Fra Bore til Reve havn - en kjapp tur.

Uten vind, men også lite sol.

Det kom noe i veien. Jeg hadde avtalt å gå tur denne dagen sammen med andre. Det fikk bli en ensom tur igjen. Det har jeg da gått noen ganger før. Det hender ting endrer seg og at avtaler må utsettes til en annen gang.

Avtalen var at vi skulle gå fra Bore til Reve havn. En ganske kort og grei tur, uten en enste bakke, og få utfordringer ellers. Nå hadde jeg hatt to ganske lange turer, med en del bakker de to siste dagene, så det kunne passe med en kjapp tur.

Fra Bore til Reve havn er det omtrent 9 kilometer frem og tilbake. Det synes muligens mange er en ganske drøy tur. For både meg og andre jeg drar med å denne turen, så er det en «passe» lang tur. Det er også en hyggelig tur – med følge.

Det blir alltid en stopp ved havna for te og kjeks. Og selvsagt en prat. Det er hyggelig med en stopp, men for min del blir det lite pauser på de vanlige turene. Selv en tre-timers tur går jeg uten å stoppe for å drikke underveis.

En grunn til å ta selv en kort tur, denne dagen, var værvarselet for de kommende dagene. Det var snakk om både regn og kulde. Ikke helt forhold for toppturer i hvert fall. Turen til Reve havn har blitt en tur jeg tar når det bare gjelder «trening».

Det var andre på tur denne dagen, bare et lite stykke bortover mot Fuglingene – på innsiden av sanddynene, kom to gode naboer i mot. Det ble selvsagt en stopp for en liten prat. Det er alltid hyggelig å treffe kjente.

Det ble en tur på innsiden helt bort til Sandsenden. Videre går stien over mark og eng, med noen gjerdeklyvere inne i mellom. Det er selvsagt helt flatt, og enkelt å gå. Likevel tar det nesten en time å komme helt bort til havna.

Stolene i båthuset sto som vanlig klar til å ta i mot folk, for min del ble det ingen pause der, men det var en kar som holdt på å ta opp båten og vi fikk en hyggelig prat. Det ble i grunnen en pause denne dagen.

Værmeldingen mente det ville bli sol og vindstille denne dagen. De fikk helt rett når det gjaldt vinden. Den holdt seg helt borte. Havet lå flatt utover, bare helt inne ved stranden brøt det noen små bølger. Det var så avgjort ikke dagen for brettseiling eller surfing.

Sola som var lovet, viste seg bar noen små øyeblikk. Liksom for å minne oss på at den faktisk var der bak skyene. Det var likevel et flott lys. Så pass sent på året minnet det om morgenlys da jeg startet og kveldslys da jeg kom tilbake til bilen.

Sørover hadde det vært en del andre på tur, men på tilbakeveien traff jeg ikke mange folk. Mellom Sandsenden og havna var det -som vanlig - ikke en kjeft.

Dette er en tur som nesten ikke hører med i loggen, men den er omtrent 9 kilometer og det tar meg – nesten – to timer.

Rundt Engjavatnet uten snø eller is.

En vintertur i november.

Etter en søndagstur fra Gramstad, med bare litt is i stien, og med en kaldere natt til mandag enn den til søndag, var jeg i tvil om det ville være greit med nok en tur litt i høyden. Jeg tenkte på en tur til Sælandsskogen, for å sjekke om dyra ved Skogen fortsatt var ute – i vinterkulden.

Jeg har gått tur fra Sælandsskogen noen ganger før med is i stien, og har egentlig ikke hatt problemer med å komme fram. Det har alltid vært mulig å gå rundt is-svullene. Det burde være mulig denne gang også – om det var is igjen.

Det hadde ikke vært frost hjemme. Med bare 2-3 grader, så kunne det hende at det hadde vært under null litt høyere oppe. Værmeldingen mente det ville være mye sol, og den ville i så fall gjøre det varmere. Jeg satset på en tur til Bjødnali i det minste.

Mandag er antakelig ikke den store turdagen. Det var en bil på parkeringsplassen da jeg kom og min bil sto ensom da jeg kom tilbake. Jeg møtte bare et par andre og de var begge nede på veien ved elva.

Jeg tok oppover mot Stølssletta og Vindskaret, og tok med Håfjelltoppen i tillegg. Først helt opp under Vindskaret, på skyggesiden fant jeg noe is. Litt lengre oppe, mot toppen på Håfjell, var det også noen steder helt ny is. Jeg kom greit fram.

