I yr og tåke rundt Bjødnali og Skogen.

Det ble selvsagt en flott tur.

Det var litt spesielt å stå opp på lørdagsmorgenen. I løpet av natten hadde vi hatt skyting bare 100 meter fra stuevinduet og svært politioppbud i området.. Jeg sov – selvsagt, mens bestyrerinnen bivånet begivenhetene. Det var jo egentlig ikke mye å se, en mengde politibiler og folk, men det var sperringer og slikt.

Jeg måtte ta andre veier en den vanlige, og fikk blålys i mot da jeg tok mot Bryne. Det var jo ingen grunn til å bli hjemme selv om det skjedde mye rundt oss.

Planen var å dra til Sælandsskogen å ta den vanlige turen til Håfjell, Bjødnalia og rundt Engjavatnet. Været får ta skylda for at det blir mange turer i samme spor. Det kunne jo egentlig ha vært forhold for strandturer om det hadde vært is og frost, og da er selv den vanlige turen fra Sælandsskogen foretrekke. Det kan lett bli for mye strand.

Nå skal jeg ikke sammenligne forholdene hos meg med mørketid og vinter i nord, men de siste dagene har jeg ikke sett sola, og ikke en gang litt blå himmel. Det har vært overskyet og så lavt skydekke at det er fuktig. Ikke så mye regn, men lett yr.

Det var også været på lørdag, og da passer det med en kjent tur. Nå er ikke alt like ille. 7 grader er nesten nok til å få fram grønne marker. Det er ikke mye vinter å se, men vann er det nok av. «Alt» er gjennomvått, og det blir lett vassing over myrene.

Det var ganske mange biler på parkeringsplassen denne dagen, og masse spor oppover mot Håfjell. Likevel ble det en ensom tur. Det er egentlig et populært område å gå tur i, men slik jeg går, treffer jeg sjeldent folk.

Det er jo greit å gå for seg selv, men jeg synes naturen på denne turen er så pass flott – selv i dårlig vær, at også andre burde få oppleve den.

Turen opp til toppen av Håfjell, er en drøy bakke opp, og der er det pust og puls jeg tenker på. Nedover bakken mot Bjødnali, blir det å sjekke hvor jeg setter foten. Bakken er, i dårlig vær, glatt, og greiner etter trefelling er ikke trygge å trå på.

Fra Bjødnali til Skogen og rundt Engjavatnet, er det virkelig flott. Jeg tar meg i å stoppe opp bare for å få med meg naturen. Selv om det er vei og lett å gå så er det kjekt å se gården speile seg i sjøen, eller greiner og dråper som også viser nede i vannet.

Det er lauvskog langs Bjødnalivatnet, og sibirlerk innover mot Skogen, og «vanlig» skog med bjørk og eik ved Engjanemyrane. Stor variasjon og flott å se.

Rundt Skogen er det fortsatt marker og åpne sletter. Det kan ikke være så mange år siden gardsdriften ble lagt ned. Dyra på marka er skiftet ut med nye - og de er uten horn, men fortsatt like store og jeg er litt glad om de holder seg ute på marka et stykke fra der jeg går.

Etter å ha kommet opp til Jærbuskaret, er det en «transport-etappe» på omtrent tre kilometer tilbake til bilen. Nå går deler av denne turen langs «ånå» og der er det ganske flott – om våren – i godt vær.

Turen, slik jeg går den, er på omtrent 11-12 kilometer og det tar meg to-tre timer. En flott tur denne dagen på tross av yr og fuktighet stor sett hele turen.