drakk mye vann ved alle stopp, ble det litt for lite. For egen del drakk jeg flere liter underveis, men nesten det samme etter turen.

Denne gangen var det ikke bare varmen, men også vinden som spilte oss et puss. Det er lett å overse hvor mye svette som går med når den tørker omtrent med en gang. Selv om jeg burde vist dette, og egentlig tok hensyn til forholdene, ble det for lite vann underveis.

Likevel er det kjekt å gå tur – også i syden. Det er alltid noe å se på. Kroatia er muligens et av de mer liberale land når det gjelder bekledning på stranden. Kjekt det. Tur er greit uansett.

Lang dagstur i heia - til Blåfjellenden.

Perfekte forhold for tur.

Selv om det ble to turer til Blåfjellenden forrige uke, var det likevel kjekt å kunne ta en tur denne uka også. Det måtte bli en dagstur frem og tilbake. Det vil bli en stund til neste besøk, og da ble det til at jeg benyttet anledningen torsdag.

Ny måned og ny tur. Ikke egentlig så veldig ny. Jeg har gått turen frem og tilbake noen ganger, men ikke så ofte som for noen år siden. Nå var det bare to uker omtrent siden sist jeg gikk fram og tilbake på dagen.

Den gangen gikk det greit å komme frem og tilbake, men jeg var likevel ikke helt sikker på om en ny dagstur ville gå helt fint. Det kunne bli slitsomt det siste stykket, med stive og vonde bein.

Det hadde vært mulig å gå på onsdag, men været, eller egentlig forskjellen på været onsdag og torsdag, avgjorde spørsmålet. Det var meldt om overskyet, lite vind og nesten sommertemperatur på torsdag.

Det er ikke alltid like lett å si hva som er det perfekte turværet. Sol gir varme og kan gi mindre enn perfekte forhold. Regn eller snø? Helst ikke. Vind? Opp til 14-15 m/sek er det helt greit å gå, men det er normalt ikke optimalt med vind.

Torsdag var det 14-15 grader, overskyet, helt tørt, og bare så vidt vind bakfra. Det må vel være omtrent perfekte turforhold. Selvsagt er sol greit. Det er kjekt å kjenne varme på kroppen, og å kunne gå uten stor med klær, men det er ofte varmt.

Det ble en tur med lett sekk, liten vind bakfra og med kortbukse og bluse. En kjekk sommertur. Det var lett å gå, bakken var tørr og fin. Små hindringer, men likevel gikk det omtrent to timer. Alderen gjør seg gjeldende....

På hytta var det ingen, og det kom ikke folk de timene jeg var der. Etter å ha jobbet litt en time eller så, fant jeg benken og sovnet...

Før jeg igjen tok ut, laget jeg mat. Det var en stund siden frokost, og det ville ta noen timer til jeg var hjemme. En boks Snurring, to egg og brød. Enkelt og ikke spesielt godt, men det fylte opp.

Hjemover bestemte jeg meg for å ta det med ro. Og gikk i akkurat samme tempo som inn, men med litt flere stopp for å ta bilder og se meg rundt.

Nede i dalen var noen av myrsøkkene gule av blomster. Antakelig Gulltopp. Jeg kan ikke huske å ha sett så store mengder før. Jeg kikket etter molter, men så ingen. Oppe i høyden fant jeg en moltemyr og 1 – et – modent bær. Resten av moltene, de røde, vil antakelig være borte neste gang jeg går forbi.

Lett sekk er tingen. Denne gangen kom jeg ned til bilen, nesten uten å kjenne det i beina. Litt stivere enn da jeg gikk innover og det skulle ikke store bakken til før pulsen kom opp, men fortsatt i god form.

En kjekk «langtur», nesten som i gamle dager. Nå gjelder det bare å holde formen ved like de neste to ukene...