Fra Orre til Reve.

Onsdag 27. januar 2021.

Flotte vinterdager står i kø. Det er virkelig vanskelig å la være å ta ut på tur slike flotte dager For oss i pensjonistalderen, og med skrekk for glatt føre og lårbeinsbrudd, betyr is og kulde helst et begrenset utvalg av turmuligheter. Vi tar nå på tur likevel.

Sand og strand er bra. Det vil sjeldent bli glatt på en sandstrand, og om naturen samarbeider, så vil sanden også være steinhard. Omtrent som asfalt, og like god å gå på. Jærstrendene trekker mange folk disse dager. Vi, det vil si, broderen og meg er blant de som bruker strendene flittigst.

Nå kan likevel ikke naturopplevelsen av å gå tur langs nordsjøen helt sammenliknes med en tur i fjellet, men er en god erstatning når forholdene ikke tillater fjellturer.

Sand og strand byr på en høy himmel og vidt utsyn – over bølger og sjø. Landskapet innenfor selve stranden gir også fine opplevelser. Fra toppen av sanddynene er det mulig å se langt til havs og inn til fjellene i horisonten mot øst og nord.

Strendene langs jærkysten er også et yndet sted for overvintrende fugler. Svanene som holder til i området er på «sommeropphold» fra Sibir, blir jeg fortalt. Gjessene kommer vel også nord fra.

Broderen og jeg forsøker å få et par turer i uka sammen. Det er ikke alltid det lar seg gjøre, av forskjellige årsaker. Tidligere ble det ofte til av vi fikk en tur i helga og så ble det en litt kapp og kort tur på onsdagen.

Denne onsdagen avtalte vi tur og været var for så vidt samarbeidsvillig, men med is og frost, ville det igjen bli en strandtur.

Vi avtalte å møtes ved Friluftshuset på Orre, og gå derfra. Det var kommet er tynt lag med snø, helst bare rim, men det var fortsatt frost på morgenen. Heller kjølig med et par minusgrader. Vi tok mot Orreelva først.

Med sola i mot og trekken bakfra, måtte det bli en skikkelig grei start på onsdagsturen. Det ble litt mindre «greit» da vi snudde mot nord ved elva. Heldigvis hadde vi da gått oss så pass varme at det ikke ble for kaldt.

Det er lett å snakke om naturopplevelsene i sjøkanten, men etter en halv time med sand, sjø og blå himmel, blir det likevel til av vi prater om løst mens vi går.

Det «løse» denne gangen var hvor langt vi egentlig skulle gå. Ved Reve, ble det snakk om å gå til enden av sandstranden, da vi nådde veien ble det til at vi fortsatte mot havna.

Et lite stykke før Reve havn ble vi stoppet av noen isfloer, og valgte å snu. Det hadde nok vært mulig å komme seg helt til havn, men vi var ikke mer en vel hundre meter unna. Det fikk klare seg for denne gangen.

Etter omtrent 6 kilometer, var vi kommet i rett trav, og tilbaketuren gikk helt greit. En flott tur, på omtrent en mil. Det er litt mer enn en vanlig onsdagstur, men i det flotte vinterværet var det bare kjekt.

Fra Hå gamle prestegård og nordover.

Søndagstur med Bestyrerinnen, Anne Lise og Sigbjørn.

Da Bestyrerinnen snakket med Sigbjørn på søndagsmorgen var han og Anne Lise egentlig klar for en tur i høyden. Det var ikke jeg. Bestyrerinnen ville heller bli med meg på en tur i sjøkanten – uten is og snø.

Det tok ikke så veldig lang tid før det kom melding om at de to andre hadde ombestemt seg og var klar for en strand tur. En eller annen plass. Det er jo en lang kystlinje å velge i. Jærkysten er noen mil fra sør til nord.

Nå er det ting å ta hensyn til. Det må være mulig å parkere bilen, eller bilene om vi velger å gå bare i en retning. Det er noen elver og kanaler uten bru, og det bør være mulig å gå tur uten for mange – og lange – omveier. Sist men ikke minst, kan vi finne en tur vi ikke har gått så mange gangene?

