Broderen og vinteren på vei mot Blåfjellenden.

Kjekk kveld, frost om natten, og en flott morgen.

Det er kjekt å dra til Blåfjellenden. Det er ekstra kjekt å dra til Blåfjellenden med broderen. Og det blir skikkelig bra, når været er flott. Blåfjellenden er et helt greit sted – alltid.

Broderen meldte tidlig at han godt kunne tenke seg å bli med til Blåfjellenden denne uka. Som alltid ble værmeldingen studert grundig. Det kunne se ut som om en tur fredag til lørdag ville være det beste. Det er helt greit å følge gamle inngrodde vaner. Fredagskveld på Blåfjellenden om sommeren.

Det regnet da vi kjørte på vei mot Hunnedalen. Heldigvis lysnet det da vi nådde opp til Høgaleitet.

Likevel var det «gufsent» Det blåste litt, og værmeldingen lød på opp mot 10 meter i sekundet. Temperaturen var ikke mange gradene over null. Vi heiv på både fleece og jakke.

Vi er så vidt inne i oktober. Reglementet for oktober sier vinterklær. Lang under og vinterlue – grønn loslue. Heldigvis...

Vi fikk god bruk for vinterklærne. Øverst var det kaldt...

Selv om YR mente det ikke ville komme nedbør, så fikk vi litt – sne. Vinterens første for oss. Det fløy hvite fjoner gjennom lufta først halv part av turen innover heia. Det var ikke under null oppe i høyden, men de lette fjonene la seg nede mellom steinene. Det lyste hvitt der snøen samlet seg.

Vi hadde bestemt oss for å ta det med ro innover. Det var ingen ting som hastet, og siden vi startet midt på dagen, hadde vi god tid. Mørket ville ikke komme før rundt åtte på kvelden.

Fra en overskyet tilværelse nede i Hunnedalen, gikk vi oppe i høyden mot nord og blå himmel. Det var meldt sol for lørdagen, og foran oss så vi godværet. Bak oss var det sorte og sinte skyer. Vi snudde oss ikke ofte, men gikk mot nord og lysere tider.

Det var mange spor i stien. De fleste kom i mot, men av og til mente vi å kunne se at det også var spor innover. Når sporene bare viser av og til, er de som regel mer enn dag-gamle. Vi kom ned til tom hytte.

På Blåfjellenden er det skikkelig gammeldags hyttekos som gjelder. Det må hentes vann i bekken, varmen kommer fra vedfyrt ovn, og lys fra stearinlys. Riktignok med solcellestrøm på kjøkkenet. Det tok tid å få varmen i hytta.

Det kom en kar ned fra fjellet mot Sandvatn. Han hadde snudd på grunn av «blizzard» Hans ord. Karen var fra USA. Vi inviterte på kaffe og kjekt, noe han satte pris på, og vi fikk en skikkelig hyggelig stund.

Karen var fra midtvesten – langt ute i ødemarken et sted. Familien drev med sau, og da var han jo kommet til det riktige stedet, selv om sauene er nede av heia så sent på året. I tillegg hadde vi mange felles interesser. Det var virkelig morsomt å kunne sammenlikne Norge og hans part av USA. Mye var likt og jeg tror at vi også delte en god del av de samme verdiene. (Selv om vi nok oppfattet karen som «konservativ».

Jeg fikk nok en liten korreksjon til min egne litt stereotype oppfatning av folk fra midtvesten.

Vi fikk også besøk av en hel gjeng voksne ungdommer. Dnt ung voksengruppa var på tur. Det ble mer liv i leiren etter at denne gjengen meldte sin ankomst – et par timer etter at det hadde blitt mørkt.

Morgenen på Blåfjellenden er ofte spesielle. Det var denne lørdagsmorgen også. Det var frost. For første gang denne vinteren hadde pytten utenfor hytta is. Sola tinte fort det tynne islaget som hadde lagt seg på gangveiene, men i skyggen var de fortsatt isglatte.

Opp bakken gikk det greit, men vi måtte gå litt utenom stien et stykke. Det var likevel greit å komme fram. Nedover mot Hunnedalen ble det merkbart varmere, og mindre is i stien.

Vi møtte mange som ville inn til hytta. Værvarselet var jo svært bra, så det var ingen overraskelse at mange andre også ville ta en tur til Blåfjellenden.