Taumevatn

En kjekk tur sammen med Bestyrerinnen.

Det er ikke det samme å planlegge en tur dom å gjennomføre turen. Noe kommer alltid i veien eller situasjonen endrer seg. Med broderen på sykelista, og antakelig ikke klar for tur på en stund, blir det muligens en del tur alene.

Lørdag viste værmeldingen at det måtte bli en tur og da helst oppe i heia. Hvor turen burde gå, lurte jeg virkelig på. Omsider bestemte jeg meg for en tur mot/til Tomannsbu eller Taumevatn.

Tomennsbu betyr omtrent 8 kilometer hver vei og en god del høydemeter og bare 7-8 mil kjøring. Taumevatn er bare litt under 5 kilometer og lite bakker, men – halvannen time i bilen og 11.5 mil.

Bestyrerinnen spurte på fredagskvelden hva jeg hadde tenkt å gjøre på lørdag. Jeg nevnte Taumevatn, og fikk straks svaret at den turen kunne hun godt tenke seg å bli med på. Det var noen år siden hun hadde vært innover Flatstøldalen mot Taumevatn.

Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg har tilgang til koden for nøkkelen til hengelåsen på bommen i Flatstøldalen. Ikke alle har det. Det betyr at vi kan kjør de 7 kilometerne inn til Holmavatn, hvor stien innover mot hytta starter.

Hytta er en selvbetjent turistforenings hytte, og ligger langs den «gamle» stien nordover mot Haukeliseter, men den er noen dagsmarsjer unna.

En gang i en fjern fortid – tidlig 90 tall – var jeg faktisk på dugnad for å gjøre hytta klar til åpning. Den gamle var omtrent ubeboelig på grunn av flom. Litt rart å tenke på at dagens unge besøkende ikke en gang var født da vi innviet hytta.

Lørdag morgen sto jeg opp tidlig, pakket sekken og gjorde meg klar til tur. Bestyrerinnen er ofte litt enere opp en meg. Jeg var langt fra sikker på om hun ville på tur, men siden hun hadde nevnte, så måtte jeg jo spørre.

Joda, Bestyrerinnen ville på tur. En halv time etter var vi på vei mot Sirdal. Og forhåpentligvis bedre vær enn hjemme. På tross av gode værmeldinger var det overskyet og mørke skyer.

Da vi parkerte bilen, var det blå himmel i nord og skyene var i ferd med å trekke vekk. Det var fortsatt litt kalt, bare 12-13 grader. Både Bestyrerinnen og jeg hadde kledd oss i sommertøy, med kort bukse og kortarmet ullbluse.

De første meterne innover heia var det kalt. Vi fikk opp varmen etterhvert. Litt etter start tok vi igjen en hel gjeng med antakelig 10-åringer og noen voksne. De ville til hytta for å overnatte, vi var på dagstur.

Det ble en kjekk tur innover heia. Været var bra, det var tørt i bakken, og stien innover er rimelig flat. Bare en bakke ved Anlaugbekken.

Inne ved hytta fant Bestyrerinnen trappa som vender mot sør. Med sola rett i mot og uten vind, som kom fra nord. Det ble nesten sommer.

Det ble et kjekt opphold ved Taumevatn. Det kom kjentfolk. Bestyrerinnen er pensjonist, men setter fortsatt pris på å få snakke med gamle arbeidskolleger. Pausen ble ekstra kjekk i godt selskap.

På vei tilbake stoppet vi opp noen ganger for å få med os den flotte naturen i området. Her er det busker og trær, små og litt større vann, bekker og myrer. Alt verdt å få med seg en fin dag i slutten av august.

Selv om Bestyrerinnen hadde sans for landskapet, gikk vi likevel ganske kjapt tilbake. Vi brukte mindre tid på tilbakeveien enn inn ,som gikk unna på omtrent 1 1/2 time.

En flott tur med Bestyrerinnen.

En smak av sommer sent i august.

Hele hytta for meg selv denne gangen.

En ting er sikkert, det er ikke så mange flotte sommerdager igjen dette året. Sommeren er på hell. Da er det jo greit at jeg fikk oppleve to flotte dager i heia. Ikke helt sol og sommer, men flotte dager likevel.

Forrige uke ble tilbrakt på Nilsebu. Jeg fikk ikke anledning til den vanlige turen til Blåfjellenden. Hjemme igjen ble det til at jeg sjekket værmeldingen, og bestemte meg for å ta til hytta på onsdag/torsdag.