Det sto mellom to turer. Begge et stykke sør på Jæren. Vi har et par ganger gått fra Varhaug og mot Hårr og tilbake. En flott tur, men delvis uten sti, over marker med myr. Og det er ikke en sandstrand i sikte.

Den andre turen vi vurderte går fra Hå gamle prestegård og nordover. Vi har tatt samme turen en gang, men da fra nord mot sør. Fra Hå er det flatt, skikkelig flatt. Ikke en bakke å se. Dette ble turen vi valgte denne dagen.

Vi var ikke alene om å velge Hå, Refsnesstranden og Nærlandsstranden som turmål denne dagen. Det var ikke så mange bilene på Hå da vi kom, men helt fullt da vi reiste, og i tillegg var det biler parkert overalt ellers.

Vi satte kursen mot Håtangen og fyrlykta først. Et sted jeg ikke har vært på 50 år, selv om det er godt synlig fra parkeringsplassen på Hå. Det er ikke lange turen ut til fyrlykta, men det kan virke som om det er et ofte brukt turmål for de som starter fra Hå. Det var i hvert fall mye folk der.

Vi fortsatte langs stranden nordover. Og traff folk, kjentfolk. Både en og to ganger. I tillegg var det selvsagt mange andre ute og gikk. Vi kom oss forbi den gamle flystripa langs sjøkanten, og fortsatte å holde helt ute ved bølgene.

Til vi nådde Skeiekanalen. Her manglet det bru. Vi vurderte videre fremdrift, men sjekket klokka og bestemte oss for å snu og å finne en pauseplass.

Det var kjekt å sitte ned i sola med en varm kopp te, eller kaffe for Bestyrerinnen. Selv om det fortsatt var kuldegrader, så ble det ikke kaldt, takket være sola.

Tilbaketuren gikk på baksiden av sanddynene. Det betyr en mye rettere og en litt kortere vei tilbake. På slutten går stien over i vei og det blir et litt kjedelig stykke før vi igjen står på en full parkeringsplass

Litt over en mil, en passe tur en flott søndag. Og i godt selskap. Jeg begynner likevel å savne fjell og bakker. Jeg håper vinteren snart sier takk for seg.

Fra Hå til Varhaug med lav sol og litt frost.

Vintertur i vintervær. Rundt null og litt frost og rim.

Lørdag er fortsatt turdag – om været skikker seg sånn noenlunde. Denne dagen ville det bli mye sol, litt skyer, og mulighet for noe nedbør. Det var snakk om regn, men temperaturen skulle være ikke mange gradene over null, så jeg trodde det ville komme som sludd.

Jeg hadde tidlig på fredag bestemt meg for å ta turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Det er en tur på nesten to mil frem og tilbake. Langt nok til at jeg vil kjenne det i beina på slutten.

Forrige gang jeg gikk denne turen, var jeg ikke sikker på hvordan jeg ville klare det. Jeg vil alltid kjenne en så pass lang tur. Siden det gikk bedre enn jeg forventet, var planen denne gangen å hive noen ekstra kilo i sekken for å se om det gjør noen forskjell.

Turen i sjøkanten er litt annerledes enn en strandtur. Det er ikke mye sandstrand på dette strekket- For det meste er det rullestein. Et lite stykke av stranden etter Obrestad er faktisk dekket av «hitlertenner». Det er i tillegg flere andre «rester» etter krigen langs sjøkanten.

Det kom snø på veien mot Hå. Ikke mye, men nok til at jeg ble skeptisk til prosjektet. Nå er det ofte litt varmere helt ute ved kysten, og jeg håpet at dette var tilfelle denne dagen også. Det var mindre snø ytterst enn bare litt lengre inne i landet.

Det hender jeg er alene på parkeringsplassene når jeg kommer en vintermorgen. Denne dagen var det alt en god del biler. Og jeg kunne se folk på vei mot fyret og Obrestad. Jeg ville ikke bli alene på tur denne flotte dagen.

