Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Den vanlige runden i vanlig vintervær.

At værmeldingen ikke helt er å stole på, er kjent nok. At den også kan endre seg ganske kjapt, har jeg også erfart noen ganger. Denne gangen både endret værmeldingen seg, og var heller ikke helt riktig.

Det så ut som om det kunne bli en veldig grei dag for tur, i følge værmeldingen på kvelden. Det var snakk om sol og varmegrader. På morgenen hadde det hele endret seg til overskyet og det ville bli mer vind enn tidligere meldt. Det regnet da jeg kom til Gramstad.

Med varmegrader hjemme var jeg oppsatt på tur nesten uansett hva vær det ville bli denne dagen. Fremover så det ut som om det ville bli kuldegrader på nettene, og muligens glatte forhold. Skulle det bli en smak av fjell og utmark, så var det denne dagen som ville passe.

På Gramstad var det regn, og ikke folk. Det var noen biler. Jeg satset på den vanlige turen til Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten - og om det var en bra dag – også Dalsnuten.

Jeg så ikke for meg en langtur oppom Resasteinen denne dagen. Det var alt for vått i bakken og glatt sorpe. Jeg hadde et skikkelig fall i uka, og vil helst ha en tur uten slike overraskelser.

Jeg så ikke andre oppover bakkene mot Bjørndalmyra. Det var ikke engang spor av folk. I mangel av folk var det fugl. Det spratt opp en orrhøne like ved siden av stien. Det er kjekt med store fugler, men trenger de å omtrent skremme livet av folk?

Innover myra minnet det mer om vassing enn gåing. Det var virkelig mye vann, - og det regnet. Heldigvis kom vinden og regnet for det meste bakfra både oppover og bortover Kulheia mot Bjørndalsfjellet.

Det sluttet å regne, og resten av turen gikk med hetta ned. Det kom noen dråper, men det var ikke skikkelig regn. Til gjengjeld blåste det bra på toppen av Bjørndalsfjellet. Nå lød vel værmeldingen på vindkast opp mot 17-18 m/ sek, og der fikk de rett.

Nedover bakkene mot veien og videre mot Fjogstadnuten var det heller ikke folk – eller spor av andre. Nå var det lysning ute i vest og klart mot sør. Det ble bedre være etter hvert.

Uten regn og med mindre vind enn det jeg hadde på toppen av Bjørndalsfjellet, var jeg ikke i tvil om at det også måtte bli en tur oppom Dalsnuten denne dagen. Det var en god del vått berg både over Rindane men spesielt nedover fra Kjørkerinda mot Kvitemyr.

Nå henger skoene skikkelig bra på vått fjell, men det er ikke mye som hindrer utgliding i sorpa nedover bakkene. Jeg gikk forsiktig.

Fra jeg kom inn til trappene mot Dalsnuten på nordsiden og oppover mot toppen kikket jeg etter folk. Ikke et menneske på nordsiden og heller ikke andre i stien oppover mot toppen på sørsiden.

Det er så pass uvanlig at jeg ikke treffer andre her, at jeg nesten håpet at denne dagen ville jeg bli helt alene på turen. Selv på Dalsnuten.

Det var andre på tur. Jeg kunne se spor oppover, og et stykke fra toppen satt det to jenter, men ingen i nærheten av varden. Jeg var nesten alene på toppen denne dagen.

Jeg møtte ingen på veien mot Gramstad, og på parkeringsplassen var det en bil utenom min, og den tilhørte sikkert jentene på toppen. Det er ikke ofte det er så folketomt i stiene rundt Dalsnuten. Så dårlig var da ikke været.

Det ble den vanlig runden denne dagen. Med litt dårlige forhold, gikk det senere både oppover og nedover bakkene. Eller kan det være jeg er i dårlig form, Det blir jo mindre langturer og bakker på vinteren.