Det skulle ikke være sommer, men oppholdsvær og tørt. For en gangs skyld tok YR feil. Været ble egentlig bedre enn de meldte. Spesielt på torsdag morgen.

Det har stått mange biler på parkeringsplassen i det siste. Vi kjørte jo forbi både på vei mot Lysebotn og på vei hjem. Denne onsdagen var det ingen andre enn min bil.

Det var en dame på vei innover heia. Med staver. Hun fortalte at hun hadde skiftet knærne og var nå på «prøvetur» i terreng. Bare en kort tur innover.

Etter det så jeg ikke et menneske på hele turen innover. Det var heller ikke spor, og ingen hadde bestilt seng på Blåfjellenden den natten.

Det ble en flott tur over heia. Selv om det ikke var sol, så var det varmt og nesten ikke vind. Skikkelig bra vær til tur. Selvsagt ble jeg svett, men det er jo helt vanlig.

Nede ved porten til Olav, sto det sauer. Flere sauer enn normalt. Det hadde jo vært dårlig vær noen dager, og jeg tror sauene var lei av heia og ville hjem. At de hadde dratt til heis igjen da jeg kom ned er en annen historie. I finværet vil de helst bli.

Nå er det ikke lenge til sauesankingen. Litt ute i september begynner bøndene å sanke sauene. Det betyr mange timer på beina og lange dager. Det er ikke alltid været samarbeider. Sauesankingen er uansett et varsel om at sommeren er over, og at vinteren ikke er langt unna.

Selv om det var bra vær på vei innover, ble det mye bedre på morgenen. YR hadde nevnt skyet vær. Jeg sto opp til blå himmel, sol, varme og speilblank tjern. En skikkelig drømme morgen.

Det kom en kar ruslende ut på morgenen. Han var på langtur, og benyttet Blåfjellenden til å få seg frokost. Vi fikk en hyggelig prat før han fortsatte mot sitt endelig mål – Risør.

Etter å ha vasket og ryddet på annekset, ble jeg sittende ute på trappa. Termometeret over meg viste omtrent 20 grader. Sola varmet. det var omtrent ikke en lyd. Bare noen sauer gikk rundt hytta, og sauebjellene laget lyd.

Det var kjekt å være på Blåfjellenden. Jeg hadde problemer med å komme meg avgårde opp bakken. Jeg kunne tenke meg å bli en dag til, men hjemme ventet Bestyrerinnen, og det er null dekning på hytta.

Det var adskillig kaldere oppe i høyden der jeg også fikk trekken bakfra. Likevel ble det en skikkelig fin tur over heia. Jeg stoppet opp av og til. Både for å ta bilder, men også for å se meg rund. Denne dagen forsøkte jeg å ta vare på til fremtidige turer på vinteren.

Tre topper i Sandnes.

En flott rundtur fra Gramstad.

En hel uke uten tur. Det er ferie. Og nå hjemme igjen fra Nilsebu, var det så avgjort tid for en liten treningsrunde. Som alltid er det ikke like lett å velge hvor turen skal gå.

Det var egentlig lite morsomt å komme hjem, og få beskjed om at broderen befinner seg på SUS. Nå håper vi alle at det bare er snakk om dager før han igjen er på beina, men det blir nok ingen tur for oss to på en stund.

Jeg måtte ta ut alene denne mandagen. Da er Gramstad og turområdet rund, gode å ha. Det er mulig å gå ganske mange turer med utgangspunkt i parkeringsplassen på Gramstad. Turistforeningen og Sandnes Kommune har gjort en skikkelig jobb med å tilrettelegge for en god del forskjellige turer.

De fleste går opp og ned til Dalsnuten. En kort tur på omtrent 4 kilometer - tur-retur, og 170 høydemeter. Med godt opparbeidet sti, og gode trapper på de bratteste partiene.

For meg og broderen har turen til Bjørndalsfjellet og videre til Fjogstadnuten og så tilbake til Gramstad, vært den faste treningsturen en stund.

Vi hadde antakelig valgt den runden om broderen bare hadde vært i stand til å gå turen. Alene har det ofte blitt nesten den samme runden, bare med Jeg pleier å starte inn mot Paradis-skaret og opp til Matisrudlå. Det gjør ture litt lengre.

Et par ganger har jeg tatt standardturen, men valgt å gå opp om Dalsnuten. Det gjør turen passe lang, og legger til en del høydemeter – både opp og ned.