Det var et tynt lag med snø. Som ikke gjorde noen ugagn. Det lille med is som lå nede i pytten var lett å se, og lett å unngå. Til og med de ganglemmene som er lagt ut var bare og greie å gå på. Det hender disse trelemmene er spinnglatte på morgenen før sola får vekk rimet.

Det ble en enkel tur sørover mot Varhaug. Faktisk var det slik at sola varmet i ansiktet og det ble en kjekk tur. Nå manglet det ikke på sorpe og søle. Det var frost nede i bakken, men det øverste laget var tint. Det ble skikkelig glatt – uten is, bare sorpe. Jeg unngikk så vidt spagaten et par ganger.

Siden jeg hadde lastet sekken med ekstra saft og en termos med te, ble det en litt lengre stopp nede ved Varhaug gamle kirkegård. Sol i ansiktet, varm te og søt kjekt er en fin kombinasjon.

Det var med en litt lettere sekk jeg tok fatt på hjemturen. Ikke det at sekken hadde laget trøbbel. Etter å ha «registrert» vekta i starten, glemte jeg hele greia. Jeg kunne likevel se på tiden jeg brukte at det hadde gått litt langsommere.

Ved Nordvarhaug gikk jeg på Petter og Hilde. Denne dagen gikk de samme vei som meg. De går ofte på de samme plassene som meg, både på Høgjæren og i Dale-Gramstad området. Det er ikke så ofte vi møtes. Det var kjekt å få en prat med de.

Det kunne kjennes at jeg hadde gått et stykke da jeg kom tilbake til Obrestad. Heldigvis var det så pass med folk at jeg fikk «hjelp» det siste stykket. Det er lett å holde farten oppe når det er folk som jeg absolutt må forbi.

En flott tur på en virkelig fin dag. Nesten to flate mil er helt greit, selv om sekken er litt tyngre en den vanlige dagstur sekken.

Sele til Hellestø og retur - to ganger.

En litt lengre tur enn jeg planla.

Det skulle bare være en helt vanlig tur. Ikke noe å skrive hjem om, eller nevne i bloggen. En tur for å få litt frisk luft, og holde formen oppe.

Jeg liker godt turen fra Sele til Hellestø. Den vanlige kjappe, dagligdagse turen, uten sekk og ofte med følge. En tur som jeg ikke trenger å forberede meg til eller gjøre for «tung».

Bare 7-8 kilometer på vei god sti og langs stranden – og det samme tilbake i omvendt rekkefølge. Det er noen små dumper der stien går gjennom sanddynene, og om vi (broderen og jeg) går, så kommer pulsen opp nettopp her.

Etter mange dager med flott vintervær, var nå sola delvis skjult bak skyene, og noen av disse så «sinte» ut. Det var fortsatt kalt, men ikke kuldegrader på dagen. Fortsatt var stranden det beste stedet å ta en kjapp tur.

Regn tidligere på dagen gjorde at jeg kom sent avgårde. NAV betaler meg for ikke å gjøre noe, og jeg fortrekker å ikke gjøre noe mens jeg går tur. Og siden jeg står fritt til å velge tidspunkt for turer, holder jeg meg hjemme om det regner – og det er mulighet for opphold senere. Det kunne lett bli opphold noen timer midt på dagen....

Det kan ikke være mye regn som hadde kommet ned. Sanden var tørr bare et lite stykke under overflaten. Nordover mot Hellestø, hadde jeg trekken i ryggen, og de små dråpene som, laget ikke problemer.

Da jeg nærmet meg enden av Hellestøsanden, kom sola fram bak meg – og regnbuen framfor meg. Så avgjort ikke hva YR hadde på menyen, men godt vær er alltid greit.

Det hadde gått greit nordover. Antakelig gikk det også fort. Stranden og stien – og veien er jo flatt og greit å gå. Kunne jeg muligens greie å komme frem og tilbake på rundt en time og ti minutter?