Det var fortsatt skikkelig vått i marka, og i myrene. Jeg fikk god bruk for mine vanntette Alfa Impact da jeg vasset over myra inn mot brua. Det ble også en tur bort til Bjødnali for å ta bildet av treet.

Jeg håpet dyra på markene foran Skogen var tatt ut. Bortover veien mot Skogen, var det traktorspor innover, og porten sto åpen. Det var antakelig folk inn for enten å se etter dyra elle for å frakte de til gårds. Jeg håpet det ville være mulig å komme rundt Engjavatnet. Det var en stund siden sist.

Folkene var ikke inne for å få dyra til gards. De var ute på marka med dyra, og jeg mente de ikke ville komme i mot meg, så jeg fortsatte videre innover mot garden, og videre mot Skogsånå. Denne dagen ville det bli den vanlige turen rundt Engjavatnet.

På turene om Bjødnali og rundt Engjavatnet, tar jeg alltid en god del bilder. Denne dagen var værmeldingen klar på at det ville bli sol og lite vind. De tok feil. Sola viste seg omtrent ikke, og var litt vind.

Det ble likevel tatt en del bilder. Naturen og terrenget er så pass flott at jeg får alltid med meg noen bilder jeg selv synes er bra. Det blir jo ofte de samme motivene, men naturen endrer seg med årstidene og været.

Det er en lang bakke opp fra Engamyrane til Jærbuskaret. Bakken er ikke bratt, men likevel klarer jeg å få pulsen opp i 100. På toppen kunne jeg godt kjenne at det hadde vært en tur med bakker. Det gikk mye lettere nedover mot Sjelset.

Tilbake til bilen som sto ensom på parkeringsplassen gikk ganske fort, det var likevel helt greit å kunne sette seg inn i bilen og puste ut. En helt grei vintertur.

Fire topper fra Gramstad.

Greie forhold, bare litt is.

Det kunne se ut som om vinteren ville forsvinne for noen dager. Det var snakk om store nedbørmengder og temperaturer opp mot ti grader på lørdag. Søndag ville det bli bra vær med 6-7 grader.

Lørdag passet det greit å holde seg inne, selv om det langt fra ble så dårlig vær som Yr mente vi ville få. Søndag var det fortsatt god værmelding, og så avgjort forhold for en tur. Det kunne passe med en tur med bakker og litt fjell.

Jeg var langt fra sikker på om all is var forsvunnet oppe i høyden. Likevel bestemte jeg meg for å ta til Gramstad og gå runden med fire topper. Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Det ville være helt greit å ikke ta oppom Dalsnuten om forholdene eller kreftene ikke ikke var bra. Det ville uansett bli en tur på over to timer og med en god del høydemeter. Jeg håpet att all is og glatte partier var forsvunnet.

Det var andre på tur denne søndagen, men det var langt fra fullt på parkeringsplassen ved Gramstad. Oppover stien mot Bjørndalsmyra, var det få folk, men det kom to karer bakfra som omtrent jogget forbi meg i bakken.

I Bjørndalsmyra, som denne dagen var skikkelig våt, traff jeg en kar som var ute for å trene fuglehunden. Vi fikk en hyggelig prat. Det er langt mellom de gangene jeg treffer folk innover myra. Denne gangen traff jeg også tre stykker i skaret under Mattirudlå. Det var folk på tur.

Bortover Kulheia, kom det nok en kar joggende. Nedover den bratte bakken hadde jeg ikke muligheter for å holde følge, og han forsvant opp bakken på andre siden. De tre jeg traff i skaret under Mattisrudlå var på toppen av Bjørndalsfjellet da jeg kom dit.

Oppover bakken mot Bjørndalmyra var det enkelte flekker med is. Innover myra var vann – mye vann. Øverst over Kulheia var det enkelte plasser ny is, så det hadde vært ned mot null grader i høyden den natta. Isen laget ingen problemer.

Etter å ha blitt forbiløpt av flere, og ikke klart å ta igjen de tre fra skaret under Mattirudlå, tok jeg endelig igjen en familie på fire oppover bakkene mot Fjogstadnuten. Mor og far og to unger på to og tre år...

