En lang tur ut fra Gramstad.

Fem topper.

Det var jo et lite nederlag at jeg ikke kom meg rundt Resasteinen og Skjørestadfjellet forrige gang jeg gikk tur fra Gramstad. Selvsagt skylder jeg på «forholdene», men egentlig var det fordi jeg ikke så syn på en time ekstra på beina.

Etter noen dager med sol og temperaturer godt over ti grader – midt på dagen – måtte vel bakken begynne å tørke ut, slik at forholdene er brukbare. Siste turen viste at det fortsatt var ganske våte myrer og i nordhellingene var det ikke tørket mye.

Jeg satset på å komme rundt Resasteinen og Skjørestadfjellet, i tillegg til Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten denne dagen. Jeg mener den planlagte rundturen vil ta meg omtrent fire timer. Det er en utfordring.

Nå skal årets 7-nuts marsj innom alle disse toppene. Det kunne jo også bli en liten test på om jeg er i så pass form at jeg også i år kan gå denne turen. Nå starter 7-nuts turen fra Vatne skytebane, og det betyr et godt stykke tur i tillegg.

Det var tørrere oppover mot Bjørndalsmyra, men så avgjort ikke tørt. Innover myra var det ikke vann i stien, men det surklet likevel godt under beina. Bakken oppover mot Mattirudlå lå så vidt i sola. Det ble varmt.

Denne dagen var det meldt 15 grader, og jeg startet i bare ullblusen. Det er omtrent sommerklær. Det ble ikke nødvendig å ta på mer klær på hele turen. Selv oppe på toppen var det greit. Det var nesten ikke vind, og det gjør en forskjell.

Det var andre på tur denne dagen. Bortover Kulheia gikk jeg sammen med andre som også ville om Bjørndalsfjellet. Vinden var tydeligvis ikke noe problem denne dagen. Det satt folk rundt hele varden på toppen.

Gjengen som startet foran meg nedover, var litt overrasket over at jeg spurte om de skulle ha med seg klærne som lå igjen. De ble tatt med.

Heldigvis er det ikke bare oppoverbakker, det går greit nedover, til veien. Så er det noen nye bakker og kneiker opp til Fjogstadnuten. Jeg skulle denne gangen over myra mot Sørdalsleitet og videre til Resasteinen.

Det satt ei jente ved stien og ropte på hunden. På et forsiktig spørmål om hun var klar over båndtvangen, sa var svaret det sedvanlige : ja, men. Hunden var ikke interessert i fugler, mente hun. Nå er problemet bare at det vet ikke fuglene...

På vei opp mot Resasteinen kom det to andre som også var på treningstur for 7-nuts turen. De var på vei mot Dalsnuten. Da måtte jeg selvsagt også få med meg den toppen. Ingen unnaluring denne dagen, men først var det Skjørestadfjellet og stien ned til Skaret.

Ved Skaret ble det stopp for å ta bilde av påskeliljene til Skaramannen. Gamle folk fra Stavangerområdet, husker Vistemannen. Sandnes hadde noe tilsvarende i Skaramannen. Huset sto der blomstene er i dag.

Det var ikke tørt fra Skaret, under Skreppa og bort til Sørdalsleite. Heldigvis er det lagt ut en god del ganglemmer på de våteste stykkene. Ved stidelet, ble det over myrene og mot den gamle stien mellom Kvitemyr og Resasteinen.

Oppover mot Dalsnuten kunne jeg kjenne at det var noen timer sidden jeg startet. Det manglet liksom et gir, men jeg kom til toppen. Jeg burde jo ha tatt med Øvre Eikenuten også, men nedover trappene, ble det til at jeg gikk rett mot Gramstad.

Det ble en tur på nesten fire timer denne dagen. I det flotte vårværet var det kjekt å være på en litt lengre tur. For første gang i år ble det en tur i bare ullblusen.

Varm vårsol og lite vind rundt Engjavatnet .

Godt vær og gode folk på turen.

