En langtur i sjøkanten - Hellestø til Fuglingene.

15 flate kilometer - og litt til.

Etter fire – fem dager med overskyet og null sol, var ikke værmeldingen for nest siste dag i året stort bedre. Den store forskjellen, var temperaturen, som skulle være ned mot null. Heldigvis var det ikke snakk om vind. Meldingen lød på vind på 2-3 m/sek. Det er så nær vindstille som det kommer på Jæren.

Andre for over haug og hammer, og fikk en dag i høyden. Jeg valgte å ta en vintertur i strandkanten. Der var det ikke nedbør og nesten ikke vind. En fin dag for en tur langs Nordsjøen.

Det er mange mil mellom Tungenes og Egersund, og for det meste er det mulig å gå langs kysten. For meg som bor nær sandstrendene, blir det en del turer her.

Denne dagen tok jeg sikte på en av de litt lenge turene. For 4-5 år siden gikk Harry fra Hellestø og sør til Orre. Den turen krever to biler, eller en velvillig sjåfør. Det er selvsagt mulig å gå halve veien og så snu.

Det vil si å gå Hellestøstranden, over til Borestranden og nesten til sør-enden, ved «Fuglingene». Det blir ofte til at jeg går på selve stranden sørover, og på innsiden av sandstranden på vei tilbake, mellom Fuglingene og brua over Figgen.

Den turen er på nesten 15 kilometer, men helt uten bakker. Det er et lite stykke med rullestein, men eller er det god sti eller flat sandstrand. Det er lett å holde høy fart, og jeg har målt opp mot fem kilometer i timen på dette strekket.

Selv om det nesten ikke var vind, var det bølger. Det gikk hvitt et godt stykke utover, og lyden av sjøen som slo innover land fulgte meg hele turen denne dagen.

Selvsagt var det folk som benyttet bølgene. Det var riktignok ikke så mange surfere, men jeg gikk forbi tre stykker i det jeg kom ut på Hellestøstranden. De var på land da jeg gikk forbi, men hadde tydeligvis benyttet dagen.

Jeg tok sikte på langturen denne dagen. Det ville ikke bli noen skikkelig tur neste dag, og etter det har vi 2025. Tiden får vise hvor mye tur det bli i det nye året.

Denne dagen hadde jeg kledd meg «lett» med bare en ullbluse under jakken og uten mellomlag under buksa. Det hadde blitt mye svette med både mellomlag under jakken og under buksa de siste turene. Jeg fikk forsøke med mindre klær, men mellomlags-klærne lå i sekken.

Det gikk greit til Sele havn og videre over brua og bort til Borestrande. Den virker jo nesten uendelig lang – sett fra nordre enden. Jeg kom meg greit sørover, og måtte faktisk lette på antrekket. Lua havnet i lommen, og jeg måtte åpne jakken.

Det ble litt annerledes da jeg satte kursen mot nord. Det var ikke mye vind, men midt i mot, ble det kaldt. Det var å få på både vanter og lue, og få jakken helt opp.

Sørover går mye at turen på flate stranden. Nordover blir det litt mer variert, men uten skikkelige bakker. Likevel blir det lettere å gå. Nesten to timer med samme bevegelse gir litt stive bein, og det var helt greit å løse opp litt med noen småbakker opp og ned.

15 kilometer er litt mer enn det jeg har gått denne høsten. Det har blitt mange turer på to til tre timer, men ikke med så lange. Jeg lurte på hvordan det ville bli mot slutten, men da jeg kom ut på Hellestøstranden på tilbaketuren, var jeg ikke i tvil om at jeg måtte legge til den siste kilometeren helt inn til enden av stranden og tilbake til parkeringsplassen.

Denne turen var kjekk. Jeg fikk bekreftet at jeg fortsatt lett kan ta turer på 20.000 steg eller mer. Det var en stund siden jeg hadde gått så pass mye. Det var likevel helt greit å kunne sette seg inn i bilen.

I yr og tåke rundt Bjødnali og Skogen.

Det ble selvsagt en flott tur.

