02 mars 2020

Hå til Varhaug med vår i lufta.


Langtur alene.

YR har blitt mye brukt i det siste. Det er bare enkelte dager med fint vær, og de må benyttes til tur. Denne gang var det fredag som så ut til å bli en slik fin dag. I hvert fall bra nok.

Torsdag var ikke fullt så bra, snarere tvert i mot. Ned mot null, med vind og nedbør – i form av sludd og snø.

Fredag morgen var det fortsatt hvitt ute i hagen, og på veien bak huset var det bilspor i snøen. Likevel viste termometeret over null. Skikkelig bløtt og fortsatt kaldt, men himmelen var blå, og det var ikke bevegelse i toppen av trærne.
Det kunne se ut som om det ville bli en fin dag – som meldt av YR. Jeg hadde sett fram til en lengre tur denne dagen, men var ikke helt sikker på hvor turen skulle gå.

Med hvitt på bakken og med termometeret bare så vidt over på rødt, måtte det bli den vanlige turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård.
En tur på opp mot to mil, men uten spesielt mange høydemeter. Det er noen bakker og kneiker, men for det meste rimelig flatt. I gamle dager, før årtusenskiftet, gikk denne turen unna på marsjmerke-tempo. Jeg regnet med å bruke «noe» lengre tid denne gangen.

Tre -fire timer på tur med godt vær og nesten uten vind.? Det var noe å se fram til. Jeg pleier å starte i nord, å ha sola i ansiktet på vei «nedover». Slik ble det også denne gangen.

Det var andre biler på parkeringsplassen, men det var ikke spor foran meg. Men bløtt var det. Det var omtrent som å vasse enkelte plasser. Det lå fortsatt litt hvitt rundt om, men lite utenom på baksiden av steiner og nede i søkk.
På vei mot Obrestad fyr, fikk jeg sola i ansiktet. Det ble varmt – godt over null, og det ble skikkelig kjekt å være på tur. En flott dag. Den gode turfølelsen snek seg inn og jeg kom i godt humør.

I le for den lille trekken som jeg hadde i mot, ble det vårlig. Jeg bestemte meg for å prøve uten jakken. For omtrent første gang dette året. Det gikk helt greit å gå i bare ullblusen, men på hjemvei måtte jakken på igjen.
I Obrestadbukta var det ikke vanskelig å se at det hadde vært uvær. Den opparbeidete stien, med grus og sand på toppen var helt borte. Pukken som var lagt ut som grunnlag, lå strødd innover jordet. Det var ikke mye vei igjen.

Det var ikke vanskelig å hilse pent på de som kom i mot. Rett over Komedelen kom det to karer. Vi stoppet for en liten prat. Selvsagt var vi enige om at det var en fantastisk dag, og at det var kjekt å være på tur.
Etter noen minutter fortsatte de mot prestegården og jeg mot Kirkegården. Jeg hadde ikke tenkt å sette noen rekord denne gangen. Jeg tok meg tid til å stoppe opp for å se meg rundt, og for å ta bilder.

I nordre enden av Reimebukta står det et gammelt sjøhus. Det trenger etter hvert noe «vedlikehold» for bli stående. Det ser så pass gammelt ut, at det etter min mening bør tas vare på. Men av hvem.
Det skyet til. Ved kirkegården var det litt sol, men på vei tilbake var det mørke skyer bak meg. Jeg kunne kjenne noen få dråper, men det hold seg tørt.

En flott tur i flott vær, i hvert fall den ene veien. Det var kjekt med en langtur, selv om jeg kunne kjenne det i beina etter hvert.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar