Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Broderen og jeg på onsdagstur.

Onsdag skulle bli en flott dag. Med sol og lite vind. Broderen meldte tidlig at han ønsket å bli med på en tur, og vi avtalte henting på vanlig tid.

Sol og blå himmel. Denne dagen var som skapt for en tur. Jeg hadde ikke lyst på strandtur. Det måtte bli en tur med litt bakker og utsikt.

Broderen foreslo å gå Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Ingen lang tur, men opp mot en mil, og det går fort et par timer. Spesielt om det er mye sorpe og glatt....

Vi kom til parkeringsplassen på Gramstad i sol, men kaldt. Hjemme så det ut som om snøen og isen som kom på fredag ville være smeltet. Det lå fortsatt flekker av hagel, og det var is på noen av pyttene. Broderen var som vanlig skeptisk til is og snø.

Vi var ikke alene på parkeringsplassen. Med flott vær og vinterferie, var det mange som hadde tatt turen opp til Gramstad. De fleste gikk mot Dalsnuten, men noen tok av gårde mot Bjørndalsfjellet.

Vi ville ikke være alene på tur denne onsdagen. Vi møtte folk som alt var ferdig med sin tur, bare et lite stykke oppe i bakken.

Broderen ble ikke mindre skeptisk oppover bakkene mot toppen. Det lå en del hagel i stien, og isen var ikke smeltet. Myrene var likevel ikke frosset, så vi måtte gå på gangveiene som er lagt ut.

Nå ligger bakkene opp mot toppen i skyggen. Det ville være mindre snø og is det siste stykket mot toppen, mente jeg. Det stemte ikke helt, men broderen kom seg opp.

Denne gang var det verdt strevet. Utsikten fra Bjørndalsfjellet er alltid god, men denne dagen var det skikkelig klar luft, og det var mulig å se detaljer på lang avstand. Fra toppen er det mulig å sjekke forholdene lengre inne i heia.

Bynuten og Vådlandsnutene trådde klart fram, og det var greit å se at det ikke var for mye snø. Det gir håp om en tidlig vår og sesongstart i de nære heieområdene.

Det ble ingen lang stopp på toppen. Vi tok ned samme vei som vi kom opp, og nede på veien var vi begge greit enige om å fortsette mot Fjogstadnuten. Bakkene opp mot denne toppen er ikke så lange eller bratte som de vi nettopp kom ned.

Broderen har tidligere strevd litt her. Etter noen uker med «trening» har han igjen kommet så pass i form at bakkene kan tas i grei stil.

Oppe på toppen er det noe som kan minne om «heia». Stein og myr og svaberg – med gras og uten trær og busker. Ganske flatt og litt øde.

Det er ikke mer enn en svært kort kilometer over denne «heia», men med sol og klar luft, var det kjekt å ta nettopp denne turen.

Med mye regn den siste tiden, var det mye sorpe og søle. Både broderen og jeg var skitne til knærne omtrent. De kikket i hvert fall på oss, de vi møtte på veien mot parkeringsplassen.

Det var mange biler på parkeringsplassen da vi endelig kom opp. Mange hadde benyttet anledningen til en tur . Ikke så rart egentlig. Flott vær, skolefri og tur er en grei kombinasjon.

Reve til Orre.

Søndagstur på mandag.

Det ble ikke tur på søndag. Først var det været, egentlig værmeldingen. Når det ordnet seg, måtte bestyrerinnen gjøre klar til familiemiddag. Mitt nærvær var ønskelig....

Det ble derfor søndagstur på mandag. En mandagstur. Værmeldingen for mandag var bedre enn den for søndag, men nå tok jo YR feil der. Mandagens værmelding lød på overskyet og lite vind.

Vi er så heldig å ha nordsjøen som nærmeste nabo. Det er mulig å gå fra Tungenes til Egersund langs sjøkanten. (Ikke helt men, nesten.) Bare noen kilometer både sør og nord, har vi mulighet til å gå med støvlene omtrent i sjøen ganske mange plasser. Hvor lang turen blir, er mer avhengig av form og vær enn av mangel på muligheter.

