En tur til Blåfjellenden med mye vann i bekker og myrer.

Det var ikke mange dager siden sist tur.

Det var ikke mange dagene siden jeg hadde vært innover till Blåfjellenden. Skikkelig dårlig vær i helga med storm og store nedbørs-mengder hindret tur. Jeg så fram til en tur eller to. Jeg hadde ikke planer om å gå til Blåfjellenden med det første.

En titt på været gjorde at jeg ombestemte meg og bare rett over helga satset på en ny tur innover. På denne tiden, er jeg avhengig av godt vær, og da mener jeg ikke sol og blå himmel. Noe som medfører frost og glatte forhold. Det holder med så vidt opphold og lite vind.

Det var snakk om nedbør, men lite vind på mandag, og bedre vær på tirsdag. Fortsatt med lite vind, men med litt regn stor sett hele den dagen. Etter noen turer i regn og dårlig vær – med vind, er det ikke spesielt «vanskelig» å ta ut,selv med regn på menyen.

Jeg hadde selvsagt ikke planlagt å dra oppover bare tre dager etter at jeg hadde kommet ned fra heia. Nå var det en jobb jeg ikke fikk gjort forrige gang, så jeg hadde egentlig en grei «unnskyldning».

Det var noe med en luke og noen mål, og forrige gang passet det ikke å ta jobben. Det regnet skikkelig, og blåste kaldt da jeg sjekket været utenfor hytta. Nå hastet det antakelig ikke. Jeg tror ikke det blir gjort noe med den luka, før tidligst til våren.

Det var faktisk ganske bra vær da jeg parkerte bilen i Hunnedalen. Det kunne se ut som om Yr denne dagen hadde rett, og at varselet ville slå til. Det var kjekt å gå innover. Været slo ganske kjapt om.

Jeg måtte hive på regntøy og var glad for vinter utrustningen. Vanter og lue kom på. Litt innover heia kom det to i mot. De viste seg å fra Klepp, og vi fikk en hyggelig prat før jeg gikk videre innover heia, og de mot hytta i Hunnedalen.

Oppe i høyden kunne jeg se tåka komme sigende, og det slo over i skikkelig regn en stund. Det var ikke slikt vær Yr – og Storm – hadde meldt. Det gikk likevel greit å komme inn til Blåfjellenden denne dagen også.

Med tåka hengende lavt nedover fjellsiden og rundt hyttene, ble det ganske tidlig dårlig lys, og jeg bestemte meg for å utsette jobben til neste dag. Tiden gikk med til å fyre i ovnen. Det var bare 10 grader inne da jeg kom, og det tok tid før det ble noenlunde varmt.

Etter hvert ble det så pass varmt, at jeg kunne sette meg opp i benken med lesestoff og te. Det ble et par timer for meg selv. Det var ingen bestillinger for den natta, og jeg ventet egentlig ikke folk. Nå var det høstferie, så det kunne jo dukke opp noen andre like vel.

Litt ut på ettermiddagen, syntes jeg det gikk i døra på hovedhytta, og tok turen bort for å sjekke. I hytta satte det to unge karer og forsøkte å få fyr i ovnen. Det var like kaldt i den hytta som borte i annekset da jeg kom der.

Det var to gutter som hadde kommet opp fra Eikeskog. De hadde hatt en lang tur i ganske dårlig vær, selv om det til å begynne med ikke var regn. Turen opp dalen hadde tatt ti. De ble ikke overrasket da jeg fortale at noen har brukt både 9 og 10 timer på den turen.

Det regnet godt den natta, og det var skikkelig bløtt i marka da jeg tok fatt på turen tilbake til bilen. Det ble en tur i langt bedre vær enn værvarselet hadde nevnt. Selv om det var mørke skyer både foran og bak meg, fikk jeg bare noen ganske få dråper på meg. Det ble en skikkelig grei tur.

En tur til Blåfjellenden i vanlig høstvær.

Glimt av sol og mye regn.

Det nærmer seg antakelig siste gang for året, jeg får anledning til å ta turen inn til Blåfjellenden. Siste turen pleier å gå i slutten av oktober eller helt i begynnelsen av november. En gang har jeg gått innover i desember, men det var et «uvanlig» år, omtrent som for våren dette året.

Det er selvsagt været som bestemmer om jeg kommer meg innover. Etter som årene går, blir jeg mer og mer skeptisk til is og snø Det kan jo henge sammen med dårligere form og ikke minst dårligere balanse. Likevel gir det tidligere avslutning på sommersesongen.

Så sent på året som i oktober, betyr sol og blå himmel som oftest kulde og frost, - og glatte forhold. Så selv om jeg helst velger å gå tur i opphold på sommeren, blir det til at jeg tar turen innover når det er lite vind og bare litt regn.

Denne gangen var værmeldingen ganske bra. Det var faktisk meldt om opphold og lite vind, og varmegrader. Temperaturen ville være så høy at selv på natta ville det ikke være frost. 600 moh, kan det lett bli frost selv om det fortsatt er varmt nede i lavlandet.