Med godt vær var det mange folk på vei opp eller ned fra Dalsnuten da jeg kom ned fra Rindane og over Kvitemyr. Så pass mye folk at jeg måtte ta oppom Dalsnuten også. Det er jo bare en halv times ekstra tur.

Oppover bakkene – og trappene mot Dalsnuten fikk jeg virkelig kjenne at selv bare noen få kilo ekstra i sekken gjør en forskjell. Det ble tungt og vanskelig å holde pust og puls på et rimelig nivå. Jeg var glad da jeg kom opp trappen på nordsiden og fikk anledning til å trekke pusten før jeg tok fatt på bakkene på sørsiden.

Det var mange med et annet morsmål enn norsk på tur, men også en del som nok hadde vært på en lengre tur enn bare opp og ned til Dalsnuten. Denne dagen var jeg ikke alene på toppen.

Fra Friluftshuset på Orre til Reve havn om Åtangen.

En flat og grei tur.

Det er jo alt for tidlig å starte de vanlige strandturene, men når vinteren slår til i midten av november, er valgene få. Siden jeg alt hadde tatt en del turer fra Bore, ville det passe å ta turen fra Friluftshuset på Orre.

Den vanligste turen med det utgangspunktet er å gå nordover, gjerne til Reve havn. Som ligger omtrent 5 kilometer lengre nord. Nå er det mulig å gå både innenfor sanddynene, oppe i Sanddynene og ute på selve sandstranden.

Det er også sti sørover, men her sperrer elva etter bare en og en halv kilometer. Det var likevel sørover jeg startet å gå denne dagen. Da kunne jeg snu etter å ha gått nordover, når det måtte passe. Det ville bli en bra tur uten å gå helt til havna.

Det var fortsatt flott vintervær. Det lå skyer ute i havet, men ellers var det blå himmel og sol. På denne tiden står selvsagt sola lavt på himmelen, og det blir lange skygger, som det er vanskelig å unngå å få med på bildene.

Det er egentlig vinden som avgjør om det er greit å gå helt ute i strandsonen, med nordsjøen rett ut. Det blåser omtrent alltid, og det viser da også på sanddynene. Jeg fikk vinden bakfra da jeg startet turen med å gå sørover mot Åtangen og elva.

Det ble faktisk varm i sola. Så snart jeg kom ut på selve stranden, og fikk trekken i mot ble det kaldt. Det var rim på stranden, og sanden var hard. Først på tilbakeveien begynte sanden å bli løs. Det var vinter.

Fra Åtangen til Revtangen er det omtrent tre kilometer. I løs sand er det ganske tungt å gå, men denne dagen var det hard og greit å komme nordover. Jeg gikk ute på stranden hele stykket, noe jeg ikke ofte gjør. Det blir som regel til at jeg tar opp i sanddynene, hvor det er bedre sti.

Ved Revtangen, stoppet jeg også denne gangen opp for å ta bilde av bølgene som slo inn både fra sør og nordvest – på begge sider av revet. Litt artig, men jeg har aldri sett bølgene bare slå inn fra en side der.

For å få en tur ut av det, måtte jeg videre mot nord, og også på nordre delen av Revesanden, gikk jeg ute på selve stranden. På dette stykket skifter det ganske ofte med å være sandstrand eller grus og stein.

Det må ha blåst ganske bra, for bølgene hadde slått helt inn til sanddynene og skylt sand ut på stranden. Det gikk greit å langs kulene nordover. Har sand med litt rim var godt underlag. Tanken var å snu et stykke før Revehavn, men denne dagen gikk det så pass greit at jeg tok turen til havna.

Det ble i samme spor sørover som jeg hadde gått nordover, men ved Sørnes tok jeg inn og fortsatte på baksiden av dynene. Det er litt kortere, og i hvert fall flatere. Det var helt greit å få øye på Friluftshuset da jeg kom ut på marka før huset.

Det ble nesten 12 kilometer denne dagen. Uten bakker og med hard sand hadde det også gått fort. En helt grei vintertur.

Bore mot Sele og så til Fuglingene og Sandsenden.

Det ble en annen tur enn planlagt.

Planen var å ta en tur fra Bore til Hellestø og tilbake. Egentlig en ganske kort og grei tur. Det blir omtrent 12 kilometer totalt. Dette er en strandtur, uten bakker og helt uten is. Nå kan det være vanskelig å komme over rulleseinene før Sele, men det er ofte mulig å gå på innsiden.

