Sele havn til Hellestø

Med Broderen på  tur - igjen.

Etter noen dager (ganske mange) med litt sykdom, har det igjen blitt mulig å gå tur. Det ville i hvert fall ikke bli noen langtur, eller tung tur. Det måtte bli en tur omtrent fra dørterskelen.

Broderen er selvsagt med på en kjapp tur en mandag. Han har heller ikke gått noen langturer i det siste. Kun noen korte «lufteturer» rundt huset.

Selvsagt har det vært fælt å sitte inne og se ut på praktisk talt perfekt turvær. Tørt og sol, og over null grader. Nå var det noen lette snøbøyer i går, men den snøen forsvant før den nådde bakken.

Broderen og jeg er ikke alene om ta ut på tur for tiden. Svært mange bruker anledningen til å gå. Det er jo ikke så mye annet å gjøre i disse koronatider.

Sist Bestyrerinnen og jeg hadde en tur sammen, var det omtrent 17. mai tog. Det manglet bare flagg og faner – og musikk. Vi tok en kjapp runde på høgjæren. Onsdag og greit vær. Det blåste litt, og vinden var skikkelig kald der den fikk tak.

Vanligvis er det omtrent tomt på parkeringsplassen ved Holmavatn en vanlig onsdag. Denne dagen var parkeringsplassen full. Det var folk alle veier. Det var faktisk vanskelig å holde avstand fra andre som også var på tur.

Spesielt unger, som for opp og ned og frem og tilbake. De hadde selvsagt ikke helt forståelse for koronaregler. Vi holdt oss i lovart...

Omtrent slik var det også ved Sele havn da vi – i hver vår bil – ankom. Det var omtrent full parkeringsplass, og mye folk på vei, både mot Hellestø og tilbake til Sele.

Nå hadde broderen vært på samme tur for et par dager siden. Han hadde funnet noen «stier» i sand-dynene som han fikk for seg selv. Det var folk, men bare noen ganske få.

Vi tok samme vei i dag, og selv om det fikk folk mindre enn ti meter fra oss, så gikk vi stor sett alene på vær sti. Det gikk nok noe langsommere, for stien gikk opp en sand-dyne og ned på andre siden. Ikke mer enn et par meter opp og ned, men selv det gjør noe med farten.

Ute på Hellestøstranden (det står Skardasanden på kartet) er det rimelig flatt. Høydeforskjellen måles i centimeter. Her er det mulig å holde full fart, og det var ingen god grunn til å spare på kruttet denne dagen.

Vi gikk forbi en del folk, men holdt oss i lovart, og det var ikke så tett med folk at det egentlig bød på problemer. Det er litt kjedelig å gå slik frem og tilbake på en paddeflat strand. Denne gangen var det motvind og sol i ryggen nordover, og medvind og sola i ansiktet på hjemvei.

Det blir fort en annen tur når sola skinner og vinden kommer bakfra. Vi fikk en kjekk tur mot sør. Det var ikke så mye folk ute å gikk på vei tilbake. Vi holdt stort sett samme «sti» som på turen mot Hellestø, men holdt også ute i terrenget der folk flest går på veien.

Vi klarte å holde farten oppe begge veier. Det gikk unna omtrent 6 kilometer i timen. Nesten 8 kilometer tilsammen.

En skikkelig grei tur etter å ha sittet inne så pass lenge. Nå gjelder det bare å komme i form igjen – til sommeren...

Den vanlige rundturen . Bjødnali og Sjelset.

Broderen og jeg i vinden.

Uten tur på søndag – som vanlig, så måtte det igjen bli en tur på mandag – som vanlig. Søndags været er fortsatt lite samarbeidsvillig. Værgudene må ta fri søndag, og da blir været der etter.

Det ville fortsatt blåse både stikker og strå mandag. Vinden kunne komme opp i stiv kuling på utsatte steder. Det er egentlig bedre å holde seg inne i slikt vær. Nå ville det være «mildt», over 5 grader....