Jeg var langt fra sikker på hvor jeg skulle gå, da jeg kjørte innover mot Sandnes. Jeg fikk se. Det var andre på tur denne dagen, men langt fra fullt på parkeringsplassen. Det sto tre biler ved stien mot Matisrudlå. Skulle jeg ta den turen?.

Jeg tok oppover veien mot Bjørndalsfjellet. Det ble to litt forskjellige opplevelser på veien mot toppen. Jeg fant de første tegn på høst. Stien var dekket av gule og brune bjørkeblader. Det er ikke kjekt å se at sommeren er over. Jeg har jo fortsatt mange turer som ligger og venter...

Litt lengre oppe kom det to jagerfly i lav høyde over Sandnes. Tidligere var den høye lyden av jagerfly ganske vanlig å høre, de siste årene er det heller uvanlig.

Det var ingen andre på toppen, selv om jeg traff noen som var på vei nedover. Jeg kunne heller ikke se noen på stien fra Matisrudlå. Selv om YR mente det ville bli en tørr dag, så var det mørke skyer. Jeg mente det ville komme regn og satte farten opp nedover bakkene for å komme ned mens det ennå var tørt på steinene.

Det kom noen dråper på veien mot Fjogstadnuten, men de mørke skyen trakk over og det ble litt sol. I så pass bra vær var det vel på plass å ta mot Dalsnuten også?

Bakken opp mot toppen av Dalsnuten gikk greit. Selv om jeg alt hadde gått noen høydemeter, så var beina klar for nye utfordringer. Egentlig ikke så rart, med en hel uke uten tur.

Det var folk på toppen av Dalsnuten. Jeg stoppet ikke, men snudde og tok fatt på turen ned. Nå hadde jeg gått opp fra Kvitemyra, og kunne ha tatt stien på andre siden av Revholstjørn. Jeg valgte å gå mot Kvitemyr og den gode veien tilbake til Gramstad.

Jeg er ikke sikker på hvor lang denne turen er, men antar det er opp mot en mil, og jeg brukte omtrent to og en halv time. En flott tur.

Nilsebusommer 2020

Flott plass, kjekke folk, og multer.

En uke uten tur, men likevel på fjellet. Sommerferien 2020, ble ikke som i tidligere år. Likevel ble det en uke på Nilsebu, som vanlig.

Det er sikkert mange som lurer på hvorfor vi gjør det samme, reiser samme plass, år etter år, i mer en femten år. Lengre enn mange husker. Hva er det som gjør at gamle folk gjentar ting, og ikke finner på noe nytt.

I år, men Korona, er det vanskelig å finne på noe nytt. Det så lenge ut som om det ikke skulle bli noen tur til Nilsebu i 2020. Turistforeningen hadde planer om å bygge om hytta.

Opprinnelig ble hytta bygget i 1911 – for mer enn 100 år siden. Den er påbygd og endret opp gjennom årene, men slik hytta fremstår i dag, daterer seg til 80 tallet. Mer enn 40 års bruk har satt spor....

Nå ble det ikke noe av ombyggingen. Korona satte en stopper for det. Ingen nye prosjekter. Det var ikke tiden for nye investeringer. Heldigvis for oss – det ble anledning til den vanlige turen til Nilsebu.

Jeg hadde tidligere nevnt for min eldste bror at det antakelig ikke ville bli noen Nilsebu tur dette året. Heldigvis hadde han ingen andre planer, og ville gjerne bli med denne gangen også.

Det har blitt mange turer med min tvillingbror - «broderen», ikke så ofte tur med min eldste bror. Han er noen år eldre enn oss, og først de siste årene har vi hatt turer sammen. Da helst til Nilsebu.

Det er skikkelig hyggelig å kunne tilbringe en uke på fjellet med min bror – og bestyrerinnen som, etter at hun også blir lønnet av NAV, også blir med til fjells.

Å handle utstyr og mat for en uke på fjellet er en grei opplevelse – når ingen ting må bæres i sekken. Det er liksom ingen begrensinger på hva som «behøves». «Kjekt å ha» er dyrt....

Vi, Sverre, bestyrerinnen og jeg samt et lass med sekker, poser og bager, fikk så vidt plass i båten. En femtenfots båt med ti hesters motor. Det tar nesten en halv time å komme fra «dammen» til hytta.