Det ble «hurtig tempo» på tilbakeveien. Jeg prøvde å holde farten oppe, og var litt spent på hvor fort det egentlig gikk. Nesten tilbake til veien traff jeg på Sigbjørn.

Det ble en liten stopp og prat. Sigbjørn foreslo at jeg skulle bli med mot Hellestø igjen. Jeg mente det ville bli litt «mye» etter å ha holdt litt fart både mot Hellestø og på tilbakeveien.

Det ble likevel til at jeg ble med Sigbjørn. Det ble en tur til parkeringsplassen ved Hellestø og så tilbake i sanddynene bar stranden. Opp og ned og litt rund – ikke beine veien nei.

Til vi kom mot parkeringsplassen, var det lite frost og is. Derfra og til vi igjen sto på stien, var det is på pyttene og litt frost i bakken. Det var til og med litt ny is på enkelte pytter. Det var nok blitt kaldere etter som klokka begynte å nærme seg fire.

Sola sto lavt i horisonten da vi nærmet oss bilene. Det er ikke ofte jeg går på tur så sent. Flotte farger og noen helt greie bilder.

Det ble en tur på omtrent 12 kilometer. Delvis i høyt tempo, men også med litt pause. En helt grei tur på en mandag.

Orre til Reve 1mil langs sjøen.

Sammen med Bestyrerinnen 

Etter en skitur på torsdag, var jeg klar for ny tur på fredag. Som vanlig hadde jeg skikkelig gode planer, og nesten like vanlig, det måtte noen endringer til.

Skitur for første gang på noen år, merkes. Det var noen muskler som ikke var helt bra på fredagsmorgen. I tillegg hadde jeg nok også tatt meg mer ut en vanlig.

Fjellsko er greit. Med slike sko på beina, er det sjeldent jeg tar meg spesielt mye ut. Jeg klarer å holde pust og puls på et rimelig nivå. På ski var dette ikke helt like enkelt.

Planen var å gå den vanlige turen fra Hå til Varhaug og tilbake. Omtrent 18-19 kilometer, nesten uten bakker, men likevel 3 – 3 1/2 time på beina. Vanligvis en grei, men lang økt.

Fredagsmorgen var det fortsatt frost og glatt. Jeg kjente meg forholdvis pigg, men da Bestyrerinnen ga beskjed om at hun godt kunne tenke seg å bli med, la jeg om planene. Nedenfor fyret på Obrestad er det ofte mye is-svuller, og glatte forhold. Det var egentlig ikke stedet for fredagstur sammen med Bestyrerinnen.

Det ble heller «reserveturen», som vanligvis starter fra Reve havn og går til Friluftshuset og tilbake. En tur på bare en mil. Uten bakker og helt greit å gå – om sanden ute ved sjøen er hard.

Bestyrerinnen og jeg startet fra Friluftshuset og gikk inne bak sanddynene mot Orre-elva. Lav sol og lite vind og kaldt – svinkaldt til å begynne med. Vi er ikke vant med mange minusgrader.

Det har blitt mange strandturer i det siste. Det har selvsagt med det kalde været å gjøre. Nå kan det muligens bli for mange slike turer, men det er egentlig flott å kunne gå langs sjøkanten. Det er høy himmel og vidt utsyn, selv om det ikke er så mye å se på.

Lukt blir det som regel nok av. Råtnende tang og tare luker. I tillegg er dett et kjent sted for de som kikker etter fugler. Lite «vinter» gjør at en del fugler velger å overvintre her, og Reve er ofte første eller siste stopp i Norge for trekkfuglene. Det er også vanlig med store flokker svaner ute på markene om vinteren.

Denne dagen var vi heller ikke alene på stranden. Det var mye folk. Det er jo ikke så mye annet å foreta seg i disse koronatider enn å gå tur.

Vi traff Ingrid og Kjell på Grudarunden søndag, og de dukket også opp på denne turen. I enden av Orrestranden kom to kjente fjes i mot oss. Ingrid og Kjell. Det passet godt med en stopp for kaffe og en prat. Det er alltid kjekt å treffe kjente.