Det ble en tur rundt Engjavatnet denne dagen også. Selv om planen i utgangspunktet var å ta opp om toppen av Bjursfjellet. Jeg mente igjen at det ville bli en litt for lang tur. Det var fortsatt vått, og jeg så heller ikke syn på bakkene med sorpe under skoene.

Broderen ringte. Han ville på tur. Da er det greit å ty til Sælandsskogen, hvor broderen kan gå direkte mot Sjelset, mens jeg fortsetter rundt Engjavatnet. Nå er turen rundt vatnet virkelig flott, så jeg har ikke noe i mot den runden.

Nå var været omtrent det aller beste. Det var sol, bare med noen lette skyer i striper over himmelen. Det var omtrent ikke vind, og temperaturen skulle bli årsbeste – opp mot 15 grader. Her var det bare å tråkke opp i fjellskoene og komme seg avgårde.

Vi hadde som vanlig avtalt å treffes i Sælandsskogen, og helt i følge planen, ble det stien oppover mot Stølsletta og Vindskaret. Selv om det hadde vært sol og bra vær i noen dager, var det fortsatt ganske vått.

Nedover bakkene mot Moldtjørn gikk det ikke fort. Våte røtter etter skogen som forlengst er tatt ut, blir spinnglatte, og krever litt konsentrasjon. Denne dagen traff vi et par som var på vei oppover, og vi stoppet en stund for en hyggelig prat.

Regnet før helga, hadde fått vannstanden så pass opp i tjørnet at vi måtte opp i steinene for å komme fram. Myra var selvsagt også våt, og det ble et par skritt der vi var glad for tette sko. Ved den lille brua så vi spor av folk.

Det var ingen andre enn oss oppe ved garden. Broderen fikk tatt bildet av treet, og det ble en kjapp pause, slik at broderen fikk hevet innpå litt drikke. Vi fortsatt videre på veien mot Sjelset, og ved porten mot «Skogen», tok broderen opp bakken mens jeg tok nedover i skogen mot vatnet.

Det var vår. Sola varmet og småfuglene sang og bekken ga lyd fra seg. Det var flott å være på tur. Fortsatt er det lite blomster her litt oppe i høyden, men marka ved veien var så avgjort begynt å bli grønn.

På vei innover mot «Skogen», så jeg dyra ute på marka, og var glad for å slippe å møte de på veien videre mot Skogsånå. Ved garden ble det en liten stopp. Det var varmt å gå i sola. Jeg hadde svettet mer enn vanlig, og det tok – selvsagt – litt tid for å finne ut at det denne dagen kunne passe å drikke. Dette er ny lærdom hver vår...

Inne i skogen på andre siden av Skogsånå, var det fortsatt brunt og vissent. Her var det så langt ikke mye grønt å se. Oppover mot Jærbuskaret fikk jeg øye på to karer lengre oppe i bakken. Ved veien mot Sjelset, ventet de på meg som kom bakfra.

Det viste seg å være kjentfolk. I hvertfall den ene av karene. Vi tok følge videre nedover bakkene og mot Sælandsskogen. Knut Erlend har besøkt oss på Blåfjellenden i påsken. Både Bestyrerinnen og jeg har satt pris på å få besøk av han og sønnen. Dette året blir det ikke komler på Blåfjellenden skjærtorsdag. Det er rett og slett for lite snø til å få fraktet inn «greier».

Vi hadde litt å prate om, og avtalte en tur sammen til Ristøl og Lauvlia litt senere på våren. Det skal bli hyggelig, for den turen er virkelig flott.

Denne dagen var det helt greit å skifte til tørt tøy da vi kom tilbake til bilene. Det hadde vært en varm dag, og ullblusen var gjennomvåt. Termometeret viste 15 grader. Det var en flott vårtur.

Synesvarden Holmavatn og Steinkjerringå fra Tovdalsveien.

Det er vår på Jæren.