Denne gangen var vannet bare en meter eller vel det under høyeste vannstand, og det var enkelt å komme i land ved Nilsebu. De siste årene har vannet vært tappet ned med flere meter, og det er faktisk litt avstand fra båten og opp til terrassen utenfor hytta.

Det er ikke så mange plikter en hyttevakt egentlig har, selv om det er flere enn i tidligere år. Med Korona, blir det litt klorvask av flater og håndtak. På Nilsebu er det også mulig å bestille båtskyss. Det er Sverre som står for denne delen av jobben, og første dag skulle vi hente fint besøk.

Preben Falck og frue, skulle på befaring inne i landet og hadde bestilt båt-transport. Vi var så heldige at de stanset en natt på Nilsebu. Det er alltid kjekt å få en liten oppdatering på hva Turistforeningen vil gjøre fremover.

Fra mandag til torsdag var nesten alle sengeplassene i hytta bestilt av arkeologer. De «Gravde» under vann. Undersøkelsene i 1961 skulle oppdateres, og de brakte folk fra AMS og universitetet på plassen.

Vi fikk besøk av andre, men med bare to sengeplasser ledige ble det ikke helt like mange som i fjor. Nå var vi så heldige at min gamle venn Arild også ønsket å tilbringe noen dager på Nilsebu. De kom på onsdag og reiste sammen med oss på lørdagen. Vi fikk noen kjekke dager sammen, men radl om «gamle» dager. I tillegg hadde vi også besøk av andre, og et både overraskende og uventet besøk på terrassen.

Vi var på terrassen. Hvor vi vanligvis oppholder oss når sola skinner. Vi ante fred og ingen fare da en dvergfalk smalt i treverket – med en løvsanger i klørne. Antakelig lunch. Det var i hvert fall lunch-tid.

Da falken fikk se oss, for den av gårde, men lot løvsangeren, noe fortumlet og antakelig i sjokk, bli igjen. Løvsangeren lå lenge ganske stille, men etterhvert kom den seg og etter en stund for den også – i motsatt retning av falken...

Det blåste selvsagt opp fredag, og vinden ville bare gå ned litt på lørdagen, før den igjen kom opp i liten kuling. Selvsagt regnet det i tillegg....

Fredagskveld kom det båt innover. Med masse folk – i to vendinger. Blant disse var Tor. Han hadde tilsynet med Nilsebu i ti år, og vi har truffet hverandre mange ganger opp gjennom årene. Selv om han nå er 87 år tok han avgårde mot Storådalen for å sette garn.

Det var 7 år siden jeg hadde truffet Tor. Og jeg satte virkelig pris på igjen å få anledning til en prat. Det blir jo noen gode historier når Tor setter igang.

Det er alltid litt trist å forlate Nilsebu etter en uke. Selv om det kan være litt kjedelig av og til, er Nilsebu en så pass flott plass, at jeg tror det kan bli flere ferier der. Det er jo en stund til jeg blir 87....

Blåfjellenden til Flørli

Sommerferie og en flott tur.

Denne sommeren har jeg hatt mange flotte morgener på Blåfjellenden. Mye sol og lite vind og stort sett sommertemperatur. Det har virkelig blitt en del gode opplevelser som jeg vil huske fremover.

Nå ble morgenen på Blåfjellenden denne gangen litt mer enn flott, den ble fantastisk.

Jeg gikk tidlig å la meg. Det hadde blitt lite søvn på Langavatn. Null gardiner og månen lyste rett i ansiktet, og dagslyset kom fort.

Det ble også skikkelig varmt ut over dagen og kvelden på Blåfjellenden. Jeg mente det også ville bli varmt dagen etter, og planla å starte tidlig. Klokka seks – som er tidlig for oss pensjonister – kikket jeg ut vinduet. Det var et lett skydekke, termometeret viste 17 grader og pytten utenfor lå speilblank.

Det var stille. Ingen andre var våkne. Sauene var høyere oppe, småfuglene var stort sett tatt sørover. Nesten ikke en lyd. Sommer og flott vær. Omtrent en perfekt morgen.

Jeg var på vei opp bakkene mot Jomfruvannet og mot Flørli litt over åtte. Bakken opp langs Nordånå er lang og ganske bratt. Det er bare å sette en fart som gjør at pulsen ikke blir for høy. Det kan bli skikkelig varmt i denne sørvendte bakken – om sola står på.

