Fire på tur - langs nordsjøen.

Ikke sommer og ikke vinter.

Hvor skulle søndagsturen gå denne uka? Det vanlige spørsmålet, som normalt kommer rett etter «Hvem skal være med på tur?».

Broderen sitter hjemme og ser ut vinduet med en fot i ulage. Han halter rundt, men ser ikke syn på en søndagstur.

Bestyrerinnen vil gjerne følge opp de mange søndagsturene vi har hatt sammen, men synes mine turer ofte blir for lange, og muligens for «tunge». Hun foreslo en tur langs stranden. Det håpet jeg kunne vente til litt senere på vinteren. Helst etter at det er kommet snø i heia.

Vi ble enige om å høre med Sigbjørn og Anne Lise om de hadde tenkt seg på tur. De var klar for tur. Planen var å gå fra Varhaug gamle kirkegård og sørover. Målet var Hårr. Det kunne være en grei tur.

Bestyrerinnen fant fram lave sko. Jeg foreslo fjellskoene, og tok selv på Walk King. Sigbjørn og Anne Lise hadde lave sko. Det viste seg å være riktig med høye sko denne gangen. Selv om det ikke ble nedbør var marka rimelig våt. I tillegg hadde det gått ungdyr noen plasser og det var lite igjen av stien – som uansett ikke var spesielt mye brukt.

Jeg tok med staven. Nå har den vært med det siste året på grunn av anklene som ikke helt har samarbeidet. Denne gang tok jeg den med i tilfelle det fortsatt skulle være ungdyr ute på beite.

Det var det heldigvis ikke, men jordene var godt opptråkket. Vår tråkking viste omtrent ikke, i forhold.

Nordsjøen kan være tøff nok. Denne dagen var det ganske store bølger. Stien gikk heldigvis litt inne i landet, så vi fikk ikke sjøråk på oss.

Det er langt fra vinter helt ute ved sjøen. Markene er grønne og vi fant fortsatt blomster. Selvsagt dukket det opp hestehov og løvetann, men også tistler med blomst, smørblomst og ryllik, og vi fant også en flott strandnellik. Det er kjekt å se at vinteren ikke helt har fått taket, og at det fortsatt er et snev av sommer enkelte plasser.

Første del av turen går på god vei. Etter 1 1/2 kilometer bærer det ut på beitemark. Hele veien langs stranden er stien oppdelt av steingjerder og bekker. Nå er det heldigvis bruer over bekkene, så det er mulig å komme fram uten å hoppe på steiner. Enkelte av bruene ligger et stykke fra stien slik at det går litt frem og tilbake mot sjøen og stien.

Madland havn bryter den litt ensformige steinstranden. En bitte liten havn, som ikke kan være enkel å komme til ved dårlig vær fra vest. Rett før Madland havn lå restene av en båt som gikk på grunn på slutten av 60-tallet.

Selvsagt har krigen satt sine spor. Det var svært mange som under krigen ble nødt til å jobbe med stridsvogns-sperringer. En slik sperring møtte vi rett før vi tok pause. En to meter høy steinmur.

I følge Sigbjørn sin GPS hadde vi kommet 5 kilometer nedover stranden. Sjøhuset ved Stavnheim gå ly for den lille trekken vi hadde. Etter pausen bar det nordover, omtrent i samme spor som på veien sør. Sigbjørn bestemt seg for å komme nærmere «naturen» og la turen om rullesteinstranden.

Jeg holdt meg til stien. Rullestein og dårlige ankler henger ikke helt sammen.

En mil på en søndag. En kjekk og grei tur.