Sen sommer eller tidlig høst på Blåfjellenden.

Greit vær og kjekke folk.Denne gang var det ikke så vanskelig å finne dagene for å besøke Blåfjellenden. Mandag og tirsdag ville det være noen lunde bra vær, med bare muligheter for regn midt på dagen. Disse dagene ville det også være lite vind. Bra turvær.

Det var flere biler på parkeringsplassen enn jeg er vant med å se midt i uka. Det skyldes nok Turbohytta, som har hatt godt besøk. Jeg så spor innover, men antakelig var det spor fra søndag. Jeg verken så eller hørte folk på veien innover.

Bestillings-systemet for DNT hytten, gir mulighet for å sjekke om det vil komme folk. Denne dagen var det bestilt i alt 8 sengeplasser – og et hundebur. Vi ville bli en god gjeng, og det kunne jo også dukke opp folk som ikke har bestilt.

Det er ikke sommer lengre. Selv med sol og lite vind, var det ikke sommervarme over heia. Månedskifte august/september, er ofte starten på høsten, med fortsatt mulighet for flotte dager, men der været fort kan slå om.

Bjørka har fått enkelte gule blader, men fortsatt er det tett med grønne. Stien nedover lia mot Blåfjellenden har fått et lite lag med gulbrune blader, og myrene begynner å bli brunrøde. Sola varmer i bakken.

Nede ved hyttene var det tid for en matbit, som denne gangen kunne nytes utenfor annekset i sol, og i le for trekken som kom oppover dalen. Det ble ganske varmt, og det ble ikke fyrt i ovnen den kvelden, selv om det ble kaldt på natta.

Det var stjerner på himmelen den natta, og månen lyste opp landskapet. På morgenen kom tåka sigende oppover dalen og la seg rundt hyttene. Det ble likevel ganske fort varmere og sola kom igjennom. Tåka skapte en litt trolsk stemning.

Det ble litt jobbing på meg, mens de andre på hyttene, gjorde seg klar og tok ut. Noen mot Sandvatn, men et par med hund, som hadde overnattet på annekset, for mot Hunnedalen. Det var en flott dag for tur.

Litt ut på ettermiddagen var jeg også klar for å ta mot Hunnedalen. Da hadde sola gjemt seg bak skyene, og det rullet noen mørke skyer inn fra vest. Det så ut som om jeg kunne snike meg oppover bakken før det ville komme noe nedbør.

Oppe i høyden var det mye av det samme, bare det at de mørke skyene kom tettere og tettere, og det hele så ut som om det vill komme regn. Jeg hadde ikke gott for fort oppover bakken, og holdt god fart videre over flyene.

Hele tiden med et halvt øye på skyene. Kunne jeg unngå regn til jeg var ved den stor steinen – 1/3 av veien mot bilen. Det kom ikke en dråpe, og trekken kom bakfra. Det var egentlig greit å gå, men ville regnet holde seg vekk til jeg var halvveis?

Det kom ikke nedbør verken før halvveis eller 2/3 deler mot Hunnedalen. Nedover mot Fossebekken kom det noen dråper. Jeg kunne omtrent telle de på en hånd. Det ble en tørr tur tilbake også., og egentlig en flott tur.

Den siste bakken nedover fra Oleskaret gikk ikke fort. Jeg kunne kjenne at det hadde blitt jobbing før jeg tok ut, og at jeg nok hadde holdt litt høyere fart en vanlig. Det var helt greit å komme til bilen å finne fram drikke - og en banan.

Det ble som vanlig omtrent 13.000 skritt både inn og tilbake. Turen inn gikk på omtrent to og en halv time, mens tilbake gikk 15 minutter fortere. Turen er ikke på med enn 8 kilometer hver vei.