Hellestø-stranden fra Sele med kjekt følge.

Flott vær og mange folk

Det skulle bare være en kjapp tur. En tur på omtrent 7 kilometer og som normalt går unna på noe over en time. Det er slike dagligdagse turer som ikke kommer med i loggen. De er bare «trening».

Det ble en litt annerledes. Første juledag er ikke dagen da jeg tar på langtur alene. Det er heller dagen jeg virkelig anstrenger meg for å finne en god grunn til å sitte hjemme og se ut vinduet.

Denne gangen var det været som gjorde det umulig å unngå tur. Sol fra blå himmel og nesten ikke vind. Selv med litt snø og is på bakken ville det være mulig å ta en tur.

Bestyrerinnen mente det var dagen for å ta ut, og hun kunne godt tenke seg selskap. Hun var i utgangspunktet innstilt på en kjapp strand-tur.

Den kjappe turen er vanligvis fra Sele havn til Hellestø, og tilbake. Som nevnt omtrent 7 kilometer helt uten bakker eller andre utfordringer. Det blir likevel ikke helt en spasertur. En del av turen går på sti, litt på vei men mye på sand og i sanddyner. Noe som kan være tyngre enn det høres ut som – om sanden er løs.

Nå kan vinden være en utfordring her i kanten av nordsjøen. Denne dagen var det som nevnt omtrent vindstille. Gode forhold, nå en ser bort fra litt is og snø.

Alt på Sele kunne vi se at det likevel var en usedvanlig dag. Det var biler over alt. Parkeringsplassen var full, men vi fant en plass helt i kanten. Med mange biler blir det også mye folk.

Det var ikke glatt. Isen var for det meste forsvunnet, og så snart vi kom bort i sanden, var det strødd. Naturlig strøing i dynene. Vi kom enkelt nedover mot Hellestø, selv om vi måtte gå litt «rundt» for å holde avstand til andre.

Ute på Hellestø-stranden, som er bred, var det greit å holde en meters til andre, men det var likevel mer folk på stranden enn jeg hadde sett noen gang på vinteren. Det var nærmest like mange som en litt solrik dag midt i uka på sommeren.

Det ble ingen pause i enden av Hellestø-stranden. Vi snudde og tok fatt på tilbaketuren. Samme vei som vi kom – trodde vi.

Det var mye folk, noen gikk med oss, mens andre kom imot. Med lav sol midt i mot var det vanskelig å se om det var kjente. Sigbjørn og Anne Lise var også på tur, og vi holdt på å passere, uten å kjenne igjen svoger og svigerinne.

Det ble likevel en stopp, for prat. Vi tok selvsagt følge. De var også på en kjapp tur, men de tar vanligvis en litt annen vei på tilbaketure. De velger innsiden, baksiden av sanddynene.

Det ble som vanlig en kjekk tur i godt selskap. Vi har gått sammen i noen år, og har funnet et tempo som passer alle. Det blir til og med anledning til litt småprating underveis.

Med det lille tillegget som kom fordi vi valgte å ta følge med Sigbjørn og Anne Lise på tilbakeveien, ble turen på over 8 kilometer og vi brukte omtrent et par timer. En kjekk og grei tur i flott vær.

Regnværstur på lille juleaften

Fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. 

Selv på vinteren tar vinterværet slutt etter en tid, og går over til vanlig desembervær. Normalen er regn, vind og varmegrader. Juleaften og Sr Hans har noen ganger samme temperatur, rundt ti grader.

Med tin-vær bare i noen timer vil det likevel ikke være spesielt gode forhold i høyden. Lille juleaften var det fortsatt bare så vidt over null, men det var stort sett grønne eller brunsvarte marker.

Det måtte bli nok en strandtur, men jeg hadde lyst å gå litt lengre enn bare et par timer. Hva med tre fire – tenkte jeg, og hva med å gå fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Det har jeg gjort noen ganger opp gjennom årene, men det har blitt mindre av disse turene i det siste.

Nå var det ikke så lenge siden jeg gikk denne turen. Noen år kan desember gå, uten at det har vært nødvendig å tråkke langs stranden mellom Hå og Varhaug. Dette er tross alt en «reserve» tur når andre steder er stengt på grunn av is og snø. Dette året har det altså blitt to turer, og vi er ennå ikke i slutten av desember.