Det er lenge siden traktorer med hevdalass kjørte på veiene. Lukta har nesten forsvunnet, og folk har igjen rene biler. Bøndene har alt startet pløyinga og det er sorte fuktige render i åkrene.

Vipa, som ofte er det første skikkelige vårtegnet, har etablert seg for flere uker siden. Det er blomster i hagene, og småfuglene er også tilbake.

På vei mot Høgjæren så jeg lam på marka, og oppe i høyden var lerka høyt i sky med sin sang. Markene nede på Jæren er omtrent skikkelig grønne, men oppe i høyden er det fortsatt brunt. Det skal ikke mange høydemeter til før det er merkbar forskjell.

Nysnøen som kom oppe i heia, er alt forsvunnet på de nærmeste toppene. Bare lengst inne i selve heia er det hvitt. Det må være mange år siden våren har kommet så tidlig. Selv kan jeg huske et år da jeg kom meg innover til Blåfjellenden tidlig i mai. Det må ha vært på midten av nitti-tallet.

Oppe på Høgjæren er det brunfargen som dominerer. Det er ikke mye grønt å se. Landskapet ble kaldt «De brune Jæren». Det minker stygt på nettopp dette landskapet. Både på grunn av alle vindmøllene som stikker opp, men også fordi det er blitt mer dyrket mark og flere bygninger og veier. Endringen er stor bare på de 50 årene jeg husker.

I det åpne landskapet er det høy himmel og vid utsikt. I horisonten er det fjell i øst og havet i vest. Det er lett å se hvor Garborg fikk inspirasjon til «Det stig av hav et alveland». Han bodde ikke langt fra Synesvarden og jeg kjører omtrent forbi sommerhuset, «Knudaheio», til dikteren.

I mange år har jeg gått tur i det som i 1994 ble Synesvarden Landskapsvernområde. Det var dit jeg hadde tenkt meg denne dagen. Det blir som oftest til at jeg bruker parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Her har det blitt noen turer over Synesvarden og ned til Steinkjerringå – og retur samme veien. Denne gangen var planen å gå ned til Holmavatn og så til Steinkjerringå. - og så samme vei tilbake. En litt lengre tur enn bare opp og ned.

Denne turen har jeg ment var en langtur, og jeg har ikke gått for mange slike «langturer i vinter. Det kunne bli litt spennende å sjekke formen.

Selv om det hadde regnet skikkelig for bare et par dager siden, var det likevel ganske tørt. Problemet er bare at det var noen lange bremsespor flere plasser. Antakelig fra turfolk i helga. Det er ikke noe jeg satser på. Det gikk litt forsiktig nedover bakkene.

Jeg hadde vinden i ansiktet nedover mot Holmavatn. Så snart jeg snudde mot Steinkjerringa, fikk jeg sola i ansiktet og vinden bakfra. Det ble varmt oppover bakkene. Det var skikkelig godt å kjenne sola varme.

Nesten nede ved Steinkjerringå, satt det en hel gjeng i le bak granene og med sola midt i mot. De hadde funnet en flott plass, og satt der også da jeg gikk forbi på tilbakeveien. Det var ellers ganske få andre på tur denne flotte dagen.

Det var mye kaldere å gå mot vinden samtidig med at sola kom bakfra på tilbakeveien mot Holmavatn. Heldigvis fikk jeg igjen vinden stor sett bakfra på vei videre mot Synesvarden. Oppover gikk jeg og gruet meg litt for de bratteste kneikene.

De gikk greit, men i den lange bakken oppover mot toppen kom nok pulsen opp i hva jeg vil kalle «rød sone». Det ble en liten pustepause på toppen – for å ta bilder selvsagt.

Tilbake ved bilen, var det tid for en liten oppsummering. Totalt er turen 15-16 kilometer. Denne dagen tok det meg omtrent tre og en halv time. Jeg var egentlig fornøyd med turen, selv om jeg har brukt mindre tid før i verden. Det var uansett en flott tur på en virkelig fin dag.

Runden fra Gramstad, Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

En grei runde - uten kamera.