Været ville være greit innover, men dagen etter mente både YR og Storm at det skulle regne. Nå var begge enige om at det ville bli opphold en stund midt på dagen, så det kunne være mulighet for å komme tørr tilbake til bilen. Det hender værmeldingen er feil.

Innover fikk jeg en flott tur. Det var godt vær, med lite vind og bra temperatur. Sola kom til og med gjennom av og til å kastet et gyldent lys over landskapet. Så sent på året er det ikke mye grønt igjen på marka, og bjørkene nede ved Høgaleitet (både i Hunnedalen og ved Blåfjellenden) har omtrent ikke blader. Lengre nede er det fortsatt trær med flotte farger.

På denne tiden av året er myrene dyp røde, og nesten sorte, Det er flotte farger, men det varsler jo at vinteren står for døren. Snøen kan komme når som helst.

Denne gangen hadde jeg oppdrag. Det var noen småting som kunne ordnes, og i tillegg hadde Bestyrerinnen funnet fram noen «duker» som godt kunne legges ut på bordene i stua på hovedhytta. Ellers var det – igjen – noe kluss med nummerskiltene på hemsen på annekset.

Det var andre som hadde bestilt overnatting. Jeg ville ikke bli alene, trodde jeg. Nå dukket aldri de som hadde bestilt opp, men til gjengjeld kom det to gjenger på tilsammen 10 stykker fra USI. De var på tur i Frafjordheiene og hadde hat en - våt – natt i telt.

Det regnet den natta også, som meldt. Jeg ventet til ut på dagen for å få med meg perioden med oppholdsvær som det var snakk om. Det ble likevel en våt tur tilbake mot bilen. I tillegg hadde jeg vinden i mot og ikke bakfra som innover.

Igjen var jeg glad for å ha med – og på – vinterutrustning, med mellomlag under Gore-tex'en. Jeg var tørr en lang stund, og så varm og våt av svette. Det ble egentlig en ganske kjekk tur over heia.

Med Einar til Resasteinen.

En flott tur i greit høstvær.

Det blir mange turer alene. Alle turene innover – og tilbake fra Blåfjellenden går uten følge. Derfor var det kjekt da Einar tok kontakt og sa at han gjerne ville være med på tur. Han tenkte nok på en tur rundt Engjavatnert. Men der hadde jeg vært dagen før.

Det var heller ikke lenge siden jeg hadde gått en rundtur fra Gramstad, men jeg tenkte helst på en ny tur i det området. Det er mange turmuligheter fra Gramstad, men muligens ville en litt kortere tur enn den vanlige være greit.

Etter litt fundering kom jeg på at vi, det vil si: Bestyrerinnen, Einar, Aud og jeg, gikk en gang til Resasteinen fra Fjogstad og tilbake over «Skaret». En grei tur for alle, og en kjekk tur. Det kunne passe med en tilsvarende tur, men kanskje noe lengre.

Det kunne passe å starte fra Gramstad, ta opp om Fjogstadnuten, og så gå over mot Resasteinen for så å ta ned via Skjørestadfjellet og Skaret og så tilbake til Kvitemyr/Revholstjørn og tilbake til bilen.

Det var en flott dag med litt skyer og litt sol. Det var ikke sommer, med vind og litt lav temperatur, var det kaldt – i vinden. I sola ble det nesten sommer, og det var folk i korte bukser, men Einar og jeg gikk med jakken på.

Det var også andre som hadd funnet ut at dette var dagen for tur. Dagene fremover skulle det helst bli både regn og vind. På parkeringsplassen var det en god del biler, og mange folk på ve. Vi kunne se folk på toppen av Dalsnuten på omtrent hele vår tur.

Vi startet oppover bakken mot Fjogstad, og tok stien mot Fjogstadnuten. På Svarthålsleite tok vi over mot Sørdalsleitet. Veien jeg så noen var i gang med å lage, var kommet et godt stykke lengre innover mot Austra Rodlå.

I følge en kar vi snakket med på parkeringsplassen, skal veien så langt at det er mulig å se over mot Stavanger. De vil antakelig ikke ta mange dagene før de er kommet så langt.

Bakken opp til Resasteinen var like bratt som alltid. Vi gikk bare videre denne dagen og opp mot Skjørestadfjellet og flyvraket. Over på andre siden tok vi en kjapp tur bortover stien som går over Jubemyr, for å beundre utsikten, før vi fortsatte nedover mot Skaret.

Det var varmt i sola da vi kom til stien under Skreppetonå. Det passet greit med en pause i sola, og med utsikt til Dalsnuten. Det var ikke meningen å ta oppom toppen denne dagen. Videre ble det stien opp mot stidelet på Sørdalsleitet og så tilbake mot Kvitemyr og Revholstjørn.

Det ble den vanlige veien tilbake til bilen ved Gramstad. Det passet bra å ta en liten oppsummering på det siste stykket. Det hadde vært en skikkelig flott tur. Været var bra og turfølget var bra. Vi hadde denne dagen hatt en virkelig kjekk tur.

Tilsammen ble turen på nesten 8 kilometer og vi hadde brukt omtrent to og en halv time. Einar mente at vi godt kunne ta denne turen flere ganger.