Den nærmeste turen, som jeg tidligere brukte mye, går fra Reve til Friluftshuset på Orre. Omtrent en mil. Tidligere, i min ungdom, da jeg var rundt 50, gikk turen unna på omtrent en og en halv time. Nå går det rundt to timer. Det tror jeg er «normal» fart, som mange kan holde.

Så jeg, det vil si Bestyrerinnen, tok sikte på å gå den vanlige turen med start fra Reve og så sørover mot Orre. Broderen stilte velvillig opp med bil, og vi var klar for mandagens tur.

På Reve var det andre enn turfolk. Stedet er mye brukt av «surfere». Det var en hel gjeng ute i vannet, og de så ut til å vente på den «store» bølgen mesteparten av tiden.

Det første stykket går langs rullesteins-strand. Det hender at rullesteinene skiftes ut med sand, men det går ikke lang tid før steinene dukker opp på ny.

Ut mot «Jærens Rev» er det sandstrand. Det var denne gangen lett å se at det hadde vært storm og skikkelig uvær siden sist vi gikk den samme turen. Rullesteins-stranden var blitt mye lengre og det var nå lettere å gå oppe i sand-dynene enn ute på selve stranden, det første stykket.

Mot nord var stranden bred og fin. Mot sør hadde vind og bølger vasket vekk en god del av dynene nærmest sjøen. Enkelte plasser var den bratte kanten opp mot toppen av dynen på omtrent 10 meter. Det betyr at store sandmengder er vasket på sjøen.

De dukker nok opp igjen, enten på samme plass eller lengre vekk. Avhengig av vær og vind. Avisen har mange ganger ment at strendene må bli «beskyttet» og det er lagt begrensinger på bruken. Blant annet er det ikke lov å sykle?

Fjellstøvler er fortatt lovlig, og det er mange spor etter joggesko. Våre spor ble vasket vekk av sjøen.

Ute på selve Revtangen, er det som oftest en og annen med tungt fotoutstyr. «Tungt» i den forbindelse betyr mange kilo. Stedet er kjent for fuglelivet, og fotografene er nok på jakt etter bilder av de mer sjeldne fuglene.

For vår del kikker vi etter vibå. Den er et tidlig vårtegn, og det er litt konkurranse om først å rapporter at vibå er på plass. Vi så ingen viber denne gangen, og de kommer normalt først i mars en gang.

Denne gangen ble det stopp ved friluftshuset for te og kjeks. Tilbaketuren gikk inne i landet, over jorder og gjerder. Noe kjappere enn turen sørover.

En fin søndagstur på en mandag.

Lørdagstur rundt Lifjellet.

Mye vær og vind - inne i mellom.

Det har vært gult farevarsel på sidene til YR den siste tiden. Øverst på siden. Ikke bare ett varsel, men mange. Det er bare så vidt det vanlige varselet viser.

Lørdag var det jordskred og vind det gikk i. Jordskred på flate Jæren er usedvanlig – for å si det mildt. Vind derimot....

Stiv kuling var det YR vartet opp med. Opp mot 14-15 meter i sekundet. Det er egentlig greit turvær om det ikke kommer nedbør i tillegg. Det ble meldt om lite regn.

Med vind fra vest, er Lifjellet en grei tur. Store deler av turen går i skog, og der er ikke vind noe problem. Over toppen er det ikke mye le for vinden, og det har hendt at jeg har måttet krype for å komme fram – når det blåser som verst.

Av en eller annen grunn så får jeg som oftest det dårligste været på vei over toppen. Selvsagt kan det være feil, men slik føles det. Det er ikke mer enn en 6-700 meter uten le for vinden, men det kan være noen sure metrer.

Det pleier ikke å være mange folk på Dale på lørdagene. Det er en gjeng spreke ungdommer på 30-40 år som har en fast lørdagstur. Selvsagt er det kjentfolk blant disse. Denne gangen kom gjengen i hurtig trav forbi. Og jeg fikk hilse på noen av disse.