Fra toppen av bakken og videre går det litt oppover, men også enkelte små kneiker nedover. Her var det tørt og greit å gå. Ungdommen som hadde merket stien tidligere i sommer hadde gjort en grei jobb.

Oppe ved Jomfruvannet var det bare trekke pusten, stoppe opp og beundre utsikt – både bakover mot sør og nordover der jeg skulle videre opp. Speilblank sjø, sommer temperatur og tørr sti – fortsatt helt perfekt.

Jomfruvannet har navnet etter en «lega» litt lengre inne av stien. Der var det en kjent mann som påsto han hadde sett huldra. Mannen var av sorten som ALDRI for med usannheter, så folk måtte jo tro på det han sa. Han hadde sett huldra.

Legå ble etter det kalt Jomfrulegå, og vannet skiftet etter hvert navn fra Noredalsvannet til Jomfruvannet. (På kartet fra 1880 årene står det Noredalsvannet.)

Jeg kikket etter huldra, for det var virkelig en litt magisk morgen, men så ingen. Heller ingen andre. Det ble en ensom tur over heia mot Flørli. Denne gangen var det helt greit. Jeg har som oftest truffet en eller kanskje to personer på turene fra Blåfjellenden mot Flørli, men ikke denne gangen.

Det er litt trist å komme ned til anleggsveien ved Flørlivannet. Det er liksom ikke helt det samme som å vandre over stein og lyng. Litt lengre nede tar stien igjen ut i terrenget over flatene nedover mot Flørli.

Det er lett å gå og bare en slak bakke nedover for det meste. Nå var nettopp lyngen i blomst, og enkelte plasser var det store flater med lyngblomster. Et flott syn.

Nede i Flødalen går stien over Flørliånå. Det var på tide med en stopp. Sola var kommet skikkelig igjennom og det begynte å bli varmt. En dukkert kunne passe.

Det ble en time i sola, før jeg igjen var på vei nedover mot Flørlistølen og Flørli. Fra stølen og ned er det bratt – skikkelig bratt, men mange plasser er det fortsatt igjen «trapper» fra gamledager. Det er stort sett greit å komme seg ned, men enkelte steder er stien rast ut og det grus og stein i den bratte stien.

Jeg kom ned til Flørli, og fortsatte denne gangen rett til kaien der turistferja holdt på å legge til. Jeg valgte å ta denne ferja i stede for å vente på kaien i mange timer til hurtigbåten kom i firetiden.

Et litt kostbart valt for å spare et par timer, og for å kunne sitte i en stol i stede for på kaikanten. Turistferja koster 365 kroner fra Flørli til Lauvik – hurtigbåten tar 85 kroner for samme turen.

Turen over heia kommer jeg likevel til å huske lenge.

Fra Langavatn til Blåfjellenden

En kort, men varm tur.

Det ble en tidlig kveld på Langavatn. De andre i hytta hadde gått fra Flørli Den dagen, og noen av disse hadde brukt mer enn hele dagen. De startet tidlig og kom sent fram.

Det ble også en tidlig morgen. Ikke så mye galt med den morgenen. Snarere tvert om. Det var vindstille sol, blå himmel og sommertemperatur. Stort bedre morgen er det ikke mulig å få 900 meter over havet.

Langavatn ligger øverst i Blåstøldalen og i vannskillet mot dalen ned mot Øygardsstølen. Strålaus (som jeg mener egentlig heter Ørnafjell – av en eller annen grunn) er vel fortsatt den høyeste toppen i Gjesdal.

Nå ligger hytta så vidt innen for bygrensen til Sandnes. Og det høyeste punktet i Sandnes pleide å være Bynuten, men det er vel nå Lysekammen på over 1300 moh, et stykke mot nord fra Langavatn. Og Sandnes grenser til Agder....

Uavhengig av vær og vind, så starter dagen med egg og bacon, rengjøring og pakking. Det tar alltid minst en time. Jeg var klar for avgang like før 9 på morgenen.

Siden hytta ligger øverst i dalen burde det være nedover omtrent hele veien. Det er imidlertid en litt drøy bakke fra Rundevann og opp. Ellers lurer det en hel del opp og ned mellom kotene. Spesielt det siste stykket er temmelig drøyt med noen skikkelige bakker opp - og ned.

Turen mellom Langavatn og Blåfjellenden er ikke på stort mer enn 9 kilometer. Vanligvis går det greit å komme ned til Blåfjellenden på under denne tiden, men for min del er det vanskelig å skikkelig få opp farten på denne turen.