Vindfulle dager passer det godt å gå i skog, men barskog er kjedelig. Det er ikke stor forskjell på et tre og et annet. Heldigvis finnes det noen turer som ligger beskyttet mot vind. Den vanlige turen rundt Lifjellet har jeg gått i storm. Urdådalen og Bjødnali er også rimelig beskyttet mot vind. Spesielt vind fra sør, og det var nettopp hva vi hadde denne mandagen.

Bestyrerinnen ville ikke på tur denne dagen. Hun har igjen blitt plaget med noe krystaller, og holder seg hjemme. Broderen ville på tur.

Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. I disse trange tider, kjører vi hver vår bil. Det virker «sikrest» slik. Antakelig helt unødvendig, men for sikkerhets skyld...

Korona gjør i hvert fall at flere går tur. Det var en god del biler på parkeringsplassen da vi kom. Vi gikk forbi – på god avstand – en familie. Det var de eneste vi så på veien oppover Urdådalen.

Som vanlig var det en del ting å se på – uten om folk. Det var tørt og fint, og nede i dalen var det mange tegn på at våren er i anmarsj. Bjørkene hadde knopper. Det var alt enkelte busker med blader. Småfuglene kunne høres hele veien, og det begynte å bli grønt.

Oppe ved garden kunne vi se andre på tur. Jeg skulle bare vise broderen hvor vi hadde tatt opp lia på fredagen. Det ble selvsagt litt peking og diskusjon. De andre oppfattet det som om vi var kjent i området, og kom bort for å prate.

Vi fikk en hyggelig prat, før vi fortsatte mot Sjelset. Det blåste litt i starten. Det gikk hvitt på Taksdalsvannet. Vinden var sikkert opp mot sterk kuling, men oppover dalen var det omtrent stille. Det samme ved gården.

På vei mot Sjelset kunne vi kjenne vinden ta tak i oss. Den kom bakfra, og det var helt uproblematisk å komme opp bakken og over kanten. Lengre nede var vi igjen i le, og vinden kunne knapt merkes.

Med noen dager uten regn, hadde stien tørket mye opp. Det var helt greit å gå. Selv om det fortsatt var sleipt enkelte plasser.

Det hadde vært en helt vanlig mandagstur. Runden er ikke lang, omtrent 8 kilometer. Mye går på vei og god sti. Det er mulig å holde grei fart, og selv om vi ikke direkte måler hvor lang tid vi brukte, mente både broderen og jeg at det hadde gått kvikt.

Nå gjelder det bare å holde seg frisk nok til å få gått noen turer til. Vår og sommer nærmer seg raskt.

Lauvlia, Bjødnali og Ristøl.

En flott tur i nytt terreng.

Fredag var satt av til tur. Bestyrerinnen hadde avtalt med Sigbjørn og Anne Lise at vi skulle ut å gå denne dagen. Vi hadde til og med avtalt hvor vi skulle gå.

En helt ny tur for meg – med unntak av et kort stykke som ville gå på kjente stier. Det er alltid spennende å gå nye steder. Det blir, for min del, ganske få nye turer i løpet av et år. Som oftest går jeg i kjente trakter og på godt oppgått sti.

Denne gangen hadde vi avtalt å ta til Sikvaland i Time kommune, og inn til Snorestad. Fra parkeringsplassen (med plass for 7-8 biler) er det merket sti mot både Skårlandskulå og til Lauvlia.

Vi hadde bestemt oss for en rundtur. Først mot Lauvlia (3,5 kilometer) og så mot Skogen (ved Engjavannet 1, 5 kilometer) og videre til Bjødnali,(en kilometer) før vi ville sette kursen mot Ristøl (også en liten kilometer) og videre tilbake mot Snorestad. (3,5 kilometer)

En grunn – en virkelig god grunn – til å ta ut denne fredagen, var selvsagt været. Nesten blå himmel, nesten ikke vind, og bare nesten kuldegrader på natten. Det var litt fuktig fra morgenen av, men det ble «tørrere» etter hvert. Vannet gikk i hvert fall ikke over støvlene....

