Rundt Lifjellet i Sandnes.

Alene, blandt mange andre.

Korona-tur? Muligens et nytt begrep, men det var nettopp det jeg var ute på, denne lørdagen. For egen del var det bare en helt vanlig tur, vintertur uten spesielt mye snø.

For andre, og det var mange andre, var det nok en korona-tur. Det var så pass mange biler at det var vanskelig å finne en parkeringsplass.

Det hadde vært frost om natten og jeg var litt spent på hvor mye is det ville være i stien. Det første stykket går på en opparbeidet vei gjennom skog. Der var det omtrent ikke is, selv om det rant en del vann.

Jeg går en litt annen vei enn de fleste. Den vanlige stien går litt oppe i lia, men «min» sti går lengre nede ved sjøen. Her var det ikke mange mennesker å se, men så for jeg kom inn på den vanlige stie kunne jeg se folk.

Det er mulig å ta mot toppen av Lifjellet et par plasser i stede for å ta hele runden rundt. Den siste «avstikkeren» opp mot toppen heter «sprettraubakken». Her ser jeg ofte folk som er på vei oppover. Denne gangen var det en hel del folk. Mye flere enn det jeg vanligvis ser, og det på en lørdag.

Selvsagt var det også denne gangen noen som sprang forbi. En av jenten – for det er som oftest jenter – var kjent, og vi tok følge et lite stykke. Før hun forsvant foran meg....

Mot nord, i skyggen av fjellet, var det mye mer is. Her måtte jeg gå rundt og stige over enkelte plasser. Selv om det ellers var tørt, og greit å gå, tok det litt tid å komme fram på grunn av isen.

Bakken opp fra Bymarka til toppen, er en utfordring. Det er et par hundre høydemeter opp, og selv om det ikke er bratt hele veien, krever det lit kondisjon. God trening om ikke noe annet.

Etter å ha gått denne bakken i noen år – antakelig opp mot 30 – så skulle jeg jo vite hvordan bakken burde tas. Det merkelige er at bakken alltid er «tung» de første gangene jeg prøver meg, etter et lengre opphold. Det kan ikke bare være formen om å gjøre.

Oppe i «henget» - en skikkelig bratt kneik, var det is. Som det pleier å være ved frost. Det tar litt lengre tid, men det er helt greit å komme fram – med litt forsiktighet.

Rett før toppen går stien over noen steiner som ligger i en liten pytt. For første gang denne vinteren var det i på pytten.

Jeg passerte toppen i fin fart, uten pause. Det satt en del folk rundt om, men for min del var det bare å komme seg nedover. Med masse folk i mot.

Nede ved Dalevannet, var det lukt av bål. En hel familie hadde rigget seg til ved vannet. De utnyttet lørdagen til å komme seg ut.

Det var ikke mindre bil da jeg kom ned til Dale. Folk alle veier.

Jeg hørte to jenter bak meg på vei nedover. De kom ikke joggende forbi før helt ned. Jeg klarte – nesten – å holde de bak meg.

En flott tur, og endelig fikk jeg gått den vanlige vinterturen.