Det var litt spesielt å stå opp på lørdagsmorgenen. I løpet av natten hadde vi hatt skyting bare 100 meter fra stuevinduet og svært politioppbud i området.. Jeg sov – selvsagt, mens bestyrerinnen bivånet begivenhetene. Det var jo egentlig ikke mye å se, en mengde politibiler og folk, men det var sperringer og slikt.

Jeg måtte ta andre veier en den vanlige, og fikk blålys i mot da jeg tok mot Bryne. Det var jo ingen grunn til å bli hjemme selv om det skjedde mye rundt oss.

Planen var å dra til Sælandsskogen å ta den vanlige turen til Håfjell, Bjødnalia og rundt Engjavatnet. Været får ta skylda for at det blir mange turer i samme spor. Det kunne jo egentlig ha vært forhold for strandturer om det hadde vært is og frost, og da er selv den vanlige turen fra Sælandsskogen foretrekke. Det kan lett bli for mye strand.

Nå skal jeg ikke sammenligne forholdene hos meg med mørketid og vinter i nord, men de siste dagene har jeg ikke sett sola, og ikke en gang litt blå himmel. Det har vært overskyet og så lavt skydekke at det er fuktig. Ikke så mye regn, men lett yr.

Det var også været på lørdag, og da passer det med en kjent tur. Nå er ikke alt like ille. 7 grader er nesten nok til å få fram grønne marker. Det er ikke mye vinter å se, men vann er det nok av. «Alt» er gjennomvått, og det blir lett vassing over myrene.

Det var ganske mange biler på parkeringsplassen denne dagen, og masse spor oppover mot Håfjell. Likevel ble det en ensom tur. Det er egentlig et populært område å gå tur i, men slik jeg går, treffer jeg sjeldent folk.

Det er jo greit å gå for seg selv, men jeg synes naturen på denne turen er så pass flott – selv i dårlig vær, at også andre burde få oppleve den.

Turen opp til toppen av Håfjell, er en drøy bakke opp, og der er det pust og puls jeg tenker på. Nedover bakken mot Bjødnali, blir det å sjekke hvor jeg setter foten. Bakken er, i dårlig vær, glatt, og greiner etter trefelling er ikke trygge å trå på.

Fra Bjødnali til Skogen og rundt Engjavatnet, er det virkelig flott. Jeg tar meg i å stoppe opp bare for å få med meg naturen. Selv om det er vei og lett å gå så er det kjekt å se gården speile seg i sjøen, eller greiner og dråper som også viser nede i vannet.

Det er lauvskog langs Bjødnalivatnet, og sibirlerk innover mot Skogen, og «vanlig» skog med bjørk og eik ved Engjanemyrane. Stor variasjon og flott å se.

Rundt Skogen er det fortsatt marker og åpne sletter. Det kan ikke være så mange år siden gardsdriften ble lagt ned. Dyra på marka er skiftet ut med nye - og de er uten horn, men fortsatt like store og jeg er litt glad om de holder seg ute på marka et stykke fra der jeg går.

Etter å ha kommet opp til Jærbuskaret, er det en «transport-etappe» på omtrent tre kilometer tilbake til bilen. Nå går deler av denne turen langs «ånå» og der er det ganske flott – om våren – i godt vær.

Turen, slik jeg går den, er på omtrent 11-12 kilometer og det tar meg to-tre timer. En flott tur denne dagen på tross av yr og fuktighet stor sett hele turen.

Fire topper fra Gramstad i tåke og regn - igjen.

Våt og kald, men tørr på beina.

Det har vært få dager med bra vær. Regn og yr, med vind, har vært mer vanlig en skikkelig turvær. Jeg sjekker værmeldingen daglig, og for om mulig å finne en dag uten dårlig vær. Jeg måtte etter hvert innse at det var bare å finne fram de «tunge» klærne å komme meg avgårde.

Andre juledag så ut til å bli en litt bedre dag en dagene fremover. Det skulle fortsatt være overskyet og det skulle komme nedbør ut på ettermiddagen. Jeg kunne jo starte litt tidlig, og håpe at regnet holdt seg vekk til jeg var tilbake ved bilen.