I disse koronatider, ble det til at vi kjørte hver vår bil. Vi kom omtrent samtidig til parkeringsplassen, hvor de tre bilene som var før oss, hadde tatt alle 7 plassene (omtrent). Vi fant nå en plass både jeg og Sigbjørn.

Parkeringsplassen var godt skiltet, og det var lett å finne fram hvor vi skulle gå. Stien var merket med røde «fyrstikker» utenom gårdstunet og opp på en traktorvei vi skulle følge helt inn til Lauvlia.

«Vei» er muligens å overdrive, «spor» passer kanskje bedre. Jeg vil i hvert fall ikke anbefale barnevogn innover mot Lauvlia. Vi hadde høye fjellsko, og fikk bruk for disse.

Det var tydelig skiltet videre mot Skogen, men her bar det ut i terrenget. Vi skulle først opp en bakke før vi måtte rundt noen myrer. Rett før vi tok fatt på den bratte bakken ned mot Skogen og veien rundt Engjavannet til Bjødnali, sto det et skilt. Det skulle vise vei mot en minneplate som var satt opp til minne om en som hadde omkommet her opp.

Skiltet var «løst» og det var ikke helt enkelt å finne denne minneplaten. Sigbjørn gir ikke lett opp. Han tok kontakt med en som hadde vært der før, og vi fant da omsider fram.

Jonas Torsen Tjåland ble funnet død 9. januar 1912. Med andre ord var høgjæren for 100 år siden fortsatt en farlig plass i dårlig vær.

Bakken ned til Skogen var bratt. Vi fulgte veien et stykke langs Engjavannet, men tok over en gjerdeklyver og ut i terrenget for å gå «snarveien» mot Bjødnali. Det var sti, et stykke, men vi mistet stien inne i mellom, og det tok tid i bakkene.

Ved Bjødnali var det folk. De hadde med utstyr, grill og stoler og hadde en flott dag i heia. Vi tok en matpause, og kikket på kartet for å planlegge den videre turen mot Ristøl.

I luftlinje er det ikke mer enn en snau kilometer. Og 150-200 høydemeter.. Uten sti. Det ville ta tid. Nå hadde jeg snakket med kjentfolk, og fått greie på hvor vi burde starte oppover lia.

Det går et steingjerde oppover, og stien skulle starte der. Vi fant spor, og tok oppover. Et stykke oppe i lia, kom jeg over stien igjen, og jeg mener vi klarte å følge denne helt fram til Ristøl. I hvert fall hadde det gått folk der tidligere.

Fra Ristøl fulgte vi et traktorspor tilbake til samme traktorvei som på veien innover. Vi hadde fortsatt mer en et par kilometer før vi var ved bilene.

Med sola i øynene og uten vind, ble det en vårlig spasertur tilbake til parkeringsplassen. I alt hadde vi gått 11-12 kilometer. Mye på god sti (traktorvei), men også ute i terrenget. Det gikk litt opp og ned med noen kneiker inne i mellom. Og en skikkelig bakke...

Alt i alt en flott tur i et virkelig fint vårvær. Vi var ute i omtrent 4 1/2 time, inklusive et par pauser.

Boresanden til Reve havn.

Mandagstur med Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise.

Søndag var det som vanlig dårlig vær. Nå hadde det blitt mange turer i det siste. Med stengt treningssenter blir det tur i stedet. Søndag ble likevel en hviledag.

Mandag var det bra vær. Det var snakk om sol. I hvert fall lite vind og ikke nedbør. Slikt må benyttes til tur. Spørsmålet blir som vanlig, hvor turen skal gå.

Bestyrerinnen kom kjapt med forslag om en strandtur. Det betyr for det første at det ikke blir lange kjøreturen, siden vi bor bare noen kilometer fra Nordsjøen. For det andre, er turene langs sjøen temmelig flate, uten bratte bakker.

