Mandagstur fra Gramstad.

Det ble ikke Dalsnuten denne gang heller.

Planene var klar. Etter å ha prøvd oss på trappene opp mot Dalsnuten var både broderen og jeg enige om at neste gang skulle vi også prøve å få med oss toppen.

Det har vært en underlig vinter. Frost har nesten vært fraværende. Bare noen netter med kuldegrader, og så mer varmegrader ut over dagen. Det har egentlig vært mulig å gå de vanlige turene, bortsett fra - været. Har det ikke regnet i bøtter og spann, så blåser det stikker og strå.

Det har omtrent ikke vært bra vær to dager på rad. Regn og vind, og så en dag med sol og blå himmel, før det dagen etter igjen regner så de smeller i bakken. Det kan virke som om værgudene ikke helt er enige...

Etter en grei tur på lørdag, var det søndag klar for en ny runde med «vær» - dårlig vær. Nå har både Bestyrerinnen og jeg – og broderen, heldigvis lagt bak oss så pass mange år, at vi ikke trenger å tenke på jobb. Det ble ikke noen søndagstur.

Vi har mulighet for å gå tur de dagene værgudene samarbeider. Mandag ville det være bra turvær, mente YR. Vi planla deretter.

Det var tid for å forsøke seg på Dalsnuten – etter først å ha vært opp på Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Tre topper på en dag.

Bestyrerinnen har fast tur på mandagen, sammen med andre. Det ble bare broderen og meg, men det er helt greit.

Det var en god del biler på parkeringsplassen. Selv om tiltakene mot Corona ikke var satt i verk, var det nok mange som holdt seg for seg selv.

Vi tok mot Bjørndalsfjellet og forsøkte å tilpasse tempoet til at vi skulle opp noen meter denne gangen. Det var folk både i mot og andre på vei oppover.

På toppen blåste det, og det var i tillegg antakelig omtrent null grader. Vi stoppet omtrent ikke i det hele tatt. Det satt noen andre rett ved toppen, men i le av vinden. Den var kald.

Med så vidt frost om natten, og ikke mange gradene i nordhellingene og tørre forhold, var det helt greit å komme kjapt ned til veien igjen.

Det er egentlig en kjekk tur opp og ned til Bjørndalsfjellet. Bakkene er selvsagt lange, og kan være tunge nok, men det er mulig å finne pusten inne i mellom. Nedover går alltid greit. Hele turen går i et greit terreng, og som regel blåser det fra en retning der stien går i le.

For broderen er turen likevel en utfordring. Han er enda mer skeptisk til høyder enn meg, og synes at stykket opp mot toppen er ganske eksponert. På tørre dager, er det helt uten problemer.

Nede på veien var det bare å sette kursen mot Fjogstadfjellet. Bakken opp dis er verken bratte eller lange sammenliknet med Bjørndalsfjellet. Det tar likevel tid. Oppe i høyden er det et godt stykke med «hei» myrer, svaberg og grasbakker. For oss som synes «hei» er flott, er det helt greit å gå det stykket, selv om det ikke er langt.

I det vi dukket opp over skogkanten, kunne vi se svarte skyer i vest. De kom innover i god fart. Her var det bare å hive på jakken og gjøre klar til regn. Det ble surt en stund, med regn og vind i mot.

Det ble heller ikke denne gangen noe besøk på toppen av Dalsnuten. Vi gikk korteste vei mot bilen.