Etter mange tørre dager var det igjen snakk om nedbør – i store mengder. Om natten regnet det i bøtter og spann, og det fløt vann i gardsrommet på morgenen. Sola skinte og Yr mente det ville bli bra vær.

Jeg måtte selvsagt ut på tur. Tidligere har jeg planlagt turen over Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten videre til Resasteinen og Skjørestadfjellet med Dalsnuten til slutt. Flere ganger...

Det har ikke blitt noe av denne turen til nå. Var dette dagen for den første i år?

Jeg pakket sekken og tok mot Gramstad. På Gramstad var det en god del andre. Lørdag er turdag ser det ut som. De fleste går mot Dalsnuten, men noen tar turen oppover mot Bjørndalsfjellet.

Jeg tar normalt et bilde ved starten av en tyr. Denne dagen viste det seg å være vanskelig. Kamera – og mobiltelefonen lå igjen hjemme. Jeg får vist lage en sjekkliste for å være sikker på å få med meg alt. Jeg glemmer antakelig skoa en dag – uten sjekkliste. Det får bli noen gamle bilder i dette innlegget denne gangen.

Det var ikke is i stien, men mye vann i myrene. Jeg tar innover Bjørndalsmyra for å komme opp til Mattirudlå. Denne gangen ble det vassing innover myra. Mine ALFA Impact er mer enn to år gamle – nesten ny rekord for fjellstøvler – og holder fortsatt tett. Sålen begynner å bli slitt. Det er mulig å få på ny såle, men skal jeg skifte Gore-Tex-en også?

Av en eller annen grunn møtte jeg ingen og tok ikke noen igjen over Kulheia mot Bjørndalsfjellet. Derimot var det masse folk både oppe ved toppen av Bjørndalsfjellet og på vei opp eller ned. Det var nesten folksomt.

På vei oppover mot Fjogstadnuten, var det ikke et menneske – til å begynne med. Ved gjerdeklyveren under toppen, kom det en hel gjeng løpende i mot. I god fart nedover bakken der jeg går forsiktig – oppover.

Ved stidelet mot Resasteinen og stien videre mot Kvitemyr, måtte jeg igjen ta en beslutning. Skulle jeg ta over mot Resasteinen og Skjørestadfjellet eller rett mot Dalsnuten. Det var vått og glatt og jeg tok den enkle veien mot Dalsnuten.

Det betyr over Kjørkerinnå og ned og over mot stien mellom Dale og Dalsnuten. En ikke helt tørr sti denne dagen, men det var greit å komme fram. Ved trappene var det folk. Jeg kunne jo ikke stå i stien å blåse. Det ble trappen videre med tung pust.

Det var dagen for «amatører» - folk som går få turer og som ikke helt har utstyret i orden. Mange på joggesko. Nå er jo stien til Dalsnuten ganske god, men det er fortsatt noen våte partier. Jeg tror mange ser litt underlig på meg med skitne bukser til knærne og svett så det holder.

På toppen var det en hel del andre. Mange krøp i le av vinden ved varden. Det var ikke sommertemperatur øverst. For meg holdt det likevel å bare rulle ned skjortearmene.

Det ble bare fire topper denne dagen også. Det er likevel en tur med en god del høydemeter, og jeg bruker nesten tre timer på turen.

Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Broderen ble med til Bjødnali.

Det ble en tur til Bjødnali og for meg også rundt Engjavatnet. Broderen og jeg prøver å få til en tur i uka. Broderen mener han trenger bakketrening, og bedre kondis, men våre turer langs stranden utfordrer ikke pusten.

Det har jo blitt noen turer til Bjødnali og videre rundt Engjavatnet på oss. Broderen føler de to tre kilometerne ekstra er litt for mye, og sirer takk for turen ved porten inn mot «Skogen»., hvor jeg tar mot den lenge turen.