Jeg lurer på om dette er et poeng, men bestyrerinnen har da kommet i ganske bra form etter hvert. 14 dager i «syden» med tur omtrent hver dag og ikke akkurat en hvileperiode etter at vi igjen kunne ta på ullundertøyet.

Det er mulig å gå en lang rekke turer i sjøkanten på Jæren. Noen kort – og populære. Andre ganske lange, og uten direkte trengsel. Snarere tvert i mot. Det er parkeringsplassene som avgjør hvor vi kan starte og eventuelt stoppe, om vi ikke går frem og tilbake.

Det er selvsagt mulig å parkere langs veien, ta seg over jorder og gjerder og kanaler og komme seg til stranden, men ikke alltid enkelt. Parkeringsplassene både ved Varhaug gamle Kirkegård og Hå Gamle prestegård er store og har god plass. Ved havnen på Reve er det bare plass til noen få biler. Der er det ofte biler parkert langs veien. Eller er det helt greit å parkere ved Sele havn, Bore stranden og selvsagt ved Friluftshuset på Orre.

Bestyrerinne foreslo å ta til Bore og så gå til Reve havn. En tur på rundt 5 kilometer en vei. En mil begge veier. Nok så passe mente Bestyrerinnen.

Selv i disse koronatider er det mulig å holde kontakt med venner og familie. Vi inviterte med oss Sigbjørn og Anne Lise. De er også «turmennesker» og ville gjerne være med på en tur i sjøkanten.

Parkeringsplassen ved Borestranden var på langt nær full, men det var masse mennesker og biler – en mandag midt i koronavirvaret. Vi tok ut på stranden og mot sør. Stranden er bred og det er masse plass. Det var ikke vanskelig å holde minst en meter fra de andre i følget.

Det første stykket var det også andre, men etter en kilometer minket det fort på folk. Vi holdt ute ved sjøen på vei sørover. Det er litt sorpe og sanden kan være «løs», men denne dagen var det greit.

Det ble tid til en skikkelig pause ved Reve havn. Det er ikke alltid jeg tar meg tid til å sitte ned, men denne gangen hadde Bestyrerinnen tatt med kaffe og mat. Tilbaketuren nordover gikk selvsagt også greit.

Det er mulig å gå den første delen av denne turen, oppe på «brinken» over stranden. Her er det god sikt ned til stranden og ut over sjøen. Her går stien over beitemark, og det kan være opptråkket, og på sommeren vil det være dyr på marka.

I søre enden av Borestranden, omtrent halvveis tilbake, tok vi inn i landet. Bak de første sand-dynene. Her er det fortsatt sand, men den er dekket med gress for det meste.

Det går opp og ned, over små hauger og homper, og det er et utall av stier på kryss og tvers. Tydelig et mye benyttet turområde, selv om jeg egentlig ikke hadde vært der før.

En kjekk koronatur i flott turvær og i en fantastisk natur, selv om det er mye sand og sjø.

Rundt Lifjellet i Sandnes.

Alene, blandt mange andre.

Korona-tur? Muligens et nytt begrep, men det var nettopp det jeg var ute på, denne lørdagen. For egen del var det bare en helt vanlig tur, vintertur uten spesielt mye snø.

For andre, og det var mange andre, var det nok en korona-tur. Det var så pass mange biler at det var vanskelig å finne en parkeringsplass.

Det hadde vært frost om natten og jeg var litt spent på hvor mye is det ville være i stien. Det første stykket går på en opparbeidet vei gjennom skog. Der var det omtrent ikke is, selv om det rant en del vann.

Jeg går en litt annen vei enn de fleste. Den vanlige stien går litt oppe i lia, men «min» sti går lengre nede ved sjøen. Her var det ikke mange mennesker å se, men så for jeg kom inn på den vanlige stie kunne jeg se folk.

Det er mulig å ta mot toppen av Lifjellet et par plasser i stede for å ta hele runden rundt. Den siste «avstikkeren» opp mot toppen heter «sprettraubakken». Her ser jeg ofte folk som er på vei oppover. Denne gangen var det en hel del folk. Mye flere enn det jeg vanligvis ser, og det på en lørdag.