Hjemme var det «bare» overskyet. Innover mot Sandnes og Gramstad ble det mer og mer vått. I bakken opp mot Gramstad kom vindusviskerne på. Det var «bare» yr, men det var ikke tegn til lysning.

Det var mange som ville på tur denne dagen. Parkeringsplassen var i ferd med å fylles opp da jeg kom, og det var mange som gjorde seg klar. Det var ikke så mange som ville mot Bjørndalsfjellet. Jeg var likevel ikke helt alene i bakken oppover mot Bjørndalsmyra.

Jeg tok som vanlig innover myra, og ble straks alene. Stien, eller denne dagen, bekken – er nå lett å finne. Det må være flere som går innover og opp mot Matirudlå, enn da jeg første gang gikk her.

Jeg så ingen oppover mot Matirudlå, men da jeg snudde mot Bjørndalsfjellet, kom det folk i mot. Turen opp fra Skrubbaskaret og over Kulheia, har ikke blitt mindre bratt og tung. Heldigvis har jeg nå funnet en vei opp bakken som går litt i svinger oppover. Pulsen blir ikke like høy som før.

Det var ikke et menneske på Bjørndalsfjellet. Det var folk på vei opp og jeg møtte en del som kom nedover. Det manglet også utsikt.

Jeg hadde hatt yr og lett regn nede i Bjørndalsmyra. Oppe i høyden var det tåke og tåke yr. Litt surt, men heldigvis kom trekken fra sørvest, og bakfra over Kulheia og opp til toppen. Det ble like vått nedover bakken mot Fjogstadveien.

Bakkene oppover mot Fjogstadnuten er ikke like bratte som de mot Bjørndalsfjellet eller Dalsnuten. De er så pass greie at to jenter kom joggende forbi meg som hadde nok med å puste. De tok bortom selve toppen, mens jeg gikk forbi.

Som vanlig ble det til at jeg tok stien over Kjykjerindå og opp den umerkede stien mot Dalsnuten. Det var ikke mange folk på nordsiden, men til gjengjeld ganske mange som ville til toppen av Dalsnuten på sørsiden.

Fortsatt var det lite utsikt, og tåka hang nedover. Det var like vått på Dalsnuten som ellers på denne turen. Det ble aldri skikkelig regn, men heller ikke opphold. Det ble en våt tur.

I tåka nede ved «marka» mellom trappene i sør og nord, gikk det noen folk, som ikke var norske... De sa de skulle til bilen, og jeg pekte ut i tåkehavet mot Gramstad, og de tok oppover bratte bakken mellom stiene. Det går jo helst bra.

Tur fra Bore til Reve havn lille julaften.

En godværsdag inneklemt mellom mange mørke og våte dager.

Broderen spurte om turen fra Bore til Reve havn er lang nok til å komme med i loggen. Et godt spørsmål. Men det tar opp mot to timer og turen er på litt over ni kilometer. Akkurat nok til at jeg skriver et innlegg.

Det som egentlig avgjør, er om jeg har med noen andre på turen. Jeg skriver hovedsaklig for å kunne sjekke når og hvor jeg har vært, og hvem som eventuelt var med. Hukommelsen er ikke hva den en gang var...

Denne dagen var det broderen som godt kunne tenke seg å ta denne turen. Han er ikke lenger så glad i lange turer, og synes et par timer er sånn passe bra. Nå er det ikke mye bakker på denne turen. Ingen for å være litt mer presis. Det passer antakelig også.

Den store fordelen er at på Reve havn finner vi ly og, enda bedre, stoler - så vi kan ta en behagelig pause. Uten å få kald buksebak.

Lille julaften har vi det vanligvis også litt travelt, både broderen og jeg. Det er alltid en del ting som skal ordnes i siste liten – sånn rett før Jul. Det kunne passe med en kjapp og grei tur,

Det var i hvert falle ikke snakk om å sitte hjemme – selv med dagseddelen full. Lille julaften var en slik inneklemt dag med sol og lite vind. Ellers var det meldt regn og yr og vind. Dårlig vær for det meste.