Det ble ikke hurtig trav på meg. Jeg fortsatte videre nede langs fjorden, mens gjengen tok stien oppe i henget. Det tok nok opp mot toppen, for det var ikke spor av folk da jeg igjen kom inn på den vanlige stien litt lengre ute.

Det var bra vær ved starten. Et stykke ute langs fjorden så jeg mørke skyer med regn under, komme i mot meg. Nå ville været komme nesten bakfra, så jeg fant fram jakken og fortsatte.

Jeg tok litt feil. Det var ikke regn, men snø, sluff og hagel. Og vind. Det sto ikke på spesielt lenge. Etter en stund ble det opp hold og sol. Jeg heiv av jakken, men så at det nok ville komme med «vær».

I det jeg tok fatt på bakken opp fra Bymarka, fikk jeg «været» i hodet. Hagel og vin, og inne i skogen det ble såpass mørkt, at jeg hadde problemer med å ta bilder

Jeg kjente jo lite til vinden som virkelig suste i toppene. Ut fra bråket og hvor mye trærne svaiet, så det ut som om det blåste storm. Med andre ord over 20 meter i sekundet. Jeg var virkelig glad for å være i skogen og ikke oppe på toppen.

Over toppen gled de mørke skyene vekk og det ble igjen sol. Selv vinden var ikke mer enn en stiv bris. Det ble en flott tur.

Det var selvsagt en god del vann i bekkene og i myrene. Det ble helst litt vassing et stykke. Likevel var det helt greit å komme fram.

Andre snakket om det dårlige været på lørdag, for egen del ble det en helt grei tur. Ingen grunn til å sitte hjemme når forholdene er såpass – når det dårlige været passerer men jeg er i skogen.

Helt nede kom det to karer i mot. Som vanlig møtte jeg ikke mange andre på denne turen.

Sælandsskogen, Urdådalen og Bjødnali.

En mil og nesten to timer.

Inne i mellom alt gråværet, alle stormene, alt regnet denne vinteren, har det dukket opp enkelte flotte dager. Med sol og uten vind. Dager det er mulig å ta ut på tur.

I følge YR burde onsdag bli en slik dag. Det var i hvert fall ingen tvil om at det ville være en dag uten vind og regn. Det skulle komme skikkelig mye regn på torsdag, og tirsdag var en virkelig trist dag. Bare regn og vind.

Med gode værutsikter mente både broderen og jeg at vi burde ta ut, og aller helst på en litt lengre tur enn det vi pleier på en onsdag. Hvor vi skulle ta ut, er alltid et godt spørsmål.

Det var snakk om sol og blå himmel midt på dagen. Morgenen kom med skyer og til og med mørke sinte skyer, både innover mot Sandnes og lengre sør. Vi hadde begge tenkt på en tur fra Gramstad. Muligens en runde med Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Kunne vi unngå regnet ved å holde oss inne i landet? Jeg foreslo å ta turen rundt Bjødnali og Sjelset. Broderen var enig, men helt til vi satt i bilen var vi usikre på hvor turen skulle gå.

Det var andre enn oss som hadde fått med seg den gode værmeldingen. Det var alt mange biler på parkeringsplassen ved Melsvann. Et annet turområde, men litt kort, litt flatt, og mye vei.

På parkeringsplassen ved Sælandsskogen var det også bil, men mest sykler. Vi kunne også høre unger fra andre siden av vannet. Ut fra mengden av sykler måtte det være omtrent en hel skole på tur.

Da vi kom bort til stranden ved Taksdalsvannet fikk vi grei på at det var Undheim skole på tur. Det så ut som ungene hadde det kjekt. Det hørtes i hvert fall slik ut.

Den første delen av rundturen er virkelig flott. Gjennom skogen og langs vannet, er en fin tur i seg selv. Mange barnefamilier tar med ungene hit for å fyre bål og grille pølser. Vi har også møtt på familier som overnatter i telt.

