Fra Gramstad til Dalevann med Dalsnuten på slutten.

En tradisjonell vårtur.

Vi har hatt et flott, men kaldt vær den siste tiden. Nå kom YR med spådommer om regn i mengder, men tidspunktet for værskiftet, var aldri sikkert. Nå mente YR at det vil komme dårligere vær – om noen dager.

Det var på tide med en litt lengre tur enn de vanlige to-timers turene men været var samarbeidsvillig. Hvor ville det passe å gå. Det er fortsatt snø i heia. Vådlandsnuten og turen rundt Rolighetsdalen, hadde vært skikkelig fint å kunne gå. Bynuten er en mulighet. Gramstad byr på flere muligheter.

Rundt Lifjellet var også en mulighet, men den turen tar «bare» to og en halv time. Jeg tenkte meg en litt lengre tur. Tidligere i år hadde jeg en runde til Resasteinen og Dalevann og oppom toppen på Dalsnuten. En tre timers tur, om ikke noe mer.

En gang tok jeg turen om Holmavika og Øvre Eikenuten i stedet for opp til Dalsnuten – en virkelig tung tur. Jeg tror jeg står over å gå den turen denne gangen.

Det var ikke så mange biler på Gramstad som det pleier. Det har økt med turfolk i det siste året. Muligens hadde temperaturen noe å gjøre med manglende biler. Det var ikke mange gradene over null, og trekken var kald.

Jeg fikk selvsagt opp varmen på vei mot Revholen. Jeg traff ikke mange andre men ved Revholstjørn traff jeg på en kar som ville vise fram dagens fangst. En flott ørret.

Fra Gramstad er det omtrent tre kilometer til Resasteinen. De siste par hundre meterne er ganske bratte. Etter å ha klatret opp denne bakken noen ganger i det siste gikk det denne gangen ganske greit – uten for mye tanke på at det er bratt.

Ett stykke ovenfor Resasteinen, kom det en kar løpende forbi. Han hadde antakelig hatt god fart opp bakken, - som jeg klatret. Karen forsvant i hvert fall ganske kjapt oppover lia.

Denne gangen tok jeg veien over myr og opp i skaret og til stien som kommer fra Skjørestad. Den treffer skogsveien som jeg da følger nedover mot Dalevatnet. De siste 500 meter mot vannet har jeg vanligvis gått inne skogen og ned lia mot STF stien.

Denne gangen holdt jeg mer mot nord og måtte over noen myrer, som denne dagen var ganske tørre, det vil ikke være like lett å gå ned denne veien om myrene er våte.

Det var ingen andre ved dammen denne dagen. Jeg kunne høre folk på vei mot Lifjellet, men jeg traff ingen andre turfolk, før jeg var et godt stykke oppover lia over Daleholen. Oppe i bakken hadde jeg valget mellom å gå direkte mot Gramstad eller ta opp til Dalsnuten.

En liten kikk på klokka viste at det bare var gått nesten to en halv time. Ikke en langtur, jeg måtte opp om Dalsnuten.

Jeg kunne kjenne at det nå var en stund siden jeg hadde startet dagens tur. I tillegg hadde jeg gått bakken opp fra Dale, og hadde noen høydemeter til før jeg ville nå varden på toppen.

Jeg burde antakelig ha stoppet for å drikke før toppen. Da fant jeg fram saftflaske. Ganske underlig hvor mye det hjelper å drikke – og å gå nedover i stede for å klatre oppover.

Jeg var forholdsvis bra i beina nedover trappen og stien mot Revholen, og resten av turen var jo enkel. Det er god vei den siste kilometeren. En flott tre-timers tur, og i greit vær, selv om det kom noen få dråper regn.

Vårlivarden den bratte veien.

Det går som regel godt.

En vårtur til Vårlivarden har stått på vårprogrammet de siste årene. En sjekk i arkivet viser at vi – ofte er Bestyrerinnen med, går i begynnelsen av april. Nå er vi i begynnelsen av mai. På høy tid, med andre ord.

Nå var vi på denne turen i starten av mars, og trodde den gan at våren ville bli tidlig. Siden har det vært kaldt, selv om det har vært lite nedbør og mye sol. Nå er våren kommet med grønne marker, blader på trærne og småfugler som kvitrer.

Det er et lite problem med turen til Vårlivarden. Det er ikke mer enn omtrent 3 kilometer til toppen fra Øvre Hetland. Egentlig ikke langt nok til å være med i turprogrammet. Det er mange høydemeter.

Det er en stor utfordring med turen til Vårlivarden – i hvert fall for meg. Det er bratt, eller brattere. For meg betyr det at jeg går – klatrer – oppover med høy puls og mye svette, selv om jeg tar det ganske rolig.