Det har ikke vært for mange dager med sol og lite vind, og selv om det var lille julaften, og vi hadde liste over ting som skulle gjøres, måtte det bli en kjapp tur.

For broderen startet listen med et oppdrag alt klokka ett. Vi måtte starte tidligere enn vanlig for å få tingene til å gå sammen. Det laget ikke mye problemer, selv om det ble litt «stress».

Vi var ikke alene som ville på tur denne dagen. Det flotte været – og god værmelding den dagen, med dårlig nesten alle dager fremover, hadde fått folk ut. Det minnet om en god søndag.

Vi hadde sett for oss en godværstur. Det var meldt om litt vind – 6 m/sek, men nede på parkeringsplassen blåste det antakelig opp mot 10 m/sek og med 6-7 grader ble det kaldt. Klaffene på lua kom ned i starten.

Selv om jeg har gått denne turen noen ganger den siste tiden, er det fortsatt en flott tur, og i godvær var det igjen kjekt å få med seg havet, bølger og det flate landskapet inn i landet. Helt uten å se så mye som en knaus eller skrent.

Det var ikke meningen å ta noen pause denne dagen. Vi hadde det jo travelt. Likevel ble det noen minutter inne i båthuset ved Reve Havn.

Tilbaketuren gikk antakelig litt raskere enn turen sørover. Vi holdt godt tempo og det går jo ganske fort med bra underlag og ingen bakker. Ved bilen fant vi ut at vi hadde omtrent ti minutter til overs. Vi kunne ha ventet litt med å ta ut på morgenen.

Det hadde vært en grei og flott tur. Vi var begge godt fornøyd med dagen. Nå kunne jula – og det dårlige været, bare komme.

Vintertur med både snø og sol.

Selv med litt dårlig vær ble det en virkelig flott tur.

Jeg skulle gjerne hatt en samtale med de som bestemmer været. Værmeldingen holder ikke helt tritt med det været vi virkelig får, og siden vi først er igang, kan vi få noen dager med sol. Ikke bare en dag inne i mellom men noen dager i strekk med bra vær.

Både YR og Storm mente det ville bli overskyet og vind denne dagen. Det skulle komme nedbør, men først en stykke ut på dagen. Det var mulig å komme på tur – i noenlunde bra vær – om jeg bare kom meg avgårde litt tidlig.

Med både vind og muligheter for nedbør, ville det ikke passe med en strandtur. Det måtte igjen bli en tur til Sælandsskogen og rundt Engjavatnet. Det blir mange av nettopp denne turer, men den er så pass enkel og går gjennom så flott natur, at jeg synes fortsatt det er skikkelig gøy å gå turen.

Hjemme var det delvis skyet og omtrent fire grader. Det var snakk om litt høyere temperatur utover dagen. Her var det bare å pakke sekken.

Det var ikke snakk om å ta mot Ristøl eller opp til toppen av Bjursfjellet denne dagen, selv om jeg håper på så pass bra vær at disse turene kan tas ut over vinteren. Jeg fikk nøye meg med den vanlige ruren.

Opp til Håfjellet over Stølssletta og Vindskaret, Ned til Bjødnali og så til Skogen og rundt Engjavatnet og videre opp til Jærbuskaret og så Sjelset og tilbake til bilen.

Det var en bil utenom min på parkeringsplassen. Jeg traff folkene i bakken opp mot Håfjell. De hadde gått opp og ned ut fra sporene.

Det småregnet oppover mot toppen. Fra Stølssletta og videre oppover til toppen av Håfjellet, var det snø og is. Jeg fikk også hagel og regn på med. Det var surt helt opp, og det ble ingen stopp.

Med snø og is, gikk det sakte i bakken nedover mot Moldtjørn. I tillegg slo haglet over i snø, og det gjorde det ikke lettere å finne fast grunn under støvlene. En del av stien nedover går over et område der skogen er tatt ut. Her ligger det en god del gamle greiner. De var spinnglatte.

