Den vanlige rundturen . Bjødnali og Sjelset.

Broderen og jeg i vinden.

Uten tur på søndag – som vanlig, så måtte det igjen bli en tur på mandag – som vanlig. Søndags været er fortsatt lite samarbeidsvillig. Værgudene må ta fri søndag, og da blir været der etter.

Det ville fortsatt blåse både stikker og strå mandag. Vinden kunne komme opp i stiv kuling på utsatte steder. Det er egentlig bedre å holde seg inne i slikt vær. Nå ville det være «mildt», over 5 grader....

Vindfulle dager passer det godt å gå i skog, men barskog er kjedelig. Det er ikke stor forskjell på et tre og et annet. Heldigvis finnes det noen turer som ligger beskyttet mot vind. Den vanlige turen rundt Lifjellet har jeg gått i storm. Urdådalen og Bjødnali er også rimelig beskyttet mot vind. Spesielt vind fra sør, og det var nettopp hva vi hadde denne mandagen.

Bestyrerinnen ville ikke på tur denne dagen. Hun har igjen blitt plaget med noe krystaller, og holder seg hjemme. Broderen ville på tur.

Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen i Sælandsskogen. I disse trange tider, kjører vi hver vår bil. Det virker «sikrest» slik. Antakelig helt unødvendig, men for sikkerhets skyld...

Korona gjør i hvert fall at flere går tur. Det var en god del biler på parkeringsplassen da vi kom. Vi gikk forbi – på god avstand – en familie. Det var de eneste vi så på veien oppover Urdådalen.

Som vanlig var det en del ting å se på – uten om folk. Det var tørt og fint, og nede i dalen var det mange tegn på at våren er i anmarsj. Bjørkene hadde knopper. Det var alt enkelte busker med blader. Småfuglene kunne høres hele veien, og det begynte å bli grønt.

Oppe ved garden kunne vi se andre på tur. Jeg skulle bare vise broderen hvor vi hadde tatt opp lia på fredagen. Det ble selvsagt litt peking og diskusjon. De andre oppfattet det som om vi var kjent i området, og kom bort for å prate.

Vi fikk en hyggelig prat, før vi fortsatte mot Sjelset. Det blåste litt i starten. Det gikk hvitt på Taksdalsvannet. Vinden var sikkert opp mot sterk kuling, men oppover dalen var det omtrent stille. Det samme ved gården.

På vei mot Sjelset kunne vi kjenne vinden ta tak i oss. Den kom bakfra, og det var helt uproblematisk å komme opp bakken og over kanten. Lengre nede var vi igjen i le, og vinden kunne knapt merkes.

Med noen dager uten regn, hadde stien tørket mye opp. Det var helt greit å gå. Selv om det fortsatt var sleipt enkelte plasser.

Det hadde vært en helt vanlig mandagstur. Runden er ikke lang, omtrent 8 kilometer. Mye går på vei og god sti. Det er mulig å holde grei fart, og selv om vi ikke direkte måler hvor lang tid vi brukte, mente både broderen og jeg at det hadde gått kvikt.

Nå gjelder det bare å holde seg frisk nok til å få gått noen turer til. Vår og sommer nærmer seg raskt.