Urdalsnipa og Joneknuten.

Med Klepp Frivilligsentral på topptur.

Bestyrerinnen er opptatt av at jeg burde være mer «sosial». Ta på tur med andre. Hun har tatt kontakt med Frivilligsentralen i Klepp og selv blitt besøksvenn. Jeg burde også gjøre noe – mener Bestyrerinnen.

Selvsagt hadde hun planen klar. Frivilligsentralen har toppturer – middels krevende – hver torsdag. Nettopp noe for meg – mente hun. Denne uka skulle turen gå til Urdalsnipa og Joneknuten.

Jeg er ikke alltid like lett å få med på slike ting, og sa at om broren, Sigbjørn - som også er pensjonist, ville være med på tur, så skulle jeg stille. Sigbjørn ville gjerne være med, og han fikk i tillegg med seg Anne Lise. Vi har hatt mange turer sammen. Dette kunne bli kjekt.

Oppmøte på Frivilligsentralen klokka ti – nådde vi bare nesten. Vi hang oss på kortesjen av biler og satte kursen mot Moi (på Bueveien). Et lite skilt øverst på en stolpe viste vei.

I alt 34 personer gjorde seg klar til turen opp mot toppen av Urdalsnipa. (Jeg kjente de som holdt til i hytta øverst, og mener de kalte stedet «toppen av Moifjell».)

Toppen er uansett 561 meter over havet og 3,5 kilometer og gode 330 høydemeter over parkeringsplassen. Bakke opp omtrent hele veien.

Kjentmann og turleder Berge Hatteland hadde selvsagt en snarvei på lur. Tydeligvis den gamle veien opp over mot heia. Jeg synes det er kjekt å gå på gamle stier. Her har folk gått i generasjoner.

Det som var litt uventet var snøen. Ikke langt oppe i bakken ble det omtrent skiføre. I hvert fall så vi tydelige spor av truger. Nede i snøen var det nok kuldegrader, for det ble ikke glatt. Det gikk greit å komme til toppen.

Nå var ikke Urdalsnipa den eneste toppen som sto på planen denne dagen. Vi skulle også bortom og opp på Joneknuten. Omtrent halvveis nedover, gikk det en liten stikk vei mot Trollshaugen. Bak denne ligger så Joneknuten.

For meg med et snev av høydeskrekk, var Trollshaugen en overraskelse. Bakken opp var bratt. Det var slik at jeg omtrent kunne ta tak med tennene for å komme meg oppover.

Heldigvis hadde snøen tint i den sørvendte bakken, så egentlig var det helt greit å komme opp. Endelig oppe, de fleste fikk nok pulsen opp i bakken, fikk vi øye på varden på Joneknuten.

Det vil si den ene varden. Joneknuten har to. En mot øst og en mot vest. Vi besøkte selvsagt begge.

Til toppen av Joneknuten hadde vi hatt skikkelig flott vintervær. Selv på toppen av Urdalsnipa var det omtrent vindstille. Og sol...

Fra Joneknuten kunne vi se mørke og svarte skyer i sør. Det så ut som om det hang snø under skyene. Her var det bare å få tatt bildene i en fart å komme seg nedover mot bilen.

Heldigvis hadde turleder Berge gått opp turen dagen før. Det var lett å følge sporene nedover bakkene, over myrene og bekker og gjerder mot veien og vår egne spor fra tidligere på dagen.

Lengre nede hadde sola fått skikkelig tak og smeltet det meste av snøen. Det var helt greit å gå ned «snarveien» som nå var uten is og snø.

Nede på veien, etter omtrent 9 kilometer og fire timer, var det å si «takk for turen» til de andre som hadde vært med. Det var en kjekk gjeng å være på tur sammen med.

En skikkelig flott vinter og topptur. Snø og sol er en helt grei kombinasjon.