Det er mye stein som ligger i stien og det ganske mye myr og myrhull. I det store og hele går det seint. Det er et terreng som lett kan gi en brukket fot eller en hoven ankel.

Det første stykket ned mot Rundevann er greit. Hytta kan sees fra stien et godt stykke. Dalen nedover er flott, og jeg synes det er et kjekt stykke å gå.

Rundevann har alltid vært regnet som et godt fiskevann. Nå er det både ørret og bekkerøye. Dessverre er det mye små fisk, men fortsatt finnes det en og annen litt større fisk å få.

Nede i Blåstøldalen er elva sperret av en dam og det er tunnel til Hogganvannet og elektrisitetsverket på Flørli. Mellom dammen og flatene nede ved Bergkveven er det noen flotte morenerygger. Det er ikke like lett å forstå hvordan disse har oppstått, jeg tror ryggen er bygget opp av elva – under en bre.

I bakkene nedover, og på flatene fra Blåstølen til Blåfjellenden er det stein og myr. Mye av begge deler. Det går seint i de steinete partiene, og myrene er tunge å komme over.

Rett før stidelet mot Flørli, ligger Håndsteinen og et lite stykke lengre sør er Håndsteinslega. Det er tydelige rester av murer som viser hvor legå lå.

Siden jeg hadde startet rimelig tidlig på dagen, var det ikke alt for varmt nedover bakkene. På Blåfjellenden ble det hett. Her passet det skikkelig bra å ta en dukkert i elva.

Det ble nok en varm kveld og natt. Jeg gikk tidlig til sengs.

Fra Lauvik til Lysebotn og opp, til Langavatn Turisthytte.

Den vanlige sommerferieturen.

Sommerferie 2020? For oss pensjonister er det vel ikke noe som heter sommerferie. Eller kan det tenkes at vi likevel kan dra på tur og at det er «sommerferie»?

Sommerferie turen for meg har vært å ta båten inn til Lysebotn, bil opp til bommen mot Langavatn og så spasere til hytta. Etter en kjekk natt, så er det tur ned til min «egen» hytte Blåfjellenden, hvor jeg nesten som «hjemme». Siste dag går turen mot Flørli og båt tilbake til bilene på Lauvik.

En tur jeg har gjort noen ganger, og som var fast tradisjon. Til 2017. Av en eller annen grunn ble det ikke noe av denne faste turen i 2018 og 2019. Antakelig fordi det ikke passet. Været eller andre ferieplaner eller kan turen ha blitt for «tung».

Jeg lurte litt på det der da jeg planla årets tur. Første dag til Langavatn, er bare en spasertur, og bare et par kilometer i terreng. Helt greit.

Turen starter fra Lauvik, med hurtigbåt til Lysebotn. Båten går enten grytidlig på morgenen eller midt på dagen rett før klokka to. Siden jeg ikke skal gå langt første dagen passer det greit med båten midt på dagen.

Det er nødvendig å bestille plass, og betale. Jeg bestiller også plass på båten for tilbaketuren fra Flørli. I helgene kan det være vanskelig å få plass, så det kan lønne seg å bestille i god tid.

Det er litt uforståelig at hurtigbåten tar en time og koster 85 kroner, mens turistferja, (som går på litt mer fornuftige tider 9 og 15 fra Lauvik) koster 365 kroner og bruker nesen 3 timer på samme strekningen.

Denne gang fikk jeg følge av en gjeng fra 60+ fra Stavanger Turistforening, med daglig leder Preben Falck i spissen. Mange av turdeltakerne kjente jeg også fra før. De skulle til Bakken gård for å gå tur. Det kom også kjente ombord på Bakken. Det ble en hyggelig båttur sammen med mange kjente.

Det er litt spesielt å dra forbi Flørli, og vite at jeg skal ned lia om noen dager. Det ser jo egentlig ganske bratt ut.

I Lysebotn er det «buss» som frakter folk opp til Øygardsstølen (Ørneredet) for de som skal til Kjerrag og Kjerragbolten. For de som skal hoppe, kjører «bussen» litt lengre opp i dalen.

For meg som skal til Langavatn, så blir det transport til bommen ved Akslaråtjørnet. Denne gangen passet det meste og jeg hadde sekken på ryggen og var klar til å gå ikke mye over klokka 16.

