Til Tomannsbu med Egil.

Høst-tur og dugnad.

Fredag til lørdag på Blåfjellenden er standard. Det har ofte blitt en tur til Sandvatn på søndagen. Av og til har det blitt en tur til Tomannsbu i stede for Sandvatn. Med årene har det blitt litt endring, slik at jeg dette året bare har vært på Sandvatn to-tre ganger. Og ingen ganger på Tomannsbu – til nå.

Egil ringte og ville ha meg med på en liten ekspedisjon til Tomannabu. Egentlig en dugnadstur. Det var noe med lys og brannalarm som måtte ordnes, og han har litt problemer med å suse innover heia alene. Det vil si, ikke han men noen hjemme, og STF ser helst at vi går flere i følge. HMS tas alvorlig – selvsagt.

Det var ikke gode forhold for fjelltur. Is og frost, men værmeldingen var meget god, med sol og lite vind. Broderen er meget skeptisk til kombinasjonen is og tur, og jeg er ikke langt etter. Likevel var det bare å overse de betenkeligheter jeg hadde og pakke for tur.

Jeg kom ned fra Blåfjellenden på lørdag, og Egil og jeg ville innover til Tomannsbu på søndagen. Det blir fire sammenhengende dager i heia. En ikke helt vanlig greie for meg nå lengre.

Selv om det var varmegrader i lufta da vi parkerte i Hunnedalen, var det steinhardt i skyggen, der sola ikke kom til. Det var med en viss skepsis jeg kikket opp Tveidebrekka. Den lå i skyggen, og hvor mye is ville det være i stien?.

Nå er Tveidebrekka så pass bratt – og lang, at det ikke er mulig å gå fort uansett. Spesielt ikke for oss pensjonister, og med tung sekk. Egil hadde med seg mye utstyr, og sekken hans var tung...

Oppe i bakken kunne vi se ned mot parkeringsplassen og stien oppover. Det var andre på vei mot Tomannsbu. Det var litt overraskende. Søndagskveld hadde vi trodd vi fikk hytta for oss selv.

Nå er det høstferie og skolefri – og flott vær. Hadde vi tenkt oss om, burde det ikke komme som en overraskelse at andre også ville opp i heia. I tillegg til gjengen bak oss, møtte vi også på mor og sønn – på 7, og inne på hytta var det nok en familie. Vi ble i alt 12 på hytta den natten.

Med tunge sekker, litt is i stien og sorpe som var spinnglatt, gikk det smått innover. Det var folk på dagstur ved Arnebu. Det ble en kort stopp. Brekkene nedover mot Olabu ligger heldigvis mot sør. Sola hadde tint mesteparten av isen. Her har STF lagt noen kjettinger, som jeg brukte. Egil sprang nedover på bare berget.

Vi møtte også folk med sauer. Det er fortsatt ettersanking på gang, men selv etter flere sveip over heia, manglet det fortsatt en del dyr.

Inne på hytta gikk Egil i gang med å få orden på lys og brannalarm på hunderommet. Jeg var med for å lage mat og sørge for at hytta er ren og ryddig når vi forlater denne.

Det ble også jobbet noen timer på mandagen. Alt var ferdig da vi i to-tiden satte kursen mot Hunnedalen. Føret og forholdene var omtrent som dagen før. Sola hadde imidlertid sagt takk for seg og gjemt seg bak et tynt slør. Det var tydelig et værskifte på gang.

Selv om det var mandag, og værmeldingen ikke like god for de neste dagene, kom det folk i mot som ville til hytta. Det kom i hvert fall til en varm og ren/ryddig hytte med lys og brannalarm i orden.

Egil, som er eldre enn meg (og jeg er gammel...) tok også denne dagen bakkene ved å hoppe fra stein til stein, - med is i mellom. Jeg gikk forsiktig, meget forsiktig enkelte plasser, og brukte tid.

Vi kom til bilen i god form og var godt fornøyd med både turen og det vi hadde fått utrettet på hytta.