Taumevatn

En kjekk tur sammen med Bestyrerinnen.

Det er ikke det samme å planlegge en tur dom å gjennomføre turen. Noe kommer alltid i veien eller situasjonen endrer seg. Med broderen på sykelista, og antakelig ikke klar for tur på en stund, blir det muligens en del tur alene.

Lørdag viste værmeldingen at det måtte bli en tur og da helst oppe i heia. Hvor turen burde gå, lurte jeg virkelig på. Omsider bestemte jeg meg for en tur mot/til Tomannsbu eller Taumevatn.

Tomennsbu betyr omtrent 8 kilometer hver vei og en god del høydemeter og bare 7-8 mil kjøring. Taumevatn er bare litt under 5 kilometer og lite bakker, men – halvannen time i bilen og 11.5 mil.

Bestyrerinnen spurte på fredagskvelden hva jeg hadde tenkt å gjøre på lørdag. Jeg nevnte Taumevatn, og fikk straks svaret at den turen kunne hun godt tenke seg å bli med på. Det var noen år siden hun hadde vært innover Flatstøldalen mot Taumevatn.

Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg har tilgang til koden for nøkkelen til hengelåsen på bommen i Flatstøldalen. Ikke alle har det. Det betyr at vi kan kjør de 7 kilometerne inn til Holmavatn, hvor stien innover mot hytta starter.

Hytta er en selvbetjent turistforenings hytte, og ligger langs den «gamle» stien nordover mot Haukeliseter, men den er noen dagsmarsjer unna.

En gang i en fjern fortid – tidlig 90 tall – var jeg faktisk på dugnad for å gjøre hytta klar til åpning. Den gamle var omtrent ubeboelig på grunn av flom. Litt rart å tenke på at dagens unge besøkende ikke en gang var født da vi innviet hytta.

Lørdag morgen sto jeg opp tidlig, pakket sekken og gjorde meg klar til tur. Bestyrerinnen er ofte litt enere opp en meg. Jeg var langt fra sikker på om hun ville på tur, men siden hun hadde nevnte, så måtte jeg jo spørre.

Joda, Bestyrerinnen ville på tur. En halv time etter var vi på vei mot Sirdal. Og forhåpentligvis bedre vær enn hjemme. På tross av gode værmeldinger var det overskyet og mørke skyer.

Da vi parkerte bilen, var det blå himmel i nord og skyene var i ferd med å trekke vekk. Det var fortsatt litt kalt, bare 12-13 grader. Både Bestyrerinnen og jeg hadde kledd oss i sommertøy, med kort bukse og kortarmet ullbluse.

De første meterne innover heia var det kalt. Vi fikk opp varmen etterhvert. Litt etter start tok vi igjen en hel gjeng med antakelig 10-åringer og noen voksne. De ville til hytta for å overnatte, vi var på dagstur.

Det ble en kjekk tur innover heia. Været var bra, det var tørt i bakken, og stien innover er rimelig flat. Bare en bakke ved Anlaugbekken.

Inne ved hytta fant Bestyrerinnen trappa som vender mot sør. Med sola rett i mot og uten vind, som kom fra nord. Det ble nesten sommer.

Det ble et kjekt opphold ved Taumevatn. Det kom kjentfolk. Bestyrerinnen er pensjonist, men setter fortsatt pris på å få snakke med gamle arbeidskolleger. Pausen ble ekstra kjekk i godt selskap.

På vei tilbake stoppet vi opp noen ganger for å få med os den flotte naturen i området. Her er det busker og trær, små og litt større vann, bekker og myrer. Alt verdt å få med seg en fin dag i slutten av august.

Selv om Bestyrerinnen hadde sans for landskapet, gikk vi likevel ganske kjapt tilbake. Vi brukte mindre tid på tilbakeveien enn inn ,som gikk unna på omtrent 1 1/2 time.

En flott tur med Bestyrerinnen.