Det var noe slik vi planla denne dagen også. Vi ble enige om å treffes på parkeringsplassen. Der var det denne dagen en god del biler. Det var andre på tur. Sælandsskogen er jo et mye benyttet utgangspunkt for tur, og de fleste tar nok bare ned til stranden ved Taksdalsvatnet.

Ellers er det mange som tar turen oppover Urdådalen til Bjødnali. Det er mye stein i stien oppover dalen. For vår del fortrekker vi å gå om Stølssletta og Vindskaret. Det var den turen vi startet på denne dagen.

Nesten i bunn av bakken, ble det stopp. Nedenfor oss var det folk i gang med å dele opp bambusgran til stokker. Granen skal tas ut av verneområdet, og det ville jo passe at den kom til nytte og ikke bare råtnet vekk, selv om det var planen.

Vi hørte rop nedenfra. Det var Harry som var på jobb. Han er pensjonist som oss, men har den siste tiden jobbet med stiene rund Melsvatnet. Nå var han opptatt i Sælandsskogen. Det er bra at noen gjør en innsats.

Etter en ganske lang tørr periode, var det igjen bløtt i marka. Nedover mot Moldtjørn var det sørpebløtt i myra, og det ble nærmest vassing enkelte plasser. Heldigvis var det ikke så mye vann i tjernet at vi måtte opp i steinene, men kunne holde oss nede i myra.

Vi måtte selvsagt legge turen om Bjødnali. Det er noe med et tre. Denne dagen var det andre som også tok pause ved garden. Det satt en hel gjeng litt lengre opp ved steinmurene. Antakelig var de kommet opp Urdådalen.

Vi tok veien mot Sjelset og ved porten mot «Skogen» sa broderen takk for følget og fortsatte opp bakken, mens jeg labbet veien videre mot «Skogen». Selv om turen går på vei, synes jeg det er virkelig flott her.

På en runde rundt Engjavatnet uten andre i følget blir det ikke til at jeg stopper for en pause. Denne gangen suste jeg bare videre i gjeilen mot brønnen og torvmyra. Det ble ikke en gang en liten stopp for å ta bilde.

Det var ikke så mye vann i Skogsånå at den bød på hindringer. Det var bare å tråkke over, og fortsette stien videre mot traktorveien over Eengjanemyra. Jeg fikk likevel tid til å kikke meg rundt.

Oppover bakken mot Jærbuskaret, gikk det lettere enn det har gjort den siste tiden. Endelig ser det ut til at formen kommer opp på nivå med det den var i høst. Det lover godt for turene senere på sommeren og ut over høsten.

Fra Sjelset er det vei eller god sti og her kunne jeg holde høy fart. Det var bare en bil utenom min på parkeringsplassen. De andre som vi så ved Bjødnali, var kommet ned lege før jeg kom.

Turen er på 10-11 kilometer og denne dagen gikk det unna på to og en halv time.

Ulvarudlå

En flott topp.

Mandag var det meldt bra vær. Resten av uka ville det være mye regn og dårligere vær. Nå trenger ikke YR å ha rett. Spesielt ikke mer en to-tre dager frem i tid. Det var i hvert fall ingen grunn til å sitte hjemme. Det måtte bli en tur.

Våren har kommet tidlig dette året, og det er et par turer jeg pleier å gå på vårparten som jeg ellers unngår. Ellers på året er det som oftest dyr på beite, og det er ikke spesielt morsom å måtte pløye seg gjennom en flokk stor dyr.

En av turene går til Karten og Brusanuten. Den gikk jeg for bare en kort stund siden. Dette er en grei tur over et par topper, og tar omtrent to og en halv time.

I tillegg til turen over Karten og Brusanuten, er det en tur til Ulvarudlå som også er en slik tidlig vårtur. Ulvarudlå ligger ikke langt fra Karten og Brusanuten, men staten på turen går fra en helt annen plass.

Toppen av Ulvarudlå er noen meter lavere enn Brusanuten, men den ligger mer åpent. Utsikten øverst eer verdt å ta med, men det har blåst en del ganger. Slik var det også denne gangen. Selv om det ikke var sterk vind, så ble det fort kaldt.