Opp Urdådalen er en perle. Det er delvis opparbeidet sti, og her er det løvskog et godt stykke, og elva på siden av stien omtrent helt opp. Denne dagen gikk elva stor og laget mye lyd. Vi har opplevd det verre. Da lød det omtrent som et lokomotiv på gang.

Urdådalen og Bjødnali ligger lunt til, og det er ofte en av de plassene som får våren tidlig. Denne dagen var det lite tegn til vår. Det minnet mer om vinter. Det lå hagel i stien og «brua» over elva var hvit. Broderen gikk forsiktig over her. Forrige gang kom han over på alle fire...

Det ble ingen pause på Bjødnali. Vi fortsatte mot Sjelset. På vei. Det går god traktorvei fra Bjødnali til gården. Og så er det en kilometer på vei før stien langs elva overtar. Det er ikke spesielt spennende med vei, men det er en god «treningsbakke» oppover før skaret mot Sjelset.

Her oppe er det god utsikt mot bryne – og høyhuset, og mot havet. Det blir som regel en liten stopp for å ta bilder akkurat her.

Den siste kilometeren inn mot Sælandsskogen og parkeringsplassen, går også på opparbeidet sti. Det er faktisk lett å gå feil i krysset mot parkeringsplassen. Det blir i så fall ikke lange omveien. Det er ikke langt til stranden og her bør jo alle kjenne seg igjen.

Turen denne dagen gikk kjapt unna. Under to timer, men med en mil på beina, så blir det likevel en helt grei onsdagstur.

Fjelltur midt i Sandnes.

Lørdagstur på vanlige stier.

Det ble en vanlig vintertur på fredag. Nå var værmeldingen «bedre» for lørdag. Det vill si – ikke frost.. Yr stillet velvillig opp med noe sol utover dagen, men værgudene ville det annerledes.

Det var ikke vanskelig å bli enig med meg selv om en tur rundt Lifjellet. Den vanlige vinterturen, om det ikke er frost, gjennom mange år.

Selv om det har vært en usedvanlig mild vinter, omtrent uten frost og is, har det blitt få turer rundt Li. Etter som årene går har dette gått fra å være en helt grei, helst kapp tur, til å bli en langtur på opp mot tre timer.

Nå legger jeg vanligvis kursen langs sjøen i stedet for oppe i henget. Delvis fordi det er mindre bratt, men også fordi det ofte ikke er is og snø om vinteren. Og så er et blitt en vane.

Stien nede langs sjøen var til å begynne med bare merket. Etter hvert har den blitt mer og mer oppgått. Det er tydelig flere som bruker denne stien nå enn tidligere.

Den tar nok noen minutter mer enn den kjappere stien oppe i henget. Dette tar jeg igjen med å ta en snarvei rett opp bakken mot toppen fra Bymarka. Den stien er nok den «gamle» stien mot toppen. Jeg mener jeg gikk her en gang på 50-tallet sammen med mine foreldre, etter å ha tatt båt fra Stavanger.

Sola som Yr mente ville vise seg, holdt seg bak skyene. Det gjorde at steiner og røtter var fuktige og glatte. Som vanlig ble det til at jeg tok det litt forsiktig.

Opp bakken mot toppen, omtrent 300 høydemeter sammenhengende, fikk jeg litt igjen for treningsoppholdet i «syden». Det gikk greit oppover, og puls og pust kom aldri på topp, selv om jeg klarte å holde farten oppe.

Det er kjekt å se at kondisjonen fortsatt kan forbedres, men det krever altså 14 dager med tur.

Til å være lørdag, var det en del andre på tur. Det er ikke mange som går hele runden, men som oftest blir jeg tatt igjen av noen som løper. Denne gang bare en jente...

Fra toppen og ned kom det en god del folk i mot. Nede ved Dalevann var det flere gjenger, både foreldre med unger og par. (Som sto og pusset skoene – de må jo bli like skitne på veien ned som på veien opp?)