Bestyrerinnen var ikke helt med på at jeg skulle ta ut på en lang tur, sånn like før kirkeklokkene ringer inn jula, men det er en av de få lengre turene som er mulig – for meg, med snø og is på bakken. Jeg fikk ta med julestemning.

Værgudene var ikke helt i julestemning. Det var varmegrader – så vidt, og nesten ikke vind. Det litt kjedelige var at det regnet. Ikke mye, men hele veien. Det dryppet jevnt og trutt – hele turen. Det var nødvendig å ha hetta oppe stor sett hele veien, men jakken og buksa ble bare våte på forsiden.

Litt regn og frost i bakken gjorde det litt sleipt. Det var sorpa og ikke frosten som bød på utfordringene denne dagen . Jeg hadde en «utglidning», men klarte å ta meg greit inn.

Det er litt spesielt å gå i tre- fire timer i regn og ikke bli gjennombløt. Det ble selvsagt slik at jeg glemte hele nedbøren, og det ble en tur som så mange ganger før. En kjekk tur, men ensom.

Det er jo aldri langt til vei og folk på mine turer langs Nordsjøen. Jæren er flat og det bor folk nesten over alt. Helt i strandsonen er det er ubebodd område. Det kan ofte være noen hundre meter til bebyggelsen.

Denne gangen ble det en ensom tur. Det var ingen andre ute og gikk denne dagen. Jeg traff bare tre jenter helt nede ved Bodle. De gikk en kjapp tur nordover, og jeg traff de samme tre, etter at jeg hadde snudd ved kirkegården.

Det ble ikke mye julestemning på denne turen, selv om det var lille juleaften. Litt kjekt var det likevel at jeg klarte å holde farten oppe hele turen. Ikke helt som i «gamle» dager, men likevel fortere enn på vårparten.

Det skulle for så vidt bare mangle, etter all den traskingen langs stranden jeg har gjort –  og etter et godt treningsopphold i syden.

Jeg kom til parkeringsplassen ved Hå gamle prestegård i fin form, og var langt fra skikkelig trett i beina. En kjekk og grei tur, selv om det regnet.

Strand, sol og sjø - i minusgrader.

 Fra Hellestø til Orre - 15 flate kilometer.

Rett før Jul ble det bare tid for en del småturer. Bestyrerinnen mener det er ting som må på plass og slikt tar tid. Jeg ville jo heller vært på tur, men...

Nå kom frosten tilbake, og selv om det bare var et tynt lag med snø på bakken, så blir jeg fort skeptisk til kombinasjonen snø og is. Noen spektakulære fall tidligere, kan ha skylden.

Det er greit å ha strand og sjøkant å ty til når forholdene ikke er gode oppe i høyden. Det blir bare så alt for mange turer på de samme plassene, og som oftest blir det bare en kjapp tur på 7-8 kilometer og på under to timer.

Nå er det selvsagt mulig å gå lengre turer, men da må det liksom bli en forlengelse, noe uten om det normale, men på samme plasser som vanlig. En slik tur er fra Hellestø til Orre, som jeg gikk første gang i fjor.

Nå har jeg alt gått denne turen i år. Det kan likevel ikke skade å ta turen en gang til. Tidligere har jeg hatt kjekt følge, denne gangen så det ut som om jeg skulle bli alene.

Broderen meldte at han kunne bli med et stykke sørover. Han hadde det travelt denne dagen, og kunne ikke bruke for mange timer på tur. Jeg fikk i hvert fall følge et stykke på turen.

Fra Hellestø til Orre er (mer eller mindre) 15 flate kilometer. Turen starter med sandstrand den første kilometeren, før det blir rullesein og sanddyner fram til Sele havn. Brua over Figgen ligger et lite stykke inn i landet, og det betyr en kilometer på grus og stein (og bru) før Borestranden kan beundres fra nord. 3 (I hvertfall 2,5) kilometer paddeflat strand. Ikke en hump, og bare en plass er det noen steiner ute i sjøen.