Turen innover mot Langavatn fra bommen er enkel. Noen bakker opp og ned og så ut i terrenget. Det krever likevel tid for å komme inn.

Jeg må ha gått denne turen minst 10 ganger. Som oftest med god værmelding, og med sol og sommer hjemme. Likevel har jeg som oftest fått regn på meg innover veien.

Denne gangen var det virkelig sol og sommer – og varmt. En skikkelig hyggelig, og ikke minst flott tur innover.

Det ligger fortsatt en og annen fonn oppe i nordhellingene. Langs vannet kan det være mye sorpe og myr. Denne gang var det tørt, og lett å gå.

Akslaråtjørn lå speilbank. Blå himmel, og flott vær, tørt i bakken og ikke for varmt. En skikkelig flott opplevelse denne gange.

Jeg ble ikke alene på hytta, det hadde komet to stykker før meg og det kom et par senere. Alle kom direkte fra Flørli. De siste hadde brukt mange timer på den turen.

Kvelden på Langavatn ble skikkelig flott.

Sol og sommer mot Sandvatn.

Alene, og en flott tur.

I en ganske lang periode ble det ofte en søndagstur til Sandvatn. Etter først å ha gått til Blåfjellenden fredag/lørdag. Denne uka passet det bra å ta opp gamle rutiner.

Det ble dermed en søndagstur inn til Sandvatn. Jeg kom meg opp litt tidlig søndagsmorgen. Bestyrerinnen mente jeg også måtte besøke hytta i Tysvær. Beskjeden var egentlig klar, jeg måtte komme meg innover i løpet av søndag.

Tidlig opp og tidlig avgårde. Bortsett fra Blinkfestivalen, som stengte veien ved Ålgård, og gjorde at jeg måtte ta en omvei. Fortsatt tidlig ute, men ikke fullt så tidlig.

På parkeringsplassen ved Lortabu var det en del bil. Andre enn meg var innover i heia. Det var antakelig folk på tur til Sandvatn, Langavatn eller Blåfjellenden. Jeg så i hvert fall ikke spor etter folk innover søndagsmorgen.

Turen fra Lortabu til Sandvatn starter med en lang og noen steder, bratt bakke fra omtrent 670moh til 900 moh – Lysebrekka. Helt grei å gå, men det kjennes i beina at det har gått oppover når du heia videre innover.

Denne dagen var det helt greit å stoppe opp for å se. Det var et skikkelig flott vær med litt dis, men stort sett sol. Temperaturen var bra for tur, så vidt opp mot tyve grader. Omtrent perfekt..

Det gikk veldig greit innover mot Blautevann og videre mot Mangædne. Jeg møtte en del folk som hadde vært på hytta, og nå var på vei mot bilen. Ikke mange, men noen.

På Mangædne var det igjen tid for å se seg rundt. Det er et flott sted. Fire elver som samles. Tre inn og en ut mot Degevass. 4 elver gir «Mange», og en «å» blir i flertall ædne. Derav navnet Mangædne.

Det var fortsatt folk på hytta da jeg kom. Hyttevaktene – 3 stykker – hadde gjort rent og ryddet, og var klar for å gå ned etter en uke i heia. De frivillige gjør en god innsats for å holde hytten åpne.

Jeg hadde planlagt å ta en god pause før jeg tok fatt på tilbaketuren. Etter to dager med tur, var det muligens greit å ta litt hensyn til beina.

Det ble te og mat på terrassen i solsteiken. Nedover gikk uten noe på overkroppen. Det ble «merker» av reimene på sekken....

Med sola i ansiktet og tørt på bakken gikk det greit å komme seg opp de første bakken og å ta fatt på det flate stykket over heia. Det ligger fortsatt fenner igjen, men jeg tråkket ikke på snø i det hele tatt.

En plass var det fortsatt noen små flekker like ved stien, og i følge hyttevaktene hadde de tråkket på snø bare dagen før. Jeg tror noen av fennene vil ligge til ut i september minst.

En av de virkelig bra tingene med turen til Sandvatn, er badekulpen i bunn av Lysebrekka. Med bare noen få hundre meter igjen, ligger det en skikkelig bra badekulp og venter.

Nedover den sydvendte lia renner vannet over solblanke berg. Det gir omtrent varmtvann. Her er det i tillegg lunt, med stein og knauser på alle kanter utenom mot sør.

Det er helt greit med et bad etter noen timer på beina i heia.