Etter omtrent en måned uten denne turen, ble det en kjekk tur. Jeg savnet ikke sola noe særlig, men det kunne godt ha vært tørrere. Det var fortsatt mye sorpe.

Fra Dalevann til Dale går det ofte ganske fort. Nedoverbakke eller flatt. Det blir ofte til at jeg fyker forbi andre i denne bakken. Denne gangen fikk jeg følge at to jenter. De hadde så avgjort ikke problemer med å jogge nedover.

Helt nederst, i det jeg nådde bilen kom det regn. Jeg hadde hatt en tur uten nedbør, og hadde startet litt tidligere enn normalt nettopp for å unngå regnet. Det gikk nesten. Yr hadde rett når det gjaldt nedbør, men ikke sol.

Reve - Orre og retur.

Fredagstur langs sjøkanten.

Broderen ville på fredagstur. Han kunne også godt tenke seg å ta turen sammen med meg. Så langt var det meste på plass.

Bortsett fra at været ikke var spesielt samarbeidsvillig. Det ble frost på natten. Nå har det omtrent ikke vært kalt en gang – så langt i vinter. Likevel var det is i gata og bilen var helt dekket av is.

Jeg hadde endelig sett for meg en tur med litt bakker og tung pust. Ikke slik mente YR. De meldte om litt frost, men bedre vær utover dagen. Til og med litt sol.

Broderen er motstander av is og glatte forhold. Han prøver å unngå plasser hvor det er muligheter for å skli ut. Nå er nok ikke det helt uvanlig at gamle folk ikke liker is og frost, og vi er - gamle....

Vi hadde alt tatt en tur på høgjæren. Det var ikke plassen for tur denne dagen. Og det kunne jo hende det var is der opp også.

Stranden igjen. Det er i hvert fall lite is ytterst mot nordsjøen. Og så er det som regel strødd. Nå er det mange turer vi kan gå helt ute i sjøkanten. Den lengste vinterturen er fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, kongeveien. Det er en tur på opp mot to mil.

Alt for lang for en fredagstur mente broderen. Det ble til at vi satset på den kortere turen fra Reve til Orre. Det blir en tur på omtrent en mil, og som vi bruker omtrent to timer på.

Det går ganske fort å gå langs sjøen. Flatt – selvfølgelig, og få hindringer. Selv om det ikke er spesielt god sti, og mesteparten av turen går ute i terrenget, klarer vi å holde omtrent 5 kilometer i timen.

Stranden aldri helt den samme etter en storm eller to. Vi hadde hatt besøk av ekstremvær, og det ville antakelig ha endret stranden. Først ut mot Reve kunne vi se resultatet av stormen. En god del av sandstranden var vekk, og erstattet av grus og rullestein. Litt lengre mot Orre var deler av sanddynene tydelig vasket vekk. Det var en en kant fra sanddynene til selve stranden på godt en meter. Etter neste storm kan alt være endret – igjen.

Det var omtrent høyvann. Ved lavvann er det mulig å følge sjøen hvor sanden er hard og fin å gå på. Ved høyvann må vi gå inne på selve stranden i løs sand. Noe som er mye tyngre enn å gå på hard sand.

Det gikk litt senere enn vanlig. Det er noen kilometer sandstrand mellom Reve og Orre. Selv om det var fredag, var vi ikke helt alene på tur denne dagen. Vi møtte en del folk, og som vanlig var det fotografer ytterst på Reve. Her er det mange fugler, og det er vanlig å treffe de første trekkfuglene for året her ute.

Jeg hadde tatt med både te og kjeks til en forandring, og så fram til en liten pause ved Friluftshuset. Broderen så ingen grunn til å ta en lang stopp, og var tilfreds med sin varme saft. Det ble til at jeg dro på termosen både frem og tilbake.

På tilbaketuren holdt vi inne i landet, over dyrket mark, og det gikk adskillig fortere enn ute på stranden. Det ble en helt grei vintertur, selv om vi ikke så snurten av is og frost.