Selvsagt var det også denne gangen noen som sprang forbi. En av jenten – for det er som oftest jenter – var kjent, og vi tok følge et lite stykke. Før hun forsvant foran meg....

Mot nord, i skyggen av fjellet, var det mye mer is. Her måtte jeg gå rundt og stige over enkelte plasser. Selv om det ellers var tørt, og greit å gå, tok det litt tid å komme fram på grunn av isen.

Bakken opp fra Bymarka til toppen, er en utfordring. Det er et par hundre høydemeter opp, og selv om det ikke er bratt hele veien, krever det lit kondisjon. God trening om ikke noe annet.

Etter å ha gått denne bakken i noen år – antakelig opp mot 30 – så skulle jeg jo vite hvordan bakken burde tas. Det merkelige er at bakken alltid er «tung» de første gangene jeg prøver meg, etter et lengre opphold. Det kan ikke bare være formen om å gjøre.

Oppe i «henget» - en skikkelig bratt kneik, var det is. Som det pleier å være ved frost. Det tar litt lengre tid, men det er helt greit å komme fram – med litt forsiktighet.

Rett før toppen går stien over noen steiner som ligger i en liten pytt. For første gang denne vinteren var det i på pytten.

Jeg passerte toppen i fin fart, uten pause. Det satt en del folk rundt om, men for min del var det bare å komme seg nedover. Med masse folk i mot.

Nede ved Dalevannet, var det lukt av bål. En hel familie hadde rigget seg til ved vannet. De utnyttet lørdagen til å komme seg ut.

Det var ikke mindre bil da jeg kom ned til Dale. Folk alle veier.

Jeg hørte to jenter bak meg på vei nedover. De kom ikke joggende forbi før helt ned. Jeg klarte – nesten – å holde de bak meg.

En flott tur, og endelig fikk jeg gått den vanlige vinterturen.

Bjødnali og Sjelset.

Med broderen, Bjørg og Bestyrerinnen

Onsdag har blitt turdag, og med godt turvær, blir det av og til en «langtur» på to-tre timer. Vel og merke i terreng for det meste og alltid med sekk. Det får heller være at enkelte nok mener det er litt «spesielt» å dra rundt på en ryggsekk en vanlig onsdag.

Jeg snakket med broderen, han kunne tenke seg en tur. Bestyrerinnen var også i turmodus. Hun er ikke alltid klar for en onsdagstur. Denne uka passet det bra.

Med bra turvær på gang, kom broderen tilbake med beskjed om at også Bjørg ville være med. Det kunne ikke bli noen riktig langtur. Noen av oss er dessverre plaget med skader fra tidligere sykdom og ikke helt klar for «tunge tak».

Nå ville det blåse en del – i følge yr. Det skulle også være litt sol og dagen burde bli uten nedbør. En helt grei værmelding for oss.

Med vind, passer det bra å la turen gå i skog. Der tar ikke vinden i det hele tatt. En av de vanlige turene våre er runden fra Sælandskogen til Bjødnali, Sjelset og tilbake. En rundtur på litt over 8 kilometer. Noe som tar oss omtrent to timer. En passe tur på en onsdag.

Med coronavirus rundt om, og med en del av oss over 70, prøver vi å holde avstand. Minimum en meter – ute. Det betyr også at vi kjører hver vår bil til parkeringsplassen. Jeg kan ikke tro at det er lett å bli smittet på tur med frisk luft rund oss, men er villig til å ta den lille risikoen.

Broderen, Bjørg og Bestyrerinnen er også klar over at det må holdes avstand. Vi møttes på parkeringsplassen og tok av gårde mot Urdådalen.

Det er en opparbeidet «vei» oppover dalen. Full av stein og ikke helt enkel i vått vær. Denne dagen var det tørr stein og helt greit.

Det er eikeskog nede ved vannet litt lengre opp går det over i bjørkeskog. På denne tiden er det fortsatt ikke blader på trærne og skogen stå nok så «naken». Det er greit å få sett litt av terrenget rundt, som normalt er umulig å se på grunn av skogen.