Det er ikke helt lett å finne parkeringsplassen ved Tjåland, men om du kjører til Undheim og tar opp Sikvalandsveien og kjører – nesten – til Tjålandsvatnet, vil du se et skilt som viser vei til «turvei» opp til høyre.

Nå er det ikke plass til mange biler på parkeringsplassen, men denne dagen var det bar to andre og plass til flere enn min. Det litt spesielle med denne turen er alle steingjerdene og rester av buer og løer i nærheten av stien.

Det viser at heia og utmarken var i bruk i mange generasjoner. Et slit og mye arbeid for bare å lage gjerdene. Jeg lurere på om ikke minst to av murene som ligger nær stien, er gamle høyløer. Høyt oppe og nær myrer.

Det er noen bakker oppover mot Butjønnene, men fra der og opp er det en drøy og stedvis ganske bratt bakke. Heldigvis er belønningen for strevet med å komme til toppen, utsikten.

Det pleier å være noe dype myrsøkk i stien fra Ulvarudlå og ned til Aurenes. En grunn til å velge denne turen var nettopp at det hadde vært tørt ganske lenge. Det var ikke vanskelig å komme tørrskodd fram denne dagen.

Det er egentlig ikke langt fra toppen av Ulvarudlå og ned til Aurenes, det er nesten to forskjellige verdener. Oppe i heia er det stein, myr og lyng. Nede ved Aurenes er det vanlig jordbruk som dominerer.

Likevel er det kjekt å finne den gamle ferdselsveien mellom Aurenes og Tjåland. Den er fint vedlikeholdt, og her må det ha gått folk i mange generasjoner.

Det står på skiltet ved Tjåland at turen er på 7 kilometer, og dette stemmer nok, men det føles lenger. Det viser også på tiden. Jeg brukte noe over to timer på turen, og da går det ikke veldig fort. Det er en kjekk og kort tur.

Søndagstur fra Bore til Reve med bestyrerinnen.

En grei søndagstur.

Det ble litt sent på dagen før Bestyrerinnen og jeg begynte å diskutere tur. Hvor vi kunne gå og når. Dagen før hadde stort sett gått med til å feire at det var femti år siden vi vandret nedover kirkegulvet i Bore kirke som nygifte. Tiden går.

Siden det ikke lenger var morgen, burde det bli en tur i nærheten. En strandtur kunne passe bra, og da ligger Borestranden bare noen få kilometer fra stuedøra. Vi var enige om at det vill passe å ta mot sør denne dagen.

Nå ligger Reve havn litt under fem kilometer sør for parkeringsplassen. For meg er det en forholdsvis kort og grei tur. For bestyrerinnen er det en litt lengre tur enn det hun pleier å gå. Siden dette er en temmelig flat tur, uten utfordringer, mente jeg det ville være mulig komme hele veien sørover til havna.

Nå kunne været gi noen små utfordringer. Det var meldt opphold, men en del skyer. Det var vinden som lett kunne bli sterk på åpne stranden. Det var meldt om vind på 7-8 m/sek, men opp mot 12-14 m/sek i kastene.

Det var forbausende mye bil på parkeringsplassen. Likevel var det ikke spesielt mange som gikk stien sørover mot Fuglingene. Det viste seg å være mange som ville surfe denne dagen, og på Borestranden var det greie bølger.

Vinden kom sørøst fra og vi fikk den i mot oss på vei sørover. Det ble litt «full fart» til vi fikk opp varmen. Egentlig var det en helt grei dag med litt sol inne i mellom, men vinden gjorde det kaldt.

Vi tråkket bare på sand noen få meter ved Sandsenden, mens resten av turen gikk på innsiden av stranden eller litt ovenfor rullesteinsstranden. Både bak sanddynene og ovenfor rullesteinsstranden, er det helt greit å gå. Det er virkelig god sti for det meste.