Vi nådde bilen i god form, og var vel enige om at det ikke hadde vært en spesielt utfordrende tur.

Høgjæren med broderen

Vekslende vær, vår og vinter.

Etter to skikkelig bra uker på Gran Canaria hvor vær ikke var et spørsmål – det var bare å se ut vinduet for å sjekke om sola var oppe, så er det helt annerledes her hjemme. Helt annerledes....

Det ble et hardt og brutalt møte med Norsk ekstrem vær. Det regnet hele dagen på søndag. Så avgjort ikke bra tur-vær. Nå blåste det også. Omtrent ikke utevær.

Jeg mener jeg så et par svaner med paraply. Det er helt sant – bortsett fra en liten løgn her og der.

Mandag ble det heller ikke tur. Tirsdag er styrketreningsdag. Etter 14. dager uten styrketrening var det med en viss form for «uvilje» jeg tok fatt på vekter og maskiner. Som fryktet, kjenteste det i armer og rygg etterpå.

Onsdag måtte det bli tur. Jeg kikket på YR, og tok kontakt med broderen. Han bruker onsdag som fast turdag, selv om vi ikke alltid går på tur sammen. Denne onsdagen ville vi begge ut å gå.

Yr var ikke veldig grei å ha med å gjøre. De vartet opp med både vind og nedbør. Vi ville helst ikke tur på stranden denne gangen. Jeg så for meg en tur fra Gramstad, og broderen ville helst til høgjæren.

Onsdags morgen mente broderen at det nok – muligens – ville være best å gå på høgjæren. Fortsatt meldte YR om vind og regn, men også sol. På vei for å plukke opp broderen, fikk jeg et skikkelig hagelvær. Det smalt i bilen og det ble hvitt langs kantene.

Hvordan ville det være høyere oppe? Det så ganske bra ut – nedenfra. Vi hadde nesten tørr asfalt på vei oppover. Og da vi stoppet på Holmavatn skinte sola. Det kjentes nesten ut som vår...

Sel om sola skinte ved start, hadde både broderen og jeg sikret oss med vinter utstyr. Det vil si «lang under», ull bluse + flecce og Gore Tex jakke og bukse. Høye fjellstøvler er nødvendig selv på sommeren når det er vått. Jeg har fortsatt glede av mine nye ALFA Impact.

Jeg startet med bare fleccen på, i sol. Etter en stund kom det svarte og sinte skyer seilende fra vest. Jeg sa til broderen at jakken måtte på så snart det begynte å regne.

Ikke lenge etter, kom det hagel – så det smalt i topplokket. Jakken kom på i en fart. Himmelen ble mørk, mens det sto på som verst, kunne vi se en lysning under skyene i vest. Ikke mange minuttene etter skinte sola, og vårfølelsen var tilbake.

Den forsvant kjapt da neste byge slo ned over oss. Opp med hetta og på med hansken i en fart. Og sånn gikk nå turen.

Det var dårlig vær inne i mellom, men også sol. Vi var så heldige, det var selvsagt planlagt, at vi fikk mesteparten av det dårlige været i ryggen på vei mot Steinkjerringå og oppover mot Synesvarden.. På vei nedover mot Holmavatn fra Synesvarden, var det mindre vind og helst opphold.

Værmessig var det en innholdsrik tur. Med sørpebløtt underlag var det tungt å gå. Det ble ikke av de kjappeste rundene på høgjæren.

Likevel var det – som alltid – en kjekk tur. Selv om den var svært forskjellig fra turene på Gran Canaria.

Lavendelstien med Bestyrerinnen.

Siste tur på Gran Canaria dette året.

Da er 14dager i «Syden» nesten over. Sammen med gode venner, en flott gjeng, har det vært mange kjekke turer. Vi har sammen fått en flott ferie. Om pensjonister som oss, kan ha ferie. Det diskuteres fortsatt...