Videre er det blanding av sandstrand og rullesteinstrand. Hele tiden med Nordsjøen på høyre side, uten en holme før England. I flott og rolig vær, helt greit å gå. I storm og kuling – og regn, ikke fullt så greit.

Det er flatt på Jæren, og fra stien ute i strandsonen er det nesten ikke mulig å få øye på heia og fjell inne i landet. Det ligger en «rand» av fjell helt i horisonten, mer en to mil lengre inne i landet. Denne dagen var det snø på toppene, men bare et tynt lag. Vinteren er ikke helt på plass.

Forrige gang jeg gikk fra Reve havn mot Orre, valgte jeg å gå inne i landet – i sanddynene mot Revtangen. Beina ble bare bedre av å tråkke noen småbakker opp og ned. Det burde i prinsippet bety en tyngre tur, men den gangen gikk det lett og greit.

Jeg satset også denne gangen på å ta turen i sand-dynene. Det gikk ikke fullt så greit som gangen før, men jeg kom til Revtangen i fin form, og holdt Sanddynene helt fram til stien mot Friluftshuset.

I mangel av fjell og bakker, og med is og frost over landet, så er stranden fin å ha. Med det fine været lille juleaften vi hadde ble det både en kjekk og flott tur sørover mot Orre.

Denne dagen var det en liten trekk fra sørøst, og det ble kaldt i skyggen, men siden jeg for det meste hadde sol, så ble det heller ikke en for kald tur.

Sol, nesten ikke vind og omtrent flatt hav, så var det en flott opplevelse å gå tre timer i havkanten på lille juleaften.

Blåfjell og Bjødnali sammen med broderen.

En flott tur med litt bakker.

Etter en periode med mange turer stor sett uten en eneste bakke, ble det endelig anledning til å komme på turer med både bakker og sorpe og vann. Is og sne er for det meste vekk, og selv nok så høyt oppe, forsvinner mye av snøen.

Det ble en grei og flott tur på flere topper, i går – første turen i høyden på lenge. Denne gangen ville broderen være med, men han var langt fra sikker på om snø og is var erstattet av vann og søle.

Det måtte bli en av de «vanlige» turene, og mer vanlig enn rundturen fra Sælandsskogen er det vanskelig å finne.

De fleste går nok bare en tur på skogsveien – frem og tilbake til Taksdalsvannet. En god del legger turen opp gjennom Urdådalen til Bjødnali, og går samme vei tilbake. Noen, som er godt kjent eller godt trent, går en rundtur om Bjødnali og Sjelset og tilbake langs ånå. Det er også mulig å legge turen om Blåfjell, både fra Urdådalen og fra veien langs ånå.

Alle disse er egentlig ganske greie og forholdsvis korte turer. Den lengste, opp til Blåfjell og en svipptur opp om Bjødnali, før veien tilbake til Sjelset og Sælandsskogen. Denne turen blir på 8 kilometer og gir en del høydemeter, i hvert fall to greie bakker.

Nå er det mulig å forlenge turen ved å ta rundt Engjavatnet og «Skogen», men denne dagen var det den vanlige rundturen vi tok sikte på.

Det var ikke mange andre på tur denne dagen. Vi var omtrent alene på parkeringsplassen og vi møtte ingen andre på rundturen.

For å komme til stien mot Blåfjell, bruker vi å ta til venstre noen hundre meter, og opp lia. Stien, nesten vei, er merket med et skilt. Etter hvert er stien så pass oppgått at det omtrent ikke er mulig å ta feil av hvor du skal gå.

Selv gjennom hugstfeltet, er det etter hvert blitt tydelige spor. Vi kom oss ned uten problemer, og tok turen opp om Bjødnali.

Det var egentlig meldt forholdsvis bra vær. Sola skulle komme igjennom og det skulle ikke være nedbør. Nå fikk vi ikke regn, men heller ikke se sola. Bare i horisonten, ute ved havet var det sol.

Turen er for kort til å ta en pause. Vi snudde oppe ved garden og tok fatt på veien tilbake til bilen. OG den går for det meste på vei. Fra Gården går det god vei til Sjelset, og fra Sjelset er det vei til Ånå. Bare et kort stykke der er det sti, før traktorvei tar over hele stykket tilbake til bilen.

