Den bratte bakken til Håfjell og så rundt Engjavatnet.

En flott tur i bra vær.

Planen var egentlig å gå en runde på Høgjæren eller ha Karten og Brusanuten som turmål denne dagen. Det skulle blåse litt, men ikke mer enn det ville være greit å gå. Dagen før hadde det vært varmt, og jeg kledde meg for samme vær.

Noe som var feil. Utenfor inngangsdøra var det kaldt – og det blåste. Jeg heiv på varmere klær og tok mot Høgjæren. På vei gjennom Bryne kunne jeg se flagg som blafret i vinden. Det var mye mer vind enn hva jeg hadde trodd.

Med sterk vind og kastene var over 15 m/sek, så passer det best å gå tur i skog og holde seg unna de høyeste områdene. Det betydde ingen omvei å sette kursen mot Sælandsskogen. Der er det mulig å gå tur selv om det blåser stikker og strå.

Det har blitt noen turer i dette området den siste tiden., det var likevel en tur jeg ikke hadde gått. Det går en sti mot toppen av Håfjell direkte fra «porten» inn til veien. Dette er en ganske tøff tur, med mye bratte kneiker, med noen klyv for å komme opp.

Det er likevel en tur med flott utsikt tilbake og ned mot Tengesdalsvatnet. Turen går for det meste i skog – eikeskog og ikke mange bartrær. Det er sti i tøft terreng og langt fra vei. Turen er litt utfordrende for meg da det er bratt ned på den ene siden deler av stien.

Det var flere biler på parkeringsplassen en vanlig da jeg kom. Det kom noen familier i mot da jeg startet innover i skogen. Ved porten kikket jeg oppover bakken der stien går. En lang bakke. Det vil bli høy puls noen ganger i de bratteste kneikene.

Jeg trodde dette var en ganske lite brukt sti, men denne dagen var det folk som hadde gått oppover før meg. Jeg hørte ingen oppover, og så ikke folk. Utsikten og naturen langs stien er flott. Jeg syntes det ble en flott tur oppover.

Det var helt greit å stoppe helt øverst for å ta noen biler – og å trekke pusten. Fortsatt står det Blåfjell på skiltet, mens toppen heter Håfjell. Blåfjell ligger nedenunder, og jeg gikk forbi på turen opp.

Inne i skogen hadde jeg ikke merket vinden, men sett at sola skinte. Øverst vardet vind, men ikke mer enn «vanlig». Blå himmel og sol, var ikke det værmeldingen mente jeg skulle få. Der var det snakk om overskyet vær.

I flott vær var det – igjen – kjekt å gå turen oppom Bjødnali og videre bortover veien mot Skogen. Dyra hold seg ute på jordet, og Skogsbekken var så pass liten at jeg kom over med noen lange steg. Oppover bakken mot Jærbuskaret, kom det mørke skyer inn fra sør.

Det kunne se ut som om det hadde vært dårligere vær ute ved kysten, og at jeg hadde vært heldig som valgte Sælandsskogen denne dagen. Det var i hvert fall stor forskjell på være inne i landet og ute ved sjøen.

Sola forsvant på vei nedover mot Sjelset. Nesten hele skogen var også forsvunnet etter Kleiva. Problemet var at greinene dekket stien. Det kan muligens være bedre å gå på oppsiden i stede for helt nede ved ånå.

Det ble 15.500 skritt denne dagen, men ikke mer enn ca 11 kilometer. Bakken opp direkte mot Håfjell tar noe lengre tid enn å gå om Stølssletta. Det er likevel nesten verdt å ta turen rett opp. Det er en flott bakke opp.