Vi hadde ikke snakket om hvor langt vi skulle gå denne gangen. I enden av nordre enden av Revestranden, passet det å snu. Denne gangen gikk vi langs sjøkanten tilbake mot Orre. Det var helt greit å gå. Sanden var passe hard, og det var lavvann.

For egen del kjente jeg at det kunne passe med bare en mil denne dagen. Skituren dagen før satt i kroppen, og det ble, om ikke tungt, så i hvert fall ganske «langt». Likevel var det en flott tur i flott vær.

Brekko på ski

Skitur, etter 3 år uten.

Det er vanskelig å velge hvor turen skal gå når det meste er dekket med rim og snø. Jærstrendene er «åpne», men det blir lett litt kjedelig å gå samme plass mange ganger. Og det er ikke store forskjellen på en sanddyne og en annen.

Harry la ut bilder fra Brekko. Ski bilder. Hva det noe for meg. Ski? Min svigersønn mener at mine skiferdigheter ikke er helt på topp. Eller muligens helst nærmere bunnen. Han har, i hvert fall, nesten rett.

Med snø og is de fleste steder, var det muligens tid for å oppsøke vinteren. Onsdags kveld brukte jeg litt tid på å finne fram utstyr og klær. Nå bruker jeg ikke spesielle klær på skiturer, men YR meldte om kulde, ned mot ti-tolv kuldegrader, og da var det bare å finne fram vinterutrustningen.

Det tok litt tid å finne fram ski, staver og sko. Hvor lenge siden var det egentlig jeg hadde hatt ski på beina? En kjapp sjekk i bloggen viste at det var tilbake i 2018. Omtrent tre år. Om jeg ikke heiv meg rundt og drog til Brekko på torsdagen, kan 2018 lett bli siste året for skiturer.

Det er et stykke å kjøre opp til Brekko. Fra Ålgård og oppover var det snø og is i veien. Heldigvis har jeg kjøpt nye piggdekk. De kom til nytte denne dagen. Det tok tid. Som vanlig var det noen som ikke hadde piggdekk foran.

Det burde ikke være mye folk på en torsdag. Likevel var parkeringsplassen omtrent full. Det var en kar som var ferdig med skitreningen, og overlot sin parkeringsplass til meg.

Blant alle folkene støtte jeg også på Harry. Han var klar for en tur ute i terrenget, eller som han sa, en skitur – ikke treningstur. Jeg holdt meg i den oppkjørte løypa.

Det var underlig å være på ski igjen. Etter nesten tre år uten skitrening, og ikke minst tre år eldre, så var jeg temmelig ustø. Jeg gikk forsiktig, og «teknikken» kom sakte tilbake, men ikke i nedoverbakkene.

Det ble en forsiktig «tilnærming til nedoverbakker. Etter en runde bestemte jeg meg for å hive av sekken og gå uten. Da ble det meste så meget bedre. Det ble enklere å holde holde balansen, og nedoverbakker gikk greit – med ploging.

Jeg undres litt på hva andre syntes om en sur gammel gubbe som pesende luntet rundt i Brekko på ustø bein og i temmelig sakte fart nedover bakkene. Ingen oppløftende tanker, men jeg var tross alt på skitur.

Været var skikkelig bra. Stille, sol, men kaldt. Det må ha vært minus 12-13 grader, og det kjentes i ansiktet. Det var en god del som hadde fyrt opp bål. Lukta kunne kjennes hele runden.

Etter tre runder og godt over en mil på ski, ga jeg meg og satte kursen mot bilen. Det var fortsatt mye folk, og det både kom nye biler og det var biler som kjørte nedover.

Selv med mange kuldegrader, hadde jeg klart å bli svett. Det ble til at jeg skiftet til tørt tøy ved bilen. Noen unger som var på vei mot skisporet, kikket rart på meg.