Det samme var brua over bekken, da jeg nådde den. Det ble forsiktige steg over. Oppe mot Bjødnali slo været om. Snøværet forsvant og det lysnet. Faktisk så pass at sola skinte i lia på Bjursfjellet.

Jeg måtte oppom garden for å ta bildet av treet til broderen. Denne gang med noe hvit på bakken. Antakelig det nærmeste vi komme en hvit Jul dette året.

Nå har jeg gått denne turen en del ganger. Selv om det er samme natur som alltid, så blir jeg i godt humør av å gå her. Denne gangen ble det virkelig flott. Både Bjødnalivatnet og Engjavatnet lå omtrent speilblanke. Vinden både YR og Storm mente vi ville få, holdt seg pent vekk.

Det var spor mot «Skogen», og etter en stund traff jeg to karer som kom i mot. Det viste seg at vi hadde truffet hverandre før, og vi fikk en kjekk prat. Disse karene var nok noe eldre enn meg, men likevel på tur ganske ofte.

Det gir håp for at det vil være mulig med flere år på Blåfjellenden. Hyggelig å tenke på, men det er lenge til sommer og sommersesong 2025.

Etter å ha gått i bra vær mot «Skogen» slo det igjen om ved Engjane myrane og det ble en omgang med regn. Mye forskjellig vær på denne vinterturen.

På parkeringsplassen var det en bil uten om min. Med null grader øverst og ned mot null på turen, var jeg litt spent på temperaturen. Termometeret i bilen viste tre grader.

I full fart fra Bore til Reve havn.

Det ble ikke trening inne denne dagen.

Desember er en måned full av dager der jeg blir hindret i å gå tur. Det er Julelunch og pensjonistmøte og andre sosiale begivenheter. Som alle hindrer meg i komme ut i naturen. Når det i tillegg også er dårlig vær i dagevis, blir det få turer å skrive inn i loggen.

Tirsdag var jeg bestemt på at det måtte bli en styrketreningsdag. Det blir for få av den sorten også, og jeg kjenner godt at jeg har slurvet med styrketreningen. Det var ikke greit å starte opp igjen etter et lengre opphold.

På morgenen kikket jeg ut vinduet. Det så ut til å bli en dag med sol og bra vær. En videre sjekk på Yr gjorde det klar at jeg egentlig burde være på tur denne dagen. Bortsett fra at jeg hadde avtale klokka halv tolv. Det var dagen for julelunch med mine gamle kammerater.

Det ble en kjapp endring i planene. Jeg pakket sekken og gjorde meg klar for tur – før ni på morgenen. Siden jeg ikke hadde hele dagen tilgjengelig, måtte det bli en kort og grei tur, uten for mye kjøring frem og tilbake.

I slike tilfeller ligger Jærstrendene lagelig til. Det er ikke mer enn snaut fem minutters kjøring ned til parkeringsplassen ved Borestranden. Fra der mente jeg det ville passe med en tur til Reve havn og tilbake. En tur på omtrent 9 kilometer og som sammen med andre ofte tar to timer eller litt mer.

Det har blitt noen turer frem og tilbake fra Bore til Reve havn denne høsten. Både for å teste form og kne, men også sammen med andre som nok synes det er langt nok med en tur på 9 kilometer og vel to timer.

Denne gangen ville det passe bra å sjekke hvor fort det egentlig går. Det er jo ikke en bakke på hele turen, og selv om den går i terrenget, er det ikke lange stykker hvor det er stein og vanskelig å holde oppe farten.

For å klare «marsjmerket i militæret» så må farten være litt mer enn 6 kilometer i timen. På ni kilometer vil det si halv annen time, og for meg er det ikke snakk om å holde så høy hastighet, selv uten sekk og gevær....

Jeg trodde likevel at jeg burde kunne komme fram og tilbake på en del under to timer. Vi fikk se. Det var i hvert fall en god anledning til å sjekke hvor lang tid jeg egentlig bruker på denne turen.