Selv om turen denne gangen ble på bare 8 kilometer, brukte vi lengre tid enn normalt. Det var lenge siden vi hadde gått sammen og vi hadde litt å prate om.

Tilbake ved bilen var vi begge enige om at det hadde vært en skikkelig fin tur – som vanlig.

Endelig vanlig vintervær - 7-8 grader og regn.

En topptur.

Endelig har det vanlige vinterværer kommet tilbake. 8 grader yr/regn og litt vind. Etter mange dager med både is og snø, var jeg lei av å gå i havkanten. Det kunne på mange måter passe bra med en «fjelltur», i hvert fall en «topptur». Nå er det ikke mye hverken fjell eller høye topper på Jæren, men ikke så langt vekk ligger Sandnes og Gramstad med et flott turområde.

Det er omtrent en og en halv måned siden broderen og jeg var på de kanter. Sydentur og kulde har holdt oss vekk fra området. Det var på tide med en fjelltur.

Nå er det mange turer å velge i ut fra parkeringsplassen på Gramstad. Broderen og jeg bruker å legge turen om Bjørndalsfjellet, og ta med Dalsnuten om dagsform og vær samarbeider. Det er ikke alltid det skjer.

Tidlig i vår, fant jeg en ny sti opp til Mattisrudlå. Inn av Bjørndalsmyra. Det er en enkel, men kan være våt, måte å komme opp til denne toppen. Det har blitt noen turer innover Bjørndalsmyra og til Mattisrudlå. Det kunne passe å ta denne turen igjen.

Det var egentlig ikke en helt god dag for tur. YR melde regn og lavt skydekke, og selv om det ikke skulle blåse noe spesielt sterkt, så kunne kastene komme opp i over 20 m/sek. Storm i kastene er sterk kost på toppen av Bjørndalsfjellet.

Med dårlig værmelding og regn på ruta innover mot Sandnes, var det ikke så overraskende at det var få biler på Gramstad. Noen folk var det, men de tok mot Dalsnuten.

Ikke et spor oppover. Det var litt lettere å se stien innover Bjørndalsmyra, men det var mye fordi stien lå under vann. Jeg måtte opp i sida og holde høyden innover. Det tok litt tid.

Det var lett yr fra jeg startet. Det kom litt regn inne i mellom, men siden stien for det meste går i le av vestavind, fikk jeg regn og vind bakfra. Noe som er mye bedre enn å få «greiene» i ansiktet.

Oppe ved Mattisrudlå kunne jeg kjenne vinden og da jeg snudde for å gå mot Bjørndalsfjellet, ble det litt «ubehagelig» Regn/yr, vind og et par grader er kaldt – svinekaldt.

På vei opp mot toppen av Bjørndalsfjellet kom det to jenter nedover bratte lia. Vi var alle overrasket over at andre var ute i drittværet. På toppen hadde vinden fritt frem, men vindkastene kom aldri over 14-15 m/sek. Jeg hadde ikke problemer med å holde meg på beina. Tørr på beina derimot. Mine flott og til da tørre ALFA Impact tålte ikke lenger et par timer med myr og vått vær.

På vei over heia mot Kvitemyr og Revholen, dukket det vanlige spørsmålet opp. Skulle jeg ta turen opp til toppen av Dalsnuten eller ikke. En «ekstra» tur på en halv time og 2 kilometer, men med noen høydemeter. Jeg valgte å gå direkte mot bilene.

Selv på veien mellom Dalsnuten og parkeringsplassen var det ikke folk. Det ble en ganske ensom tur. Regnet hadde gått over til yr og tåke, og nede ved Kvitemyr ble det skikkelig opphold. Det ble en grei tur det siste stykket. Jeg var likevel temmelig våt og fuktig. Det var greit å skifte til tørre klær ved bilene. Da hadde jeg vært ute i 2 1/2 time omtrent.

I sjøkanten fra Orre til Reve

En litt lengre tur en vanlig.

Etter et tøft treningsopphold i Puerto Rico, med mange og lange turer, bar det hjem til vinter med snø og is. Det gikk nesten 14 dager før forholdene igjen begynte å bli noenlunde normale for årstiden. Rundt ti grader og regn.

