Det var mange folk i heia denne lørdagen.
Med foten i ulage, etter å ha tråkket feil da jeg hentet vann, ble det en rolig dag på hytta. Det kunne på mange måter passe bra. Regnet og tordenværet Yr hadde nevnt kom på ettermiddagen etter at jeg kom til hytta.Det dundret og smalt i Fidjadalen. Det kom skikkelig slagregn, og temperaturen falt fra 20 til 14 grader. Det var kaldere enn vannet i elva. Det holdt folk vekk fra heia, og jeg ble alene på anlegget den natta.
Neste dag kom folkene som hadde bestilt og en del andre. Vi ble tilsammen ganske mange den natten. Nå hadde jeg tatt en omgang med støvsugeren i begge hytten, så på morgenen var det bare å ta en omgang med fille før hytta var klar for flere gjester.Jeg mente det burde gå greit å gå tilbake til bilen. Innover hadde jeg jo kjent litt, men det hadde egentlig ikke hindret turen noe særlig. Det gikk litt saktere enn «vanlig», men jeg hadde det ikke travelt.
Værmeldingen var bedre for lørdag enn for fredagen – hvor det hadde regnet store deler av dagen. Det klaret litt opp tidlig, og siden alt var greit for å ta ut, ble det til at jeg satset på å komme meg til Hunnedalen – forhåpentligvis.Jeg syntes det gikk i vanlig tempo i bakken oppover mot toppen. I hvert fall gikk pusten som vanlig. Bakken er så pass bratt at jeg aldri har klart å komme opp uten å puste skikkelig. Det burde gjøre at formen ikke blir for dårlig, selv om jeg ikke beveger meg like mye som før.
Jeg hadde vinden med meg denne dagen. Skyene som kom over fjellet fra Lysefjorden så ut til å ville gi regn. Det kom noen få dråper oppover bakken, men det ble ikke noe mer nedbør denne gangen.
Med skikkelig sommer på vei innover, hadde jeg bare med den lette jakken, og bare for «sikkerhets skyld» tok jeg med en gammel tynn gore-tex bukse. Værmeldingen var så pass bra at jeg mente det ville bli godværstur tilbake.
På vei tilbake mot Hunnedalen, ble det selvsagt så pass bra vær at buksa ble klam, og det hadde passet bedre med den lette treningsbuksa som lå i sekken. Det kunne ha vært verre. Jeg kunne ha hatt med det «tunge» utstyret, og blitt like våt og klam, men da med minst et par kilo eller mer i sekken på vei innover.Alt var likevel ikke så bra. Foten hadde fått en smell dagen før, og selv om noen små hvite greit holdt smertene under kontroll, gikk det ikke fort. Jeg gikk forsiktig. Det ble ingen ny smell, og det var jeg egentlig ganske glad for.
Heldigvis kom det en del folk i mot. Det ble en del småstopper underveis. Denne dagen var det bra å kunne stoppe opp for å snakke med folkene. En del var på dagstur. Noen skulle mot Sandvatn – og da jeg snakket med de ved Fossebekken, var klokka nesten to. De ville komme sent fram til Sandvatn.Det kom også en kar litt senere, som var på vei innover mot Blåfjellenden. Han syntes det ville være en litt for kort tur å gå bare de vel 8 kilometerne inn. Han snakket om å gå til Skåpet eller Flørli. Karen hadde store planer, men også stor sekk , og jeg tror det vil bli stopp og overnatting på Blåfjellenden.