Broderen og jeg til Blåfjellenden.

Ikke sommer, men heller ikke høst.

Det var lenge siden broderen og jeg hadde vært på tur sammen. Helt tilbake til midten av juni. Også den gangen gikk turen til Blåfjellenden. Det var på tide med en gjentakelse. Både broderen og jeg så fram til turen.

Sidden vi begge er pensjonister, er det mulig å ta ut når været samarbeider. Jeg kom hjem fra det store utland - «syden» - og var klar for tur. Værmeldingen samarbeidet ikke i det hele tatt. Både søndag og mandag var det full rulle med advarsler om store nedbørsmengder. For tirsdagen var det meldt noe bedre vær, men på onsdag skulle det bli helst bra vær, med sol.

Vi utsatte den store utflukten til tirsdag med retur på onsdag. Siden det både var midt i uka og værmeldingen ikke helt god, regnet vi med at det ikke ville være andre på hytta.

Vi møtte to karer bare et lite stykke innover i heia. To tyske ungdommer, som hadde kommet opp Fidjadalen, brukt noen timer på det, og tatt inn på Blåfjellenden i stede for å ligge i telt. En helt vanlig historie. «Utlendinger» er ikke ikke vandt med norsk natur og vær. De blir ofte overrasket over hvor lang tid det kan ta å gå noen få kilometer.

15-20% av overnattingene på Blåfjellenden er «utlendinger» for det meste fra Tyskland, Nederland, og Danmark. Denne gang var det gjester fra England, Japan og Belgia i tillegg. Til nå har «utlendingene» stor sett brukt hytta når det omtrent ikke var andre.

Siden det etter hvert er blitt flere og flere nordmenn som bruker hytta utenom helga, vil det på et eller annet tidspunkt bli oftere «stinn brakke». Det er, før eller senere, et spørsmål om vi ønsker flere «utlendinger». Det er uhorvelig mange «utlendinger»....

Vi hadde regn på bilruta oppover Øvstebødalen. Da vi kom opp i Hunnedalen kunne vi se blå himmel et par plasser. Det regnet fortsatt da vi startet, men ikke langt opp i bakken ble det opphold. Med vinden i ryggen ble det en grei tur – til vi traff Fossebekken. Som denne dagen klart viste hvorfor den hadde fått det navnet.

Det var helt greit å komme over, men jeg måtte ganske dypt nedi vannet for å komme over. Nå er gore-tex bukser stramt rundt nye Walk King ganske vanntett, og jeg kom over uten å bli våt nede i skoene. Saftbekken halvveis, gikk også stor. Her misset jeg på en stein og gikk nedi omtrent opp til kneet. Fortsatt uten å bli våt i skoene.

Det ble en grei tur i noenlunde bra vær. Det var langt fra noen sommertemperatur, men med sekk i oppoverbakker, ble det varmt nok. Vi svettet i hvert fall ettertrykkelig.

Vi kom inn til hytta i god form, og fikk på plass vann og fyr i ovnen. Vi hadde ikke engang fått kokt kaffen før det begynte å regne. Regn i det vi startet og mer regn rett etter at vi hadde kommet i hus. Flaks kalles det.

Det ble bare oss på hytta denne kvelden. Nå har vi kjent hverandre i over 70 år, så det ikke noe problem å tilbringe en kveld i vårt eget selskap. En kjekk kveld, med lesing og sudoku mens det regnet ute, og ovnen gjorde det koselig og varmt inne.

Neste morgen gikk med til å få hytta i god stand. Vi tok ut før 12 og brukte tid på tilbaketuren. Det for noe vått i lufta, men vinden hadde snudd i løpet av natten, så vi ble bare fuktige bak.

Halvveis ble det opphold og til og med litt sol. Det ble en enda kjekkere tur tilbake.