Det tar alltid lang tid før isen forsvinner i oppgåtte stier og tråkk. Fortsatt var det is igjen i gaten utenfor kjøkkenvinduet, og ut fra gammel erfaring betyr det fortsatt is i stien der jeg vanligvis går på vinteren. Stranden er annerledes, med mye naturlig strøing

Lørdag ble det en ganske lang tur. Søndag var hviledag. Mandag var jeg igjen klar for tur., men fortsatt var det strandtur som passet best. Nå hadde jeg gått de fleste «vanlige» turene. Det kunne god bli en litt uvanlig tur, men hvor?

Tidligere i uka gikk broderen og jeg fra Orre til Reve og tilbake. En tur på omtrent en mil, og som vi gjorde unna på omtrent to timer. Kunne denne turen gjentas, gjerne med en liten utvidelse.

Det ble til at jeg tok ned til Orre igjen. Der var nesten all is og snø forsvunnet, og i motsetning til tidligere i uka var det helt greit å gå mot sør og til elva. Fortsatt var det frost og hard i bakken, men ute på stranden var det løs sand, og litt tungt.

Etter en stund trakk jeg opp i sand-dynene, og fulgte stien som går oppe på sand-dynene. Der var sanden bedre å gå på, og jeg kom ganske kjapt bort til selve Revtangen med sine rullesteins høyder stikkende langt ut i nordsjøen.

Etter et stykke på sandstrand – med høyvann og litt frem og tilbake for å unngå bølgene, kom jeg ut på traktorvei og god sti, som endte ut på Reve havn. Denne gangen ble det en pause før jeg tok fatt på tilbaketuren.

Selv om det hadde gått greit nordover, valgte jeg å gå inne i sand-dynene nedover mot Orrestranden. Jeg hadde en god del flate kilometer i beins fra de siste turene, og kunne kjenne at jeg etter hvert ble litt stiv. Stien inne i sand-dynene går opp og ned. Ikke mange høydemeter, men nok til at puls og pust går hurtigere enn ute på flate stranden. Det merkelige var at jeg ble myk og ledig i beina, og var i bedre form på slutten av turen enn da jeg snudde halvveis.

Til en forandring var det nesten vindstille på Jærkysten. Det var oppholdsvær og flotte forhold. Det som var litt spesielt var lyset. Sola gjemte seg bak skyene, og lyset som slapp igjennom minnet om soloppgang til det skiftet til solnedgang. Det var ikke mye vanlig dagslys.

Siden jeg la turen om elva, ble det en ganske lang dagsetappe. Vanligvis er turen mellom Orre og Reve havn – raskeste vei – omtrent 5 kilometer. Denne gangen ble turen på omtrent 15 kilometer. En helt grei tur midt i uka, men jeg savner fjell og hei etter hvert.

Fra Hå til Varhaug og retur.

Langtur i sjøkanten

Det har vært en lang kuldeperiode. Helt fra vi kom tilbake fra «Syden» har det egentlig vært kaldt. Det har ligget noe snø i hagen og veien har vært dekket av is. Som nok forsvant etter hvert, men ikke i stier og på markene.

Strand og sjøkanten har vært redningen for oss som tenker på mulige fall og brukket lårhals – eller håndledd. Det er egentlig greit å gå langs Nordsjøen. Der er det ikke mange bakker og det er mulig å gå en del forskjellige turer.

En tur som også inneholder litt bakke og går en del i terreng, er turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirke. En helt grei tur, men lang.

Dette har vært en fast vintertur i mer enn tredve år. Jeg sjekket mine gamle notater, og denne turen står i bøkene tilbake til starten av 90 tallet. Det virket litt utrolig, men det må jo stemme – tror jeg...

I begynnelsen av nitti-tallet var det fortsatt regntøy som var bekledningen. Bomull i både skjorte og strømper. Ull var noe «gamle» folk brukte.

Bilder ble tatt ved bruk av film – negativer som ble kopiert til et positivt papirbilde. Scanning var bare for profesjonelle. Det var bare trykkerier som hadde denne muligheten, og kvaliteten var ikke spesielt god. Facebook, Instagram og blogger var ukjent. Tingene var ikke oppfunnet en gang.