Det er selvsagt turene som huskes best. Spesielt de litt lengre turene å opp mot 20 kilometer. Som rundturen til «Våres plass», «Dusjen», «Hjarmands plass» og «Eivinds plass». Nå må turen fra Kooperativet til hotellet også tas med. En skikkelig flott tur gjennom pinjeskogen.

De kjekkeste og de turene med virkelig bra utsikt, gikk fra «Mannen med stave» og til Mogan. En kort tur, men med flott natur og kjekk stopp i Veneguera.

10 turer, så langt, og nå var vi klar for den siste turen. Flesteparten av gjengen ville ta ned mot Arguineguin og kirka. Noen ville deretter ta innom Norskeklubben, og så ta «Miljøstien» hjem.

For egen del så jeg for meg å gå først mot Norskeplassen – som vanlig – og så ta Lavendelstien mot korset over Arguineguin, for så å møte de andre for vafler med syltetøy.

Bestyrerinnen ville bli med meg rundt. Det er alltid kjekt å ha med Bestyrerinnen på tur, og selv om det er skikkelig hyggelig å gå tur med gjengen her nede, er det også litt greit å kunne få en tur med bare Bestyrerinnen.

Vi måtte avgårde litt tidlig for å kunne treffe gjengen nede i Arguineguin, og alt halv ti, var vi vi gang oppover den bratte bakken fra Natural Park – for siste gang denne turen.

Med bare to i følge, og som har gått sammen noen ganger opp gjennom årene, så blir det ofte litt høyere tempo enn med menge i følge. Vi nådde Norskeplassen, i god stil – for siste gang denne turen...

Lavendelstien starter like under Norskeplassen. En bratt bakke ned, og så går stien på en hylle oppover lia. Med et lite stykke på grusvei, så fortsetter denne smale stien oppe i siden, til den når grusveien som fører direkte mot «Korset».

For meg med et snev av høydeskrekk, så er det enkelte plasser langs «den smale sti» som er litt utfordrende. Det er egentlig aldri farlig, for stien er bred nok, og det er sjeldent langt ned, men av og til må jeg konsentrere meg for å tråkke riktig, Litt utfordrende, men helt greit.

Stien slynger seg rund den ene kanten etter den andre. For egen del så virker det som om det blir lengre opp til veiene hele tiden. Det er alltid nok en kant å gå rundt.

Oppe på veien mot «korset» er det ingen tvil om hvor kursen skal settes. Rett fram, litt opp og ned, men stor sett på grusvei. Det siste stykket går på sti ut til selve «toppen» og korset.

Så er det å velge sti for å komme ned. Her er valget enten bratt rett ned eller litt mindre bratt og nesten rett ned. (Denne stien starter litt tilbake fra korset.). Det er også mulig å gå ned på «andre» siden, ned mot den norske skolen. Her er det også bratt...

Jeg mener det er mulig å følge veien helt ned til Arguineguin, men jeg har aldri gått der. Vi valgte den litt mindre bratte stien, og tok det forsiktig nedover.

Nede på veien satte vi opp farten for å nå de andre ved kirka – og vaflene. De hadde kommet noe før oss. Vi slo oss ned ute under et tre, og kjøpte vafler og drikke.

Mens vi satt der, kom sjømannspresten Arne O. Øystese og satte seg ved bordet. Vi fikk en skikkelig hyggelig stund sammen med sjømannspresten.

Vi skulle jo også tilbake til hotellet. Skulle vi gå eller ta buss – eller muligens drosje? Det ble selvsagt til at vi gikk. Etter to uker med mye spasering, var det en grei tur å gå til Balito og ta bakken opp til Natural park.

Totalt ble det 14 kilometer denne dagen også. Alt i alt har det blitt mange kilometer på beina de siste ukene. Denne gangen uten andre problemer enn en ødelagt tå. I dusjen av alle ting...

Nye sko,har reddet beina fra gnagsår og greier. De skal spares til neste år. Det blir forhåpentlig nye turer på Gran Canaria også neste år.

Veneguera - igjen.

Nesten hele gjengen på tur.