Vinteren hadde kommet på besøk, og termometeret utenfor kjøkkenvinduet viste minus 3 grader. I noen dager skal det være både frost og flott vær med mye sol og lite vind. Det er jo ikke mulig å sitte inne i slikt vær.

Det er selvsagt alt for tidlig å begynne med vinterturer på stranden, men når været ikke samarbeider, blir det alternativet. Første problem denne dagen var å skrape fram bilen. Den var selvsagt dekket med rim.

Det er ikke nødvendig med fjellsko på strandturene. Det finnes ikke myr, og sanden er alltid tør. Jeg hadde brukt et par lave sko på en runde dagen før og satset på samme sko denne dagen. Mine fjellsko veier omtrent et tonn. Det er greit å ha på noe lettere.

Selv om det var midt i uka, så var det andre ute på tur, og en del som hadde med surfebrett. Jeg valgte å gå rett ned på stranden, for så å gå nordover mot Sele – og Hellelstø. Da ville jeg få sola i mot og trekken bakfra på hjemturen.

Sanden var hard og grei å gå på, men bare et lite stykke nordover måtte jeg stoppe. Jeg hadde fått sår på hælen, og det kjentes ikke bra ut. Selv om jeg hadde brukt skoene dagen før,på en tur på mer enn en time.

Jeg haltet tilbake til bilen. Der hadde jeg liggende fjellskoene, men manglet strømper og ragger. For en gangs skyld måtte jeg opp i sekken og finne fram noe av det som jeg alltid har med. Denne gangen kom reserveutstyret til nytte.

Det ble veien nedover mot elva og brua. I det været jeg hadde denne dagen, var det virkelig fint å gå tur. Sola skinte og det var omtrent vindstille. Selv elva lå speilblank. Problemet var rullestenene. De var spinnglatte av rim, og jeg forsøkte å gå over, men så ikke syn på å få ankler eller bein ødelagt. Jeg snudde.

Det var varmere å gå med sola i ansiktet, men den sto så pass lavt at jeg fikk bruk for skyggen på lua. Siden jeg hadde tatt veien nordover, gikk jeg ut på stranden nede ved elva og tok fatt på hard og frosset sand sørover.

Det var lett å gå, og jeg kom ganske kjapt til der jeg hadde snudd tidligere. Siden jeg ikke hadde nådd Sele havn og langt fra Hellestø, fortsatte jeg videre sørover til Fuglingene og til Sandsenden.

Tilbake mot bilen ble det stien på innsiden av sanddynene. Der kunne jeg se innover mot fjellene, og det var kommet noe hvitt på de innerste toppene. Den første snøen pleier ikke å bli liggende, og det kan godt bli bart igjen.

Ved bilen sjekket jeg aktivitetsappen. Det ble, selv med en ekstra sving på stranden, bare nesten 10 kilometer denne dagen. I flott vær hadde det likevel vært en ganske bra tur. Spesielt siden jeg ikke kjente noe til gnagsåret på hælen da jeg skiftet til fjellsko.

Karten og Brusanuten i selskap med datter og svigersønn.

En flott runde i virkelig fint vær.

Det hender jeg er heldig, og får fint følge på en tur. Denne gangen var jeg ekstra heldig. Jeg hadde en stund tenkt på å gå turen rundt Karten og Brusanuten. Det har liksom ikke blitt anledning til å ta denne turen på en stund. Det har kommet noe i veien – stor sett været. Det har vært mange dager med regn, og så var det dette med dyr ute på markene...

Med vinteren for døren har i hvert fall dyra forsvunnet og nå måtte det være greit å besøke disse to toppene. Jeg nevnte turen for min datter og svigersønn. De hadde også tenkt på denne turen, Brusanuten er den høyeste toppen i Time kommune. Hvor de bor.

Som pensjonist har jeg anledning til å starte når jeg vill. Det har blitt senere og senere start, og nå kommer jeg meg avgårde i elleve-tiden, - vanligvis. De ville starte lenge før 10, Jeg kom avgårde tidlig, med sekken pakket med varm te.

Det var kaldt ute. Vi har hatt en varm høst, men nå var det plutselig vinter. Som vanlig var jeg litt skeptisk til is i stien, men det var meldt sol og så vidt noen varmegrader. Jeg håpet det ville være greie forhold.