Det er kjekt å fortsatt kunne gå på ski, men ferdigheten er ikke blitt bedre med årene.

Lørdagstur langs Boresanden med Bestyrerinnen.

Vinter og kaldt.

Det var en av disse litt vanskelige vinterdagene. Litt frost, men grått vær. Til og med lite vind. Is og frost er ikke ønskeforhold. Glatte stier og gamle bein er ingen god kombinasjon.

Bestyrerinnen var tidlig ute og meldte seg på lørdagsturen. Min plan var å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Det er en lang tur på nesten to mil, og jeg bruker mellom 3 og 4 timer.

Dette mente Bestyrerinne ville gå greit, men det kunne også være at hun valgte å bare gå en vei. Halve turen i forhold til planen, men det ville i så fall være en grei tur for Bestyrerinnen.

Værmeldingen ble ikke bedre ut over fredagskvelden, og det var snakk om vind og nedbør. Fra morgenen av. Lørdagsmorgen kunne jeg høre snøplogen gå på riksveien. Det tydet på enda dårligere forhold enn hva vi hadde regnet med.

En kikk ut stuevinduet avgjorde saken. Det ville ikke bli noen langtur denne lørdagen. Hva ville alternativet være. Med is både på vei og sti, kunne det passe med strandtur, som regel godt strødd med sand.

Vi ble enige om å forsøke den vanlige turen fra Reve havn til Friluftshuset. En mye kortere tur enn den planlagte, men i hvert fall gjennomførbar, uten å sette helsa på pill -trodde jeg.

Det ble en kort stopp på Reve. Det var så pass mye is bortover stien, at vi, dvs Bestyrerinnen gikk et lite stykke, og jeg stoppet. Vi ble enige om å forsøke oss på tur fra Bore.

På Bore var parkeringsplassen omtrent full. Jeg har aldri sett så mange biler og så mye folk utenom de beste sommerdagene. Dette var ingen sommerdag, snarere tvert i mot.

Vi startet turen med å gå sørover, på innsiden av sand-dynene. Der er det helt greit å gå, men vi var ikke helt sikre på når vi måtte ut på stranden. Vi fikk se.

Bakken var dekket med et lite tynt lag rim og frost. Himmelen var blygrå, og det trakk litt i mot. Siden temperaturen var rundt null, ble det en kald start.

Etter en stund kom varmen og det ble greit å være ute. Vi kom til en kanal og gikk ut på stranden. Der var det ikke mye beskyttelse mot vinden, og det ble igjen kaldt.

Det er ikke ofte vi treffer folk på turen fra Bore til Reve Havn. Det hender vi treffer noen få mennesker, men denne dagen var det mange på tur i samme området. Vi tok noen igjen, men fikk ganske mange i mot.

En liten kilometer fra Reve havn, møtte vi igjen store floer med is, og bestemte oss for å snu mot nord. Vi så folk som gikk lengre sør, men det var også tre jenter som snudde som oss.

Det var også en del surfere ute i sjøen. Det ser ikke ut som om temperaturen hindrer disse folka.

Boresanden er omtrent tre kilometer, og flat. Det ser temmelig «uendelig» ut fra Fuglingene helt nord. Vi kom oss likevel greit til Figgen og enden av stranden.

Vi gikk langs veien fra elva og tilbake til bilen. Det ble en kald opplevelse. Vinden hadde tatt seg opp, men det merket vi ikke noe til så lenge vi hadde den bakfra. Kjakene ble skikkelig kalde på veien tilbake. Omtrent en mil og to timer. En grei lørdagstur med Bestyrerinnen.

Vintertur på Jæren.

Med Sigbjørn og Anne Lise som turledere.

Det var en kald morgen på Jæren. Minus 6 hjemme og antakelig ned mot ti kuldegrader i dumpene langs Figgen. (Figgjoelva) og det var nettopp der Sigbjørn hadde tenkt å legge torsdagens tur.

Værmeldingen for dagen var enkel: stille, kaldt, sol og blå himmel. Kulden var en av årsakene til at Sigbjørn kunne tenke seg å legge ut på tur i nærområdet.