Det var litt spesielt å ta ut på tur bare litt over ni. Så sent på året er dagen kort, og sola var fortsatt under horisonten da jeg gikk sørover. Etter bare en kort stund på tur, fikk jeg sola i ansiktet. Det er ikke så ofte jeg får meg meg soloppgangen når jeg er på tur.

Jeg hadde regnet med å være nok så alene så tidlig, men det var en del folk ute på tur. De fleste sammen med hund, som jo krever «lufting» hver dag.

Det ble ikke lange stoppen ved Reve hav. Jeg hadde det travelt denne dagen og snudde omtrent på hælen og tok mot nord med en gang. Det ble, på tross av litt tidspress, tid til å se på naturen og få med meg hvor flott dag det egentlig var.

Det ville vært synd å gå glipp av en skikkelig flott dag. Værmeldingen for de neste dagene – egentlig mange dager – fremover, var dårlig. Jeg hadde selvsagt god tid da jeg kom hjem. Det hadde gått fort frem og tilbake til Reve havn denne dagen.

Yr og tåke rundt Engjavatnet.

Fortsatt sauer på beite.

Dårlig vær får ta skylden for at det ikke blir spesielt mange turer i desember. Denne dagen var det meldt regn, eller aller helst yr, og våte forhold. Det var heler ikke håp om mange tørre dager fremover.

Her var det bare å få på regntøy og komme seg på tur. Litt fuktighet får vi da tåle. Med både våte forhold og litt vind, passer det egentlig bra å ta en tur i område med skog og le for vind.

Selv om det har blitt en del turer ut fra Sælandsskogen, var det den turen som fristet mest. Om værgudene var litt gavmilde, kunne det jo være at forholdene ble så pass bra et det ville være mulig med en tur om Ristøl og Lauvlia.

Kulde, frost og is var i hvert fall ikke i tankene. Det hadde jo vært varmegrader i «lavlandet» i et par dager. Nå kunne isen henge godt igjen inne i skogen, og i myrene. Jeg tenkte ikke på vinter...

Det var andre som ville på tur denne dagen. Jeg traff en kar på parkeringsplassen. Han gjorde seg klar til en løpetur, og ville opp Urdådalen om Bjødnali og videre til Eikeland, før han tok opp bakken til Bjursfjellet og tilbake til bilen. En skikkelig langtur.

Jeg møtte også et par som kom imot da jeg gikk oppover mot Stølssletta og Vindskaret. Som vanlig så jeg ikke folk på resten av turen rundt. Det er ikke mange som finner veien videre innover fra Bjødnali.

Det var fortsatt is og glatte forhold enkelte plasser oppover mot Vindkskaret. Nedover mot Moldtjørn var det hardt i myrene, og sleipt i overflaten der det så vidt hadde tint. Jeg gikk forsiktig.

Denne dagen var det ikke mulig å ta «utsiktsbilder» Skyene lå over hele landskapet og det var ikke mulig å se ut mot havet. Jeg fikk ta med utsikten en annen dag og heller få med meg tåka på bildene denne gangen,

Yr fukter bra. Fronten på jakken var dyvåt, og lua ble tung etter hvert. Det var likevel ikke så mye nedbør at jeg ble våt av annet enn svette innenfor jakka. Med 6-7 grader var det også så pass varmt at jeg heller foretrakk å bli våt på toppen enn å ha oppe hetta.

Det ble fort klart at dette heller ikke var dagen for å ta over mot Ristøl. Tåka hang lavt nedover lia mot Bjødnali og det var skikkelig bløtt det myrene ikke var frosset. Jeg satset på den vanlige turen rundt Engjavatnet.

Det har gått en flokk med Skotsk høylandsfe ved «Skogen». De har nesten alltid holdt seg nede på jordene ved vatnet. Det har hent at vi har møtt dyra på vei mot Skogsånå, og har da tatt turen i en god bue rundt. Nå virket det som om dyra var vekk. Det gjør nok at mange kan finne det «enklere» å ta turen rundt vatnet.