En grunn til at Datter og svigersønn ville ha meg med på turen, var jo for å kunne vise vei. Spesielt parkeringsplassen ved Mellomstrand er ikke helt lett å se fra Bueveien. Det var faktisk to andre biler på parkeringsplassen da vi kom. Det var andre som også var tidlig på tur.

Vi kunne se de to andre som hadde startet litt før oss. Begge tok mot Karten, og begge tok stien i stede for veien. Jeg pleier også å ta stien mot Karten og så veien ned mot Kartavatnet. Det er en lang bakke mot toppen.

Heldigvis måtte jeg stoppe for å ta noen bilder. Det holdt pulsen sånn noenlunde under kontroll. Ungdommen (som er over 30...) hadde selvsagt ikke problemer med bakker – eller is i stien. Det gikk greit til toppen.

Vi beundret utsikten fra toppen, som denne dagen var skikkelig god. Det var klar sikt langt til havs. Nedover veien mot Kartavatnet, kunne vi se vårt neste mål, Brusanuten, på andre siden. Først måtte vi rundt Kartavatnet og til andre siden – over Kartabekken.

Denne dagen var ikke bekken spesielt stor, men det var noen skumle iskanter på steinene ute i bekken. For meg som måtte kikke godt etter før jeg tok til neste stein, gikk det sakte. Ungdommen hadde ikke fullt så store problemer.

Det var en flott dag for tur. Bortsett fra litt is her og der. Det var blå himmel, og nesten helt vindstilt. Det er ikke så ofte vinden holder seg vekk på Høgjæren, og jeg tror ikke det har skjedd før at jeg har opplevd dette på Brusanuten.

Det var kjekt å gå det lillestykket rundt Bruraberget og ned mot Toraberget. Oppover bakkene var det noen myrer som ikke var frosset, og det ble noen lange steg rundt. Vi hoppet også over å gå bort til det høyeste punktet i Hå kommune.

Vi fortsatte opp til Brusanuten og kunne se ned på hele Hå. Det ble pause ved varden. Etter den første bratte bakken ned fra toppen er det lettgått bort til veien ved nedre Skodamyr. Det var kjekt å komme ned til Fjæratjødnet.

Det lå speilblankt. Vi stoppet opp langs tjødnet og også videre oppover, for å se oss tilbake – og ta noen bilder. Det tok likevel ikke lang tid før vi igjen sto på veien ned mot parkeringsplassen, og kunne se bilen nederst i bakken.

Det hadde vært en virkelig fin tur, i flott vær. Det var også kjekt å ha følge med arvinger på tur. Jeg håper å få anledning til flere turer med dette flotte følget.

Bore til Reve - et stykke sammen med Bestyrerinnen.

Første dagen med vinter.

Bestyrerinnen er ikke lenger så glad i lange turer som før. Hun går tur mange ganger i uka, men helst i nærområdet. Gjerne med pensjonister fra banken, naboer eller gamle naboer. Stort sett folk på vår alder. Turene blir ikke ofte over to timer.

For egen del synes jeg en tur – som skal med i loggen, må være på over to timer og/eller over 8 kilometer. Det blir en del kortere turer, men da blir det også for meg ofte i nærområdet og gjerne med broderen eller nabo.

Denne dagen ville Bestyrerinnen på tur, og spurte om jeg ville være med. Jeg hadde tenkt meg på en kjapp og grei tur. Ikke for lang, men heller ikke kort. Spørsmålet var om vi på en eller annen måte kunne finne en tur som passet begge.

Vi bruker begge å gå tur fra Bore og sørover. Noen ganger i sammen, men jeg går også alene, og da sørover til Reve havn. Frem og tilbake blir det en tur på omtrent 9 kilometer, og det tar normalt litt under to timer. En passe kort tur – men litt for lang for Bestyrerinnen denne dagen.

Det var snakk om vinter. For første gang denne vinteren åtte jeg skrape fram bilen før jeg kunne ta etter Bestyrerinnen mot Borestrande. Vi var blitt enige om å gå sammen sørover, og så kunne jeg fortsette videre sørover.

På Bore var det andre. Som vanlig var det en del surfere, men jeg tror ikke de hadde en spesielt god dag. Det var bare så vidt det var bølger ute i sjøen. Bakken var hard og det var greit å gå. Bestyrerinnen ble med helt ut til Sandsenden, før hun tok mot Bore, og jeg fortsatte mot Reve.