Likevel ble det tur, og denne gangen ble det til at jeg ville gå den gamle «gode» turen fra Hå til Varhaug og retur.

18 kilometer – som i gamle dager gikk unna på (antakelig den kjappeste turen av alle) 3 timer så vidt jeg husker. I 2021 er jeg glad om jeg kommer frem og tilbake på 3,5 timer.

I starten var lengden ikke en utfordring. Det hendte at forholdene var vanskelige, med is og snø, men 3 timer i full fart, gikk greit. Etterhvert har jeg blitt mer og mer skeptisk til is og snø, og 18 kilometer er blitt langt.

Det var derfor med en viss frykt jeg bestemte meg for å forsøke denne turen – nok en gang. Det var is på parkeringsplassen, og fjellskoene skled på marka bortover mot fyret. Det ble til at jeg gikk tilbake og skiftet til piggskoene. Da gikk alt så meget bedre.

Det ble en helt grei tur sørover. Selv om det var overskyet, på tross av at Yr hadde meldt sol tidligere, ble det en flott tur. Det var ikke mange andre på tur denne dagen, men jeg traff en kar som kom joggende.

Lyset var det som skilte denne turen fra en del andre. Det var morgenlys da jeg startet – omtrent halv tolv, og kveldslys da jeg omsider kom tilbake til bilen i tre tiden. Himmelen var farget av solene, og det ble litt solnedgangsbilder hele dagen.

Jeg hadde aldri tidligere gått langt med piggskoene, og på vei tilbake mot bilen, fikk jeg problemer med den ene helen. Heldigvis hadde jeg med Compeed, og etter en kjapp stopp, kunne jeg gå uten å kjenne for mye av helen. Compeeden har ligget i sekken i nok så mange år. Endelig fikk jeg bruk for den.

Merkelig nok var jeg i fin form da jeg kom til bilene. Selv med noen kilometer ekstra denne gangen, var jeg ikke stiv og vond i beina. En flott tur midt i desember.

Føremelding – Reve - Hellestø.

Den kjappe og korte dagligdagse turen.

Yr var klar på at det skulle blåse – stikker og strå. Det kunne i tillegg komme snø. Og bakken var dekket med et lag av is. Nå var isen minket, og veiene var enten skrapt eller saltet. Det var mindre is nå enn for noen dager siden.

Fortsatt var det antakelig is i stien nede ved sjøen, men selve stranden ville vel være klar. Med høyvann kunne det være at sjøkanten var helt oppe på stranden – med is...

En eller to dager i året, er det nettopp slikt vær som hindrer den vanlige turen. Jeg gikk og kikket ut vinduet og på gradestokken. Var det forhold for tur eller burde jeg holde meg hjemme?

Vind og nedbør og is. En dårlig kombinasjon, men – i fjor gikk jeg til anskaffelse av piggdekk og piggsko. Det ar vist seg å være tingene når vær og føre slår seg vrangt.

Selv med 22 m/sek (liten storm, om vinden er stabilt så sterk.) så vil det være mulig å gå i hvert fall en liten tur – en luftetur. Det er ikke kjekt å sitte hjemme og kikke ut vinduet, og været er alltid dårlig sett innenfra.

Jeg kunne jo forsøke meg. Hovedveien nedover mot Sele var bar, helt uten is. Vinden tok imidlertid ganske bra i bilen, men vinden kom fra øst. Noe som for oss betyr fralandsvind. Det går en sti på «utsiden» av sand-dynene. Der ville jeg ha le for vinden. Så om jeg bare kunne komme bort til denne stien ville det i hvert fall bli en tur på tre fire kilometer.

Siste stykket ned mot Sele havn går på grusveie – denne gangen blank av is. Med piggdekk var det ingen hindring. Det ble likevel til at jeg tok det med ro dette stykke.

Veien fra parkeringsplassen og til sand-dynene var islagt. Piggskoene ordnet det. Vinden gjorde det vanskelig holde en stø kurs. Det blåste så pass at jeg gikk litt skjevt. Vinden kom rett inn fra siden.