Jeg gikk alene det siste stykket mot havnen. Bestyrerinnen ble opptatt med blomster, og det ble videre et par stopp for å ta bilder av tjeld på en stor stein ved Kyrksteinsstranden. Det er den eneste store steinen og antakelig Kjyrkjesteinen, men hvorfor den har det navnet er ikke lett å forstå.

Det ble ingen stopp ved havnen jeg tok kjapt nordover. Med høy fart, tok det ikke lang tid før tok igjen bestyrerinnen. Hun var opptatt med å ta bilde av en mengde løvetann som sto og lyste gult inne mellom steinene på stranden. Et flott syn.

Vi kom tilbake til bilen i god form. Det ble denne dagen en ganske kort tur. Bare så vidt over 9 kilometer, og vi var tilbake ved bilen i god tid til middag. En grei tur sammen med bestyrerinnen.

Rundt Lifjellet fra Dale.

Dette er blitt en tung tur.

Været har litt å si for hvor jeg velger å gå tur. Jeg holder meg mye hjemme om det skal regne hele dagen. Med litt regn kan det bli en kjapp og grei tur. Denne dagen skulle det «bare» blåse, men sola ville være fremme.

Vind er greit, men kommer den over 17-17 m/sek, kan det være vanskelig å helt ha kontroll på beina. Da er vinden så pass kraftig at det ikke er lett å holde stø kurs. Det skulle bare blåse opp mot 18 m/sek i kastene, noe som er greit.

Likevel syntes jeg det ikke var dagen for en tur oppe i åpne heia. Det ville passe best i skog eller i hvert fall i lavlandet – med litt mindre vind. Det ville for eksempel være helt greit med en runde fra Sælandsskogen.

Nå hadde jeg nettopp gått den vanlige turen rundt Engjavatnet. Var det ikke en annen tur som kunne passe? Etter litt fundering kom jeg på at jeg jo har gått rundt Lifjellet i omtrent storm. Det kunne passe å ta denne turen.

Det er et lite problem med Lifjellturen. Den er etter hvert blitt en ganske krevende langtur. Alderen gjør forskjell. Før brukte jeg under to og en halv time på turen. Sist jeg gikk runden, ble det omtrent tre timer. I tillegg var det en skikkelig tung tur.

Det gikk lett det første stykket utover langs fjorden. Stien er lagt litt annerledes enn før, men nå var det blåst ned trær over stien. Det gikk greit å komme rundt. Videre utover var det flere trær som lå over stien og ute ved Einerneset lå det en stor rotvelte.

Det som manglet var folk. Jeg traff ikke et menneske på turen før jeg var på vei nedover mot Dalevaten. Det var det folk som hadde slått seg ned med hengekøye og de tok livet ganske rolig. Ikke alle haster rundt i full fart.

I alle årene jeg har gått denne turen, har jeg strevd med farten i bakken opp fra Bymarka. Det er en både lang og bratt bakke. Heer blir det høy puls nesten uansett. Denne gangen var det ikke pulsen som laget problemer. Beina bli skikkelig sure alt i starten.

Jeg trodde jo at med alle de turene jeg går, så burde jeg ha et godt grunnlag. Det må nok være litt for mange og lange turer, som slo ut. Det ble i hvert fall en tung bakke opp denne gangen.

Bakken opp fra Revesdal mot Dalevatn, pleier også å være tung å komme opp. Denne gangen tok jeg det med ro. Det gikk ikke fort, men jeg kom da opp. Fra toppen og nedover mot Dalevatnet gikk greit. Det er jo bare nedoverbakke.

Normalt blir det lett jogg nedover den bratte lia mot Dale. Bakken opp hadde tatt på. Denne gang ble det såvidt mer enn forsiktige steg.

Turen hadde tatt tre timer denne dagen. Selv om forholdene var bedre enn forrige gang så gikk det ikke fortere. Det blir nok til at jeg unngår denne turen i fremtiden, for ikke å bli minnet på hvor sakte det går.