Nå er det mulig å utvide turen fra Øvre Hetland, ved å ta over Lundekvam og Myrland. Fra der er det to mulige veier til toppen. Rett opp, eller opp til stien fra Øvre Hetland.

Jeg hadde ikke bestemt meg for hva jeg ville gjøre da jeg kom til parkeringsplassen ved Øvre Hetland. En bil utenom min, viste at det ikke var veldig mange andre på tur mot Vårlivarden denne dagen.

Jeg valgte å følge skiltet som viste vei mot Lundekvam og Myrland. En omvei på et par kilometer, omtrent. Hvilken bakke jeg ville gå opp til toppen fra Myrland, fikk jeg velge når jeg kom dit.

Stien mot Lundekvam er delvis gammel kjerrevei, men går over noen våte partier. Denne dagen var det tørt. Det var bare å spasere over myrsøkkene. Jeg er alltid litt overrasket over hvor mye «oppover» det går. Det tar litt tid å komme det korte stykket til Lundekvam og videre til Myrland.

På parkeringsplassen der, var det tre biler. Fortsatt lite folk på tur, og jeg har ikke truffet noen. Her måtte jeg ta et valg. Skulle jeg gå rett opp eller ta mot den vanlige stien.

Rett opp er – rett opp. Mye stigning på kort avstand. Så pass «luftig» at jeg, minst et par ganger, har sagt til meg selv at «her skal jeg ikke opp flere ganger». På tross av det, valgte jeg å ta oppover den bratte stien.

Det gikk ganske greit – et godt stykke oppover. Til jeg omtrent satt meg fast, uten å få foten så langt opp at jeg fikk feste. Nedover så «umulig» ut. Jeg ser som regel «svart» på det meste, og denne gangen var ikke noe unntak.

Selvsagt kom jeg meg ned den ene meteren og selvsagt var det helt greit å gå rundt. Jeg kom til toppen med bare litt høyere puls enn vanlig.

Det var ingen andre på toppen, og først et godt stykke nedover traff jeg på folk. Jeg kom meg også greit ned. Det er bra at det er tørt, det blir lite skitt på buksebaken da.

Yr hadde vent ganske bra vær, hva da med de dråpene som kom ovenfra? Heldigvis ikke mange, og det ble igjen bra vær da jeg sto ved bilen.

Selv om turen ikke er mer enn 7-8 kilometer, men med noen saftige høydemeter, så hadde jeg brukt over to timer. En flott tur, men nå må det være siste gang opp den bratte bakken?

Resasteinen og Fjogstadskaret fra Gramstad.

En ny flott tur i gammelt terreng.

Det har blitt noen turer fra Gramstad til Resasteinen i det siste. Og i stede for å ta ned til Kjerdalsfjellet og videre mot Dalevannet, har det blitt til at jeg har fulgt stien over Skjørestadfjellet og rundt til Dalevannet den veien.

Jeg har en stund lurt på hvordan det ville være å gå mot Skjørestad i stedet for Dalevann- Med andre ord en kortere rundtur mot Skjørestad/Fjogstad.

På kartet så dette ut til å være en helt grei tur. Stien ned fra Skjørestadfjellet mot Skjørestad, er mer enn grei og på kartet så det ut som om det ville være skogsvei/traktorvei for det meste videre mot Fjogstad.

Etter å ha sett på kartet og fundert på hvor jeg burde gå, var det på tide å sjekke ut forholdene. Det ville antakelig bare bli en kort tur, men det fikk være så – denne gangen.

Det har vært en vår med mye sol og blå himmel, men det har blåst stikker og strå enkelte dager. Hele våren har vært kald, stor sett godt under ti grader. En dag med sol lite vind, og så vidt over ti grader fikk folk til å finne fram sommertøyet. Turklærene den dagen var korte bukser og tynn bluse – for noen.

Denne dagen var det overskyet, og det blåste litt, og det var fortsatt kaldt. Ikke mer enn 6-7 grader, nesten vinter. Det har vært lite nedbør, og det er skikkelig tørt ute i marka. Flotte forhold for en tur i nytt terreng.

Det var ikke så mange biler på Gramstad som vanlig. Likevel var det andre som ville på tur. Det gikk folk både mot Bjørndalsfjellet og Dalsnuten.

Jeg skulle den vanlige veien mot Revholen og Dalsnuten og videre stien mot Resasteinen. Her er det bare å følge skiltene. Det er omtrent 3 kilometer til Resasteienen. Litt opp og ned og en god bakke opp til selve hidleren.

Jeg blir alltid andpusten opp bakken mot Resasteinen. Ikke bare på grunn av stigningen ,men delvis på grunn av at bakken er litt for «eksponert» for meg. Denne gangen kom jeg også greit opp....