Vel over Skogsånå, som denne dagen var helt grei å krysse, sto bare det lille stykket over mot Jærbuskaret igjen. Et lite stykke flott natur, men det tar ikke lange stunden å komme opp til bakken mot skaret.

Fra skaret og videre ned til Sjelset og bort til Kleiva og så til bilen, er enkelt å gå. Her er det nesten bare vei og god sti. Det går kjapt.

Denne gang kunne jeg godt har tatt en litt lengre tur. Jeg kom til bilen i god form, men våt. Det passet godt å skifte til tørt tøy – i regnvær. 

Langs sjøen fra Bore til Reve sammen med Einar og broderen.

Tre glade karer på tur i flott vær.

Det var snakk om sol og blå himmel. Kulden ble også nevnt, men uten vind burde noen få kuldegrader ikke lage problemer. Det måtte bli en tur denne dagen.

Broderen mente det ville passe passe bra med en tur i strandsonen. Det var skikkelig frost på natta, og det kunne være glatt partier inne i landet. Broderen er mye mindre glad i is enn det jeg er, og unngår is og snø om mulig.

Med flott vær og greie forhold var det muligens også andre som kunne tenke seg en tur denne dagen. Jeg tok kontakt med Einar, og han var klar for tur på kort varsel.

Vi ble tre som ville ut i terrenget. Broderen mente det kunne passe med den samme turen som hadde gått tidligere. Det vil si en tur fra Bore stranden og til Reve havn. Det passer bra med en stopp ved havna. Her er det greit å slå seg ned en stund, i le av vind og trekk, uansett hvor den måtte komme fra.

Denne turen er selvsagt flat. Stien går i nærheten av sjøen, og selv om det ikke er lett å se fra Bore til Reve, er det ikke mange bakker heller. Helst ingen. Det er likevel en tur på over ni kilometer og den tar mer enn en time hver vei. I tillegg får vi også en grei pause halvveis.

Det var tre glade karer som gjorde seg klar på parkeringsplassen nede ved Borestranden. Det var langt fra så kaldt som forrige gang jeg var der, og alt lå til rette for en flott tur sørover.

Det var ikke helt lett å finne ut hvor trekken kom fra. Det var nærmest vindstille. Dette er ikke helt vanlig. Det blåser ofte på Jæren. Det blir påstått at hønene på Varhaug blåste av, en dag uten vind.

Det er lite sandstrand på denne turen. Slik vi går, så holder vi oss innenfor sanddynene det første stykket ut mot Fuglingene, og etter det blir det langs jorder videre sørover. Det er flatt, og med sola bare så vidt over horisonten, blir det også lange skygger.

Stien går ellers litt ovenfor selve strandsonen og over marker og eng. Det er egentlig en virkelig flott natur, men med lite sandstrand og hele turen går med lyden av bølger som skyller innover.

Det pleier å være surfere ute i sjøen. Denne dagen var det bølger nok til at vi så tre-fire stykker. Det hender det er langt flere.

Denne dagen var det skikkelig lav vannstand. I tillegg til fjære sjø, var det også høytrykk, så i motsetning til springflo, var det uvanlig lav vannstand.

i tok som vanlig en god pause da vi kom fram til Reve havn. Det er helt greit at noen har satt fra seg stoler inne i en av sjøbuene. Det er så avgjort hyggelig å sitte å prate, mens vi får i oss både varm te og kjeks. I motsetning til meg satser broderen på Mariekjeks.

Vi må ha hatt trekken bakfra på vei sørover. Det ble litt kaldere da vi gikk nordover. Glidelåsen i jakka kom helt opp og det var ikke snakk om å gå uten noe på hendene.

Nå er det ofte slik at tilbaketuren, i samme spor som på første halvpart av turen, ofte går kjappere - og uten mye prat. Slik ble det denne gang også. Vi kom oss rolig og greit mot Fuglingene og kunne ta fatt på det veldig greie stykket tilbake til bilen.

Det var tre karer, som var godt fornøyd med dagens tur som til slutt sto ved bilen. Det hadde vært en veldig grei tur, og været gjorde det ekstra kjekt å gå i sjøkanten denne dagen.