Det var alt lenge før vi reiste nedover til Gran Canaria avtalt at vi alle skulle gå turen fra «Mannen med staven» til Veneguera og videre til Mogan, etter en god lunch.

Nå hadde tre av oss alt tatt denne turen, men det hindret ikke at vi ønsket en ny tur. Så kom været, med støv og vind – og varme. En utsettelse var nødvendig.

Onsdag var alle klar for tur til Veneguera, med start fra «Mannen med staven» eller Degollada de Veneguera.

Dessverre var ikke alle i gjengen klar for tur denne dagen. Både turleder Edvin og nest-turleder Anne Margrete, måtte denne gangen stå over. De valgte å tilbringe dagen på hotellet. Helsa er viktigere enn tur, - selv om det gjelder denne spesielle turen.

Vi valgte å ta drosje fra hotellet. Det betød en kjøretur på tre kvarter, først mot Mogan og så videre mot Tasarte. Termometeret i bilen viste 27 grader nede i dalen, og det var 26 grader da vi stoppet oppe i passet ved «mannen med staven».

Turen ned til Veneguera er ikke spesielt lang bare omtrent 4 kilometer. Startpunktet er på 668 meter over havet, og i løpet av de første to kilometeren synker stien med omtrent 200 høydemeter. Med andre ord forholdsvis bratt.

Selv om det kan virke bratt, er det helt uten problemer å komme seg nedover. Stien slynger seg greit fra side til side nedover lia og det er bare noen få «høye» steg i blant.

Hele veien nedover er det fantastisk utsikt nedover, og oppover om du snur deg, Stien er omkranset av spisse tagger og bratte sider. Det er ikke mye busker og trær, men litt blomster å se på likevel.

Siden jeg gikk her første gang for tre år siden, er stien blitt vesentlig med «slitt». Det går tydelig adskillig flere mennesker her enn for bare noen år siden. Siden stien er bygget opp, en gammel «camino» betyr ikke slitasjen noe for sikkerheten. Det er aldri noe problem å komme fram.

Et stykke nede i dalen er det tydelige spor av tidligere bosetninger. Rester av hus, og det er mulig å se at de flateste partiene en gang har vær dyrket.

Stien går over til vei, og det blir mye mer busker og det dukker opp palmer. Lengre innover mot Veneguera går veien forbi frukt trær, som ikke trives på våre breddegrader. Det er i hvert fall sitron, lime og avokado.

Denne dagen var det fortsatt støv i lufte, så sikten mot Mogandalen var ikke den beste. Vi hadde likevel en god del stopp for å beundre utsikten og naturen.

Veneguera ligger lagelig til på denne turen. Omtrent halv-veis. Det passer på mange måter bra. En pause med lunch på Plazaen er et av turens høydepunkt. Det tar tid å nyte stedet – og lunchen.

Vi ble mottatt som gamle kjente. Driveren av stedet hilste på hver enkelt og fikk oss på plass ved bordene.

Denne gangen var det ikke bare greit å få noe å drikke, det var nødvendig. Enkelte plasser nedover, der sola fikk ta uhindret av trekk, var det langt over 30 grader.

Det er kjekt å gå gjennom Veneguera på vei mot bakken opp. Det er enda mer frodig her enn opp mot skaret. Bananer, appelsiner og sitroner henger modne langs veien. Det er en lang bakke opp og en litt lengre bakke ned mot Mogan. Denne gangen tok vi det hele med ro, og brukte tid oppover. Nedover gikk det fortere enn tidligere. Det var blitt mye bedre sti nedover mot Mogan enn det vi hadde første gang vi gikk her.

Turen mellom «Mannen med staven» og Mogan er på omtrent 8 kilometer. Det er en god del meter nedover – og noen oppover.

Likevel bør ikke dette hindre mange fra å ta turen. Det er greit å finne fram. Det er mye å se på, og det er en flott plass å ha en pause halvveis.

Mange gode grunner for å ta turen. Få grunner for å la være.