Stranddalen 2026

Tilbaketuren gikk på andre siden av vannet.
Etter en kjekk og flott tur til Blåfjellenden, kom jeg hjem til finvær og varme. Det var snakk om sommer og sol de to neste dagene, og de måtte selvsagt utnyttes til en tur. Bestyrerinnen og jeg hadde diskutert forskjellige turer, men ikke bestemt noe.

Bestyrerinnen hadde egentlig avtalt noe annet, men med skikkelig flott vær på gang, ville hun heller på en fjelltur. Hun kunne tenke seg å ta turen opp til Stranddalen, men denne gangen med en overnatting.

Etter en natt hjemme pakket vi sekkene og for tidlig innover mot Suldal og Øvre Moen. En lang kjøretur, som denne gangen tok nesten tre timer.. Det var andre som også ville til Stranddalen den dagen, og som startet omtrent samtidig med oss.

Jeg var ikke helt sikker på hvordan det ville gå med Bestyrerinnen oppover Moakvelven. Det er en lang og ganske bratt bakke oppover. Med noen små stopp underveis, kom vi opp til toppen, men det var en varm tur.

Den lille bekken i bakken var helt tørr og bortover mot Stranddalsgubben var det tørre myrer og lite vann. Vi måtte selvsagt ta bilde av Stranddalsgubben før vi fortsatte mot hytta. Vi brukte omtrent to og en halv time på turen opp.

Vi ble godt mottatt, og fikk rom på hytta, og kunne slappe av i solveggen noen timer før middag. Som denne dagen, etter spesielt ønske fra en gjeng fra anlegget nede i dalen, var komler. Vi fikk en hyggelig kveld med prat og historier.

Noen ganger har vi tatt rundt Smørslago på veien tilbake til bilen. Bestyrerinnen var langt fra sikker på om hun ville ta omveien denne gangen. Det hadde vært en varm og tøff tur opp bakken. På morgenen var hun ikke i tvil. Det måtte bli en tur opp mot Smørslago og over Smørslagmoen.

Denne gang fant vi lett stien mot elva og videre oppover mot selve Smørslago. Det er en bratt bakke opp, men stien gjorde det greit. På toppen var det tid for en liten pause og for å ta noen bilder, før vi fortsatte mot moen.

Her har vi tidligere tatt over bekken litt for tidlig. Denne gang fulgte vi spor og sti over moen og videre innover Smørslagdalen og opp på platået. Det hadde vært nødlinger så langt, og nødlingen som viste hvor det var mulig å krysse det lille juvet, var på plass.

Etter det var det ikke mange merker og nødlinger å se. Heldigvis hadde vi jo gått turen noen få ganger tidligere, og enkelte lett gjenkjennelige steder husket jeg. Vi skulle rundt dette lille vannet og videre mot sør.

Videre skulle vi bort til et lite vann og over noen steiner i vannkanten. Her kunne jeg igjen huske at vi gikk, og litt lengre bortover, kjente jeg igjen en bakke vi skulle opp, og der fant vi igjen sti og merker.

Oppe i alt dette fikk vi også til til å se oss om. Det er virkelig et flott område, med natur som er litt annerledes enn på andre siden. Det er mye mer høyfjell og deler av turen går på omtrent 1100 moh. Både Bestyrerinnen og jeg var skikkelig glad for å ha fått med oss denne turen en gang til.

Som et par ganger før dukket «katteørene» opp ganske overraskende. De står øverst i Moakvelven og stien gikk tidligere opp rett ved. Vi kom oss ned den litt bratte kneika og kunne ta fatt på den lange bakken ned til bilen.

Her fikk vi følge av folk vi hadde truffet og snakket med på hytta. Det gikk greit nedover lia, og det tok ikke så veldig lang tid før vi igjen sto nede i dalen. Det hadde vært en virkelig flott tur, både opp til hytta og spesielt tilbake.

Det er nok litt lengre rundt andre siden av vannet og opp mot Smørslago, men vel verdt den ekstra kilometeren. Vi brukte omtrent like lang tid ned som opp. Turen opp er på 5 kilometer og tilbake omtrent 6 kilometer.