Varmegrader ville bety mye tråkking i myr og søle. Kuldegrader, slik som nå, gir hard bakke og greit å gå. Bortsett fra at det også betyr «ruglede» forhold, noe min skakkjørte ankel ikke setter spesielt pris på.

Bestyrerinnen var ikke i tvil om at hun ville være med på turen da Sigbjørn og Anne Lise kom med forslaget. Det ville gi hun anledning til å – igjen – se plasser hun hadde vært - for mange år siden.

En del av torsdagens løype var kjent og omtrent kunne sjekkes fra stuevinduet hvor hun vokste opp. I løpet av årene er det kommet opp både hus og trær som skjuler Vasshustjørnet, men det er likevel «nesten» riktig, bare en liten løgn eller to.

Turen startet fra Voll og gikk forbi Voll Ysteri og til Vasshus Skule. På andre siden av veien fra skolen går det en gardsvei innover mot Snelleberget. Tidligere var dette utmark, men nå er det meste dyrket.

På vei mot elva gikk vi langs Vasshustjørnet. På en liten høyde ute ved vannkanten var det satt igjen en vogn. For meg virket det noe underlig, men for Bestyrerinnen og Sigbjørn var dette helt greit. Det var en vogn som var plassert ut som sitteplass for å kunne skifte fra sko til skøyter, - selvsagt.

Det var vanskelig å få opp varmen denne dagen. Nede ved elva, ikke mer en litt over en meter over havet, var det kaldt. Selv med sol og lite trekk kunne kulden kjennes i ansiktet.

Fra der elva renner ut i Grudavannet og videre omtrent til Hellebergshølen og grensen mot Sandnes fulgte vi elva. Bare helt i starten måtte vi litt inn i landet for å finne en liten bru over Stangelandskanalen.

Fra der og videre gikk vi over «dyrket mark», selv om det enkelte steder normalt var ganske vått. Denne dagen var det hvitt av rimfrost og hardt. Turen tok oss forbi Svarthøl, Gardhøl, Steinhøl, Krokhøl og mot Asperhøl. Alle disse plassen antakelig gamle fiskeplasser.

Rett før Aperhøl gikk vi forbi – ikke over – de gamle «gangsteinene» som gjorde det mulig å komme over elva før brua kom på plass. De var dekket av is, jeg jeg hadde ikke likt å måtte gå over der under slike forhold.

Ved Hellebergshølen tok vi opp til hovedveien og krysset over og opp en bakke (i utmark) mot Helleberget. Vi tok opp bakken og rundt Helleberget på nordsiden og opp på toppen.

Det var skikkelig god utsikt på toppen, og på en informasjonsplakat nedenfor berget, fant vi ut at det hadde vært en bygdeborg på toppen – for veldig lenge siden. At det også var andre som hadde funnet plassen brukbar, viste de ikke fullt så gamle bunkerene.

Vi fortsatte rundt berget til selve helleren. Den lå fint plassert mot sør og en flott plass for en pause. Helleren har vært utgravd, og det har bodd folk der for 6-8000 år siden.

Fra Helleberget gikk vi mot nord og Kuberget. Over dette, endte vi ut i et lite skogholt, og fra der var det gårdsvei og vei tilbake til utgangspunktet ved Vasshus skule.

Det ble en skikkelig kjekk tur, i et flott vær. Det var adskillig mindre kaldt opp i høyden og med sola i mot, ble det faktisk litt varmt.

For Bestyrerinnen hadde dette vært en av de kjekkeste turene på lenge. Hun fikk sett steder hun ikke hadde besøkt på mange år, og turen brakte henne også på plasser hun aldri hadde vært, selv om det egentlig er i «nærområdet».

Vi brukte omtrent tre og en halv time på turen, som var 13-14 kilometer. En god økt på en flott torsdag. Det er bare å takke Sigbjørn og Anne Lise som drar oss med på slike kjekke turer.