Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Broderen og jeg på onsdagstur.

Onsdag skulle bli en flott dag. Med sol og lite vind. Broderen meldte tidlig at han ønsket å bli med på en tur, og vi avtalte henting på vanlig tid.

Sol og blå himmel. Denne dagen var som skapt for en tur. Jeg hadde ikke lyst på strandtur. Det måtte bli en tur med litt bakker og utsikt.

Broderen foreslo å gå Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Ingen lang tur, men opp mot en mil, og det går fort et par timer. Spesielt om det er mye sorpe og glatt....

Vi kom til parkeringsplassen på Gramstad i sol, men kaldt. Hjemme så det ut som om snøen og isen som kom på fredag ville være smeltet. Det lå fortsatt flekker av hagel, og det var is på noen av pyttene. Broderen var som vanlig skeptisk til is og snø.

Vi var ikke alene på parkeringsplassen. Med flott vær og vinterferie, var det mange som hadde tatt turen opp til Gramstad. De fleste gikk mot Dalsnuten, men noen tok av gårde mot Bjørndalsfjellet.

Vi ville ikke være alene på tur denne onsdagen. Vi møtte folk som alt var ferdig med sin tur, bare et lite stykke oppe i bakken.

Broderen ble ikke mindre skeptisk oppover bakkene mot toppen. Det lå en del hagel i stien, og isen var ikke smeltet. Myrene var likevel ikke frosset, så vi måtte gå på gangveiene som er lagt ut.

Nå ligger bakkene opp mot toppen i skyggen. Det ville være mindre snø og is det siste stykket mot toppen, mente jeg. Det stemte ikke helt, men broderen kom seg opp.

Denne gang var det verdt strevet. Utsikten fra Bjørndalsfjellet er alltid god, men denne dagen var det skikkelig klar luft, og det var mulig å se detaljer på lang avstand. Fra toppen er det mulig å sjekke forholdene lengre inne i heia.

Bynuten og Vådlandsnutene trådde klart fram, og det var greit å se at det ikke var for mye snø. Det gir håp om en tidlig vår og sesongstart i de nære heieområdene.

Det ble ingen lang stopp på toppen. Vi tok ned samme vei som vi kom opp, og nede på veien var vi begge greit enige om å fortsette mot Fjogstadnuten. Bakkene opp mot denne toppen er ikke så lange eller bratte som de vi nettopp kom ned.

Broderen har tidligere strevd litt her. Etter noen uker med «trening» har han igjen kommet så pass i form at bakkene kan tas i grei stil.

Oppe på toppen er det noe som kan minne om «heia». Stein og myr og svaberg – med gras og uten trær og busker. Ganske flatt og litt øde.

Det er ikke mer enn en svært kort kilometer over denne «heia», men med sol og klar luft, var det kjekt å ta nettopp denne turen.

Med mye regn den siste tiden, var det mye sorpe og søle. Både broderen og jeg var skitne til knærne omtrent. De kikket i hvert fall på oss, de vi møtte på veien mot parkeringsplassen.

Det var mange biler på parkeringsplassen da vi endelig kom opp. Mange hadde benyttet anledningen til en tur . Ikke så rart egentlig. Flott vær, skolefri og tur er en grei kombinasjon.