I le av sand-dynene var det helt greit å gå, og stien var bare delvis dekket med is. Det ble en helt grei tur nordover mot Hellestø. Selv der jeg gikk i mer åpent terreng, ble vindkastene ikke så sterke at de hindret meg. Nesten nede mot Hellestø-sanden måtte jeg stoppe opp. Der framme var det sol, og Det så skikkelig «pent» ut. Her var det bare å finne fram fotoapparatet.

Det ble sol over landet. Skikkelig flott vær, selv om sola sto nesten nede i horisonten. Med bare litt over en uke til vintersolverv, står sola lavt hele dagen – som er kort.

Her hadde YR en meny av vind, is og snø og så ble det tur i flott vintervær. Dette var en av de turene som var virkelig kjekk. Dette var ikke den lange tunge turen, men en overraskende flott tur midt på vinteren. En skikkelig bonustur.

Selv om dette er en tur jeg går minst en gang i uka, og det er omtrent ikke en bakke, og totalt bare 7 kilometer, så ble det altså en flott og grei tur. Midt i den mørkeste tiden. En flott oppmuntring.

Orre - Reve Vintertur på en mil.

Litt snø og lite folk.

Det har vært en periode med frost siden vi kom hjem fra Grand Canaria. Det har til og med vært is og snø på bakken. Stier og traktorveier har hatt et tynt islag med snø. Ikke underlag for oss som har noen år på baken. Brudd på lårhalsen bør helst unngås.

Det har derfor blitt strandturer. Naturlig sandstrøing er helt greit. Og helt nede i sjøkanten er det normalt også «varmere», og mindre is. Det er fremkommelig for det meste.

Selv om vi har omtrent 4 mil med strand og mange kilometer med sandstrand, blir det likevel til at vi går samme tur, om enn muligens med noen endringer. Det er greit med strandturer. De krever i hvert fall ikke mye kjøring for å komme fram til startstedet.

Broderen var klar for tur. Bestyrerinnen hadde andre ting på planen. Broderen og jeg ble enige om å treffes på parkeringsplassen ved Friluftshuset på Orre. Fra der er det mulig å ta fler veier. Sørover eller nordover. På innsiden av sand-dynene eller ute i sjøkanten.

Turen fra Orre til Reve – eller helst motsatt, har vært en standard vintertur i mange år. Når været slår seg vrangt, og vi likevel ville på tur, har denne turen blitt brukt nok så mange ganger.

Som alle strandturene, er det lite bakker å snakke om. Selv om det kan bli en del meter både opp og ned om turen legges inne i sand-dynene. I løs sand har det noen ganger blitt en ganske tung tur.

Sanden kan også være så pass løs at det krever mer enn vanlig bare å komme fram. Det minner litt om å gå i snø. Tungt og litt uvandt.

Denne gangen var det isen som laget trøbbel. Snøen var tråkket ned og blitt til is. Det var greit for meg som hadde valgt piggsko, men for broderen som gikk på vanlige Walk King, ble det litt for mye is. Vi valgte å ta ut på sandstranden og gå nordover.

Det er 5 kilometer til Reve havn fra Friluftshuset. Siden sanden var frosset var det greit å gå-. Vi kunne holde grei fart. Noe som på dette underlaget og med lite vind, betyr omtrent 5 kilometer i timen. Vi har gått fortere.....

Orrestranden er normalt et populært turområde. Vi treffer ofte ganske mange folk der. Denne gangen kom det en familie i mot oss i det vi kom ut på stranden, eller var stranden tom. Ikke et menneske.

På vei nordover kunne vi se et par stykker litt lengre inne i landet, men ute i sjøkanten traff vi ingen. Ikke en kjeft. Det ble en ensom tur til vi kom til Reve havn.

Fra havnen kunne vi se videre nordover, og på stien fra Bore var det folk. Faktisk en god del mennesker. For bare noen år siden gikk vi omtrent alene der. Stien mellom Bore og Reve er blitt populær.

Det var litt mer folk på vei sørover. Vi gikk også da ute i sjøkanten, og hadde en flott tur. Nå var meningen å gå til Hå-elva og så gå tilbake til Friluftshuset. Det ble en endring i planene, og en kortere tur enn planlagt. Helt greit med to timer og en mil. Det er tross alt vinter.