Vi stoppet ved Bjødnali og fant fram termos og kopper. En kjekk pause med litt sol i ansiktet. Vinden hadde nok tatt seg opp, men i le av en stor stein varmet sola.

Et stykke oppe i bakken mot Sjelset fikk broderen og jeg lov til å stikke av. Vi ble sendt ut for å hente bilene slik at jenten slapp å gå det siste stykket mot parkeringsplassen.

Det gikk så pass fort de siste kilometrene, at i hvert fall jeg ble skikkelig svett.

Coronaviruset sprer frykt, sykdom og det som verre er. Likevel kan det ha en liten positiv effekt. Det var mange på tur denne dagen. Fortsetter det slik kommer Norge i form.

Vi møtte mange på turen rundt. Både familier og voksne. Denne gangen var det ikke bare pensjonister på tur en vanlig onsdag.

En grei tur.

Mandagstur fra Gramstad.

Det ble ikke Dalsnuten denne gang heller.

Planene var klar. Etter å ha prøvd oss på trappene opp mot Dalsnuten var både broderen og jeg enige om at neste gang skulle vi også prøve å få med oss toppen.

Det har vært en underlig vinter. Frost har nesten vært fraværende. Bare noen netter med kuldegrader, og så mer varmegrader ut over dagen. Det har egentlig vært mulig å gå de vanlige turene, bortsett fra - været. Har det ikke regnet i bøtter og spann, så blåser det stikker og strå.

Det har omtrent ikke vært bra vær to dager på rad. Regn og vind, og så en dag med sol og blå himmel, før det dagen etter igjen regner så de smeller i bakken. Det kan virke som om værgudene ikke helt er enige...

Etter en grei tur på lørdag, var det søndag klar for en ny runde med «vær» - dårlig vær. Nå har både Bestyrerinnen og jeg – og broderen, heldigvis lagt bak oss så pass mange år, at vi ikke trenger å tenke på jobb. Det ble ikke noen søndagstur.

Vi har mulighet for å gå tur de dagene værgudene samarbeider. Mandag ville det være bra turvær, mente YR. Vi planla deretter.

Det var tid for å forsøke seg på Dalsnuten – etter først å ha vært opp på Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Tre topper på en dag.

Bestyrerinnen har fast tur på mandagen, sammen med andre. Det ble bare broderen og meg, men det er helt greit.

Det var en god del biler på parkeringsplassen. Selv om tiltakene mot Corona ikke var satt i verk, var det nok mange som holdt seg for seg selv.

Vi tok mot Bjørndalsfjellet og forsøkte å tilpasse tempoet til at vi skulle opp noen meter denne gangen. Det var folk både i mot og andre på vei oppover.

På toppen blåste det, og det var i tillegg antakelig omtrent null grader. Vi stoppet omtrent ikke i det hele tatt. Det satt noen andre rett ved toppen, men i le av vinden. Den var kald.

Med så vidt frost om natten, og ikke mange gradene i nordhellingene og tørre forhold, var det helt greit å komme kjapt ned til veien igjen.

Det er egentlig en kjekk tur opp og ned til Bjørndalsfjellet. Bakkene er selvsagt lange, og kan være tunge nok, men det er mulig å finne pusten inne i mellom. Nedover går alltid greit. Hele turen går i et greit terreng, og som regel blåser det fra en retning der stien går i le.

For broderen er turen likevel en utfordring. Han er enda mer skeptisk til høyder enn meg, og synes at stykket opp mot toppen er ganske eksponert. På tørre dager, er det helt uten problemer.

Nede på veien var det bare å sette kursen mot Fjogstadfjellet. Bakken opp dis er verken bratte eller lange sammenliknet med Bjørndalsfjellet. Det tar likevel tid. Oppe i høyden er det et godt stykke med «hei» myrer, svaberg og grasbakker. For oss som synes «hei» er flott, er det helt greit å gå det stykket, selv om det ikke er langt.

