I sjøkanten fra Orre til Reve

En litt lengre tur en vanlig.

Etter et tøft treningsopphold i Puerto Rico, med mange og lange turer, bar det hjem til vinter med snø og is. Det gikk nesten 14 dager før forholdene igjen begynte å bli noenlunde normale for årstiden. Rundt ti grader og regn.

Det tar alltid lang tid før isen forsvinner i oppgåtte stier og tråkk. Fortsatt var det is igjen i gaten utenfor kjøkkenvinduet, og ut fra gammel erfaring betyr det fortsatt is i stien der jeg vanligvis går på vinteren. Stranden er annerledes, med mye naturlig strøing

Lørdag ble det en ganske lang tur. Søndag var hviledag. Mandag var jeg igjen klar for tur., men fortsatt var det strandtur som passet best. Nå hadde jeg gått de fleste «vanlige» turene. Det kunne god bli en litt uvanlig tur, men hvor?

Tidligere i uka gikk broderen og jeg fra Orre til Reve og tilbake. En tur på omtrent en mil, og som vi gjorde unna på omtrent to timer. Kunne denne turen gjentas, gjerne med en liten utvidelse.

Det ble til at jeg tok ned til Orre igjen. Der var nesten all is og snø forsvunnet, og i motsetning til tidligere i uka var det helt greit å gå mot sør og til elva. Fortsatt var det frost og hard i bakken, men ute på stranden var det løs sand, og litt tungt.

Etter en stund trakk jeg opp i sand-dynene, og fulgte stien som går oppe på sand-dynene. Der var sanden bedre å gå på, og jeg kom ganske kjapt bort til selve Revtangen med sine rullesteins høyder stikkende langt ut i nordsjøen.

Etter et stykke på sandstrand – med høyvann og litt frem og tilbake for å unngå bølgene, kom jeg ut på traktorvei og god sti, som endte ut på Reve havn. Denne gangen ble det en pause før jeg tok fatt på tilbaketuren.

Selv om det hadde gått greit nordover, valgte jeg å gå inne i sand-dynene nedover mot Orrestranden. Jeg hadde en god del flate kilometer i beins fra de siste turene, og kunne kjenne at jeg etter hvert ble litt stiv. Stien inne i sand-dynene går opp og ned. Ikke mange høydemeter, men nok til at puls og pust går hurtigere enn ute på flate stranden. Det merkelige var at jeg ble myk og ledig i beina, og var i bedre form på slutten av turen enn da jeg snudde halvveis.

Til en forandring var det nesten vindstille på Jærkysten. Det var oppholdsvær og flotte forhold. Det som var litt spesielt var lyset. Sola gjemte seg bak skyene, og lyset som slapp igjennom minnet om soloppgang til det skiftet til solnedgang. Det var ikke mye vanlig dagslys.

Siden jeg la turen om elva, ble det en ganske lang dagsetappe. Vanligvis er turen mellom Orre og Reve havn – raskeste vei – omtrent 5 kilometer. Denne gangen ble turen på omtrent 15 kilometer. En helt grei tur midt i uka, men jeg savner fjell og hei etter hvert.