Det er et lite stykke opp til Skjørestadfjellet, men det er så pass slak bakke at det er mulig å få kontroll på pusten etter bakken opp mot Resasteinen. Så langt har det vært sti, skilt og merking. Fra toppen av bakken går det flere stier inn mot selve toppen, eller mer riktig toppene. Det er til og med noen merker.

Stien inn er merket til flyvraket, og det er ikke mange meter bort til kanten ned mot Skjørestad. Her er det ikke merket, men det er tydelig sti. Nedover bakken er det ikke mulig å ta feil. Stien er bred og fin, og det var en kar som holdt på å ta vekk busker og kratt sist jeg gikk her.

Jeg fulgte stien ned til første «vei» mot venstre. En litt mindre brukt traktorvei, men med tydelig sti innover. Denne fulgte jeg omtrent 500 meter mot sørvest. Og etter litt «krøll» kunne jeg se marka nedenfor «Skardet». Det var en gjerdeklyver, men jeg fulgte gjerdet opp til en port i nordvestre hjørne av enga.

Gjennom porten fikk jeg forklaring på «Skardet». Det var tydelig rester av bygninger. Mye av grunnmurene sto fortsatt. Fra denne, antakelig, husmannsplassen gikk det vei mot Fjogstad og bilveien der.

Det var virkelig en flott plass. Det så ut som om det hadde vært en skikkelig flott gård, med enger og jorder. Det sto fortsatt en hel del påskeliljer opp i en bakke. Det er kjekt med slike spor av gamle dager.

Det er enkelt å komme tilbake til bilen, og en rundtur der bilveien ned fra Fjogstad (ca 1,5 kilometer til Gramstad) tas med, er antakelig ikke på mer enn 7-8 kilometer totalt. En passe dagstur for mange og ganske enkel med god vei eller sti for det meste.

Jeg gikk inn med trafostasjonen og forsøkte å sjekke ut terrenget mellom Fjogstadnuten og bakken opp mot Resasteienen. Mye myr og bratt kant opp mot den merkede stien.

For å gå over Fjogstadnuten er det antakelig enklest å gå ned veien og ta opp stien den veien. Det gjør turen 3 kilometer lengre, og opp mot en mil til sammen.

Ristølnuten fra Sælandsskogen

En ny og flott topptur.

Etter at broderen og jeg hadde tatt en liten avstikker oppover mot Ristøl og Ristølnuten på vår runde over Blåfjell og Bjødnali, var planen å ta turen helt opp. Gjerne så snart som mulig.

Med bare en hviledag i mellom var jeg klar for turen. Bestyrerinnen er vanligvis ikke så interessert i «langturer», men da hun hørte om mine planer, fant hun ut at dette ville hun være med på.

Vi satte kursen mot Sælandsskogen, og ville ta opp om Blåfjell før vi gikk ned til Bjødnali. Fra toppen av Blåfjell viser Ristølnuten ganske godt, og det virker ikke spesielt langt bort. Bestyrerinnen sin app mente det var bare noe over en kilometer - i luftlinje.

Ristølnuten har vært lettest å komme opp på fra Snorestad. Her er parkeringsplassen stengt. For mange biler og noen som ikke helt parkerte på rett plass.

Nå er det muligens enklest å gå fra Sælandsskogen.(kortere fra Sjelset, men der er det ikke parkeringsplass. Til Bjødnali og starten av bakken opp mot toppen, er det mulig å komme både over Blåfjell og opp Urdådalen.

Blåfjell gir utsikt og bakketrening, Urdådalen er en perle i seg selv med den flotte veien oppover. Vel og merke glatt og sleip i vått vær. Da er turen over Blåfjell bedre.

Vi for vår del tok over Blåfjell og ned til Bjødnali. Ved Bjødnali er det vei fram til bygningen. Et lite stykke oppover går det en avstikker opp mot en eng. Denne avstikkeren - en gammel vei, er starten på turen mot toppen.

Oppe på enga har jeg lagt opp et par varder som viser vei mot stien, som går i skog opp en skrent. Inne i skogen viser stien så vidt, men nødlingene er lette å se. Så følger en liten myr med tydelig far etter den gamle stien.

Jeg hadde ikke problemer med å følge stien opp omtrent til toppen. Vi la også opp noen nye varder på veien oppover. Det skulle være greit å følge disse. Ett stykke opp, ovenfor de bratteste bakkene, er det en åpen slak skråning. For å komme videre gikk vi over et gammelt steingjerde. (som viser på kartet.)

Etter en liten pause ved gjerdet, bestemte vi oss for å gå opp på høyden og følge denne mot selve toppen. Jeg så en mann gå