I det vi dukket opp over skogkanten, kunne vi se svarte skyer i vest. De kom innover i god fart. Her var det bare å hive på jakken og gjøre klar til regn. Det ble surt en stund, med regn og vind i mot.

Det ble heller ikke denne gangen noe besøk på toppen av Dalsnuten. Vi gikk korteste vei mot bilen.

Fra kirkegården til prestegården.

Vintertur med litt vår - "Vibå e komen".

Jeg hadde i grunnen sett fram til en litt lengre tur denne lørdagen. Det har blitt mange korte turer, og jeg kunne tenke meg en liten utfordring. Det vil si en runde rundt Li eller tilsvarende. Minst 3 timer.

Det viste seg å bli «vanskelig». Vinteren vil ikke helt slippe taket. Det var frost natt til lørdag, og det betød at «nødløsningen» måtte bli en tur langs sjøkanten. Den vanlige «langturen» er fra Hå til Varhaug og retur. 17 kilometer – relativt flatt, relativt vått, og med muligens mye vind, men ikke ofte mye is og snø.

Beskjeden fra Bestyrerinnen var klar. Hun kunne tenke seg å bli med på turen, men ikke frem og tilbake. En vie er omtrent 8 kilometer, helt greit for Bestyrerinnen.

Det var selvsagt været som gjorde at Bestyrerinnen så for seg en tur. Det var meldt lite vind og ikke nedbør. I tillegg var det muligheter for sol. Bra turvær.

Broderen meldte avbud. Han sliter av og til med noe smerter i beina, og av erfaring blir det ikke bedre med å gå tur. Han hiver innpå noen små, og er normalt klar etter noen dager, men ikke denne lørdagen.

Med bare Bestyrerinnen og meg på tur, blir det litt logistikkutfordringer. Vi er heldigvis satt opp med to biler, og denne dagen fikk vi bruk for begge. Det ble samling på Hå gamle prestegård og felleskjøring «ned» til Varhaug gamle kirkegård.

Det var andre biler på parkeringsplassen, men bare et par stykker. Vi tok mot Hå på det som er merket som «Kongeveien». Stien er vel den gamle veien mellom presteboligen og kirkegården. Gammel er stien uansett. Over Komedelen er det en hulvei. En dyp grop der mange generasjoners ferdsel har gravd seg ned i bakken.

Vi kunne se spor foran oss. Det var andre på tur denne dagen. Da vi nådde Reimebukta og kom til «Hvilesteinen» så vi folk. Kjentfolk til og med. Bestyrerinnen fikk smake på hjemmebakt, og vi fikk oss en liten prat. Det er kjekt å treffe andre på tur.

Det mørknet i vest, og jeg lurte på om vi ville få regn. Det blåste i hvert fall vesentlig friskere enn da vi startet. Det var helt greit å ha den kalde vinden bakfra. Vinden kom nok opp mot kuling over toppen på Komedelen.

Jeg hadde tenkt å gå både frem og tilbake. Det var en stund siden jeg hadde hatt en langtur. Med kald vind bakfra var et helt greit, men ,ed kald vind i mot? Det kunne bli en lang og kald tur sørover. Det ble helst til at jeg gjorde turen kort....

I det vi rundet fyret ved Obrestad, så vi folk oppe i bratte lia. På vei ned mot stien. Det var da noe kjent med folkene? Sigbjørn og Kjell Einar?. Nei, de er da ikke på tur en litt sur lørdag.

Selvsagt var det Sigbjørn og Kjell Einar med en del andre som var på en kort tur. De holdt til i Johnsa-huset og var på en luftetur mellom måltidene. Og skulle tilbake for grøt. Den måtte selvsagt lages på melk fra gården til Kjell Einar. Noe annet er ikke mulig.

Vi tok følge inn mot Prestegården. Vi har gått tur sammen en del ganger, og det ble en hyggelig avslutning på en kort tur.

For det ble til at jeg tok følge med Bestyrerinnen hjem.