Fra Friluftshuset på Orre om elva til Reve havn.

Mye vann, og mye sand.

Det er kommet store nedbørmengder den siste tiden. Figgen går bred og litt over de normale breddene. Ute på jordene er det store floer – til glede for svaner og andre fugler.. Det er ikke fullt så greit for oss som ønsker å gå tur.

Det skulle - endelig – bli en dag uten nedbør og det hadde bare regnet «litt» dagen før. Jeg håpet at det ville være mulig å finne en passe tur. Myrer og bekker ville være fulle av vann, men det ville muligens være greit med en tur i sjøkanten.

Det er jo ikke det jeg satser på så lenge is og snø holder seg vekk, men denne gangen ville det passe greit med en «flat» tur. Forhåpentlig ville storetåa ikke være så vond som sist. Det er i hvert fall mulig å forsøke.

Siden jeg alt hadde gått fra Bore til Reve havn, ville det passe å ta turen fra Friluftshuset på Orre og til Reve havn. Om jeg la turen om Orre-elva, ville det også bli en ganske lang – men flat – tur. Det ville være greit å teste formen en gang til.

Turen mellom Reve havn og Friluftshuset, er en gammel klassiker. Dette er en tur jeg har gått i nesten førti år. I begynnelsen gikk turen unna på omtrent en og en halv time. I dag blir det lett over to..

Nå pleier jeg å legge til en tur om Orre-elva før jeg setter kursen mot Reve havn. Det gjør turen noen få kilometer lengre, og det går lett opp mot tre timer på turen,

Jeg hadde ikke tenkt på om alt regnet ville gjøre det vanskelig å gå mot elva. Bare et stykke sørover, var stien mer en dam enn sti. Og videre måtte jeg opp forbi stien og gå i terrenget for å komme fram. Det var egentlig vann over alt.

Det var ikke mye igjen av stranden ved Åtangen. Her gikk sjøen nesten opp til sanddynene, og videre ved Skortangen, hadde sjøen vasket ut store sandmengder. Likevel var det rullestein der det tidligere var sand.

Høy sjø og store bølger hadde herjet mye med stranden videre. Vanligvis er det mulig å gå på selve stranden, men nå måtte jeg gå helt oppe ved sanddynene – i løs sand. Det er ganske tungt å gå i løs sand, så der veien kommer ned til stranden tok jeg opp og fulgte en sti på toppen av sanddynene.

Ved Sørnes var det bare små rester av båtvraket som viste, og sørover fra Sørnes var det lite sandstrand. Jeg måtte sjekke om bølgene slo inn fra begge sider ved søre Revtangen. Denne dagen viste det ganske tydelig.

Det kunne se ut som om sjøen gikk helt opp til sanddynene ved Ribbungen, og jeg valgte å ta stien inne i dynene. Det er mye tyngre enn å gå ute på flate sanden. Det gikk opp og ned. Noen plasser bratt – på begge sider av haugen.

Jeg var i tvil om det ville bli en tur helt til Reve hav, men da jeg (endelig) var ferdig med sandkulene, gikk det greit videre. Denne dagen ble det en liten stopp ved havna. Det var så pass lenge siden jeg hadde benyttet en av stolene i båthuset. Det ble til og med tid til en kopp te.

Jeg snakket med en kar rett ved havna, og han mente det ville gå greit å gå langs sjøen. Det var lavvann, og det hadde gått greit.. Ved Revtangen gikk jeg likevel inn i landet og resten av turen tilbake til Friluftshuset gikk på innsiden av sandkulene.