Jeg fikk en fin tur sørover. Sola i mot, og trekken bakfra gjorde at det til og med var litt varmt. Det ble straks kaldere da jeg snudde ved Reve havn.

Det går fortsatt dyr ute på jordene rundt om, men heldigvis var det ikke dyr eller spor av dyr i stien mot Reve. Denne gangen gikk jeg ikke lengre sørover for å få en mil. Det ble heller ingen pause i sjøboden. Stolene fikk stå tomme denne gangen.

Det hadde vært en ensom tur fra der Bestyrerinnen snudde og til havna. Selv der var det tomt for folk. Jeg gikk og tittet etter andre, men først etter et par kilometer, så jeg folk komme i mot lengre borte på stranden.

Jeg ble litt overrasket da jeg så at det var Bjørg og broderen som kom i mot. De var og på tur fra Bore, men ville ikke så langt som meg. De må ha gått på innsiden av sanddynene, mens bestyrerinnen gikk ute på åpne stranden,for de hadde ikke sett hverandre.

Ved bilen sjekket jeg hvor lang tid jeg hadde brukt på turen denne gangen. Selv med stopp for å prate med Bjørg og Broderen, hadde turen gått på under to timer. Det var jeg egentlig godt fornøyd med.

Urdådalen til Bjødnali og bortom "Skogen".

Dyra ved "Skogen" gjorde turen kortere enn planlagt.

Det var snakk om kuldegrader og sol i dagene fremover. Med slike forhold liker jeg best å holde meg i lavlandet og gjerne på stranden – med naturlig strøing. Det er selvsagt mulig å gå tur i høyden, med bakker og med is i stien, men det har blitt færre slike turer de siste årene.

Siden jeg hadde vært på to turer fra Gramstad, ville det passe å ta turen fra Sælandsskogen denne gangen. Helst helt rundt Engjavatnet. Med foten i ulage har det helst blitt en kjapp runde til Bjødnali og så tilbake til bilen.

Værmeldingen for dagen var gråvær med lite vind og regn. Det burde ikke hindre en grei tur. På parkeringsplassen i Sælandsskogen var det ikke mange bilene utenom min. Det ville ikke være mange andre på tur.

Det er fortsatt vått i terrenget, og inne i skogen var det masse blader. Våte blader er glatt underlag, og jeg beveget meg forsiktig. Det var en god stund siden jeg hadde gått opp Urdådalen, så denne gangen tok jeg veien bortover langs Taksdalsvatnet mot Urdådalen.

Stien – eller «veien» bort til Urdådalen er full av stein, og det var ikke lett å holde oppe farten. I tillegg var det ganske mye vann i bekken i Urdådalen, og jeg måtte gå på tørre steiner som stakk opp av vannet i stien oppover mot Bjødnali.

Det var også så pass mye vann i Moldtjørn at jeg måtte opp i ura for å komme fram. Det var ikke en gang mulig å vasse i den vanlige stien. Det tok litt under en time før jeg sto ved treet og tok bilde. Omtrent samme tid som det vanligvis tar om jeg legger turen om Håfjelltoppen og Vindskaret.

På bare en uke hadde de siste bladene falt av eiketrærne, og nålene av sibirlerken. Det var mye mindre fargerer å se, og mer åpent. Jeg tok som planlagt innover mot Skogen etter å ha ruslet langs veien fra Bjødnali mot Sjelset.

Jeg stoppet noen ganger for å ta bilder innover mot Skogen. Da jeg fikk se hytta, så jeg også at det var kommet dyr på marka mellom hytta og vannet. Jeg har gått forbi dyra mange ganger, og de holder seg greit vekke fra veien.

Denne gang kom hele flokken, med både store dyr og kalver, mot meg da jeg svingte inn mot hytta. De trodde antakelig jeg hadde med et eller annet. Selv om de så avgjort ikke så aggressive ut, så jeg ikke syn på å gå forbi. Jeg snudde og gikk tilbake til veien mot Sjelset.

Denne gang ble det en tur på nesten en mil, mye på vei og god sti. Selv opp Urdådalen er det stykker hvor det er god sti. Fra «Skogen» til parkeringsplassen er det vei stor sett hele stykket.

Turen tok denne gangen tok nesten to og en halv time. Avstikkeren gjorde at det ble en lengde på turen, men jeg fikk ikke med meg hele turen rundt Engjavatnet og opp til Jærbuskaret denne gang.