Bjørndalsfjellet og opp mot Dalsnuten.

En ny vri på en vanlig tur.

Onsdag er etter hvert blitt fast turdag for broderen og meg. Det er ikke alltid vi får til å gå tur sammen, men det blir som oftest en tur. Om ikke mer enn en kjapp runde hjemmefra.

Denne onsdagen var YR rimelig samarbeidsvillig, og vartet opp med sol og lite vind, og nevnte noe om varmegrader. Det er antakelig vanskelig å få til pålitelige temperatur varsler. Denne gangen bommet de i hvert fall noen grader.

Det trenger ikke å være en «langtur» på onsdagen. Nå har det blitt få langturer i det siste, men onsdagsturen kan godt være under tre timer.

Forrige onsdag ble det Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Vi ønsket begge å gjenta suksessen. På Gramstad var det denne onsdagen flere biler enn i forrige uke. Det var godt vær og vinterferie da. Nå var det bare godt vær. Likevel mange biler og folk.

Jeg trodde det bare var pensjonister som gikk tur midt i uka, men det er åpenbart feil. Familier med unger, voksne i flokk og følge, enslige eldre damer og noen menn, alle vil å tur.

Med bakgrunn i værvarselet, ventet jeg at det ville være vått og fuktig. Det stemte ikke helt. Nedbøren kom i fast form, og det lå en del hvite flekker oppover i stien. Det var lite is heldigvis.

Det må antakelig ha kommet ganske lite nedbør, for stien var mye tørrere enn i forrige uke. Det var like mye vann i bekkene og på myrene, men selve stien var tørrere der det ikke rant vann.

En kald trekk på toppen av Bjørndalsfjellet, gjorde at vi omtrent snudde på hælen. Det ble tatt noen bilder, og så var det å komme seg nedover. Det kom folk nedenfra, og litt borte i lia kom det en kar nedover bratte lia.

Han forsøkte å stoppe hunden som for langt nedover. Samme karen – og samme hund, traff vi på samme plass forrige uke. Også da hadde han problemer med å få hunden til å lye.

Det gikk greit opp bakkene, og det gikk direkte bra nedover bakkene. Vi holdt antakelig et litt høyere tempo enn sist. Det ble i hvert fall litt fart i beina et stykke..

På vei over heia fra, Fjogstadnuten til Kvitemyra, spurte broderen om vi ikke skulle ta en tur borte om stien mot Dalsnuten. Han så ikke for seg at vi skulle gå helt opp til toppen, men ta opp «trappene» på østsiden og ned på sørsiden.

Nå er det noen høydemeter opp til både Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, så trappen oppover mot Dalsnuten gikk ikke for fort, men vi kom da opp til marka under toppen, og bort til den nye stien på sørsiden.

Der ble det igjen en diskusjon om vi skulle ta turen opp, men en kikk på klokka fortalte oss at det antakelig ville bli vel drøyt – denne gangen. Det «tillegget» fikk vi ta en annen gang. Det hadde ikke vært mer enn 400 meter, men omtrent 150 høydemeter ekstra.

100 høydemeter på flott opparbeidet sti med trappetrinn brakte oss ned på flaten. Derfra og til parkeringsplassen er det omtrent en kilometer. 15 minutter omtrent. «Omveien» gjorde at vi var på tur omtrent 2 1/2 time, og hele turen var på 9 kilometer.

En helt grei onsdagstur. Nå gjenstår det bare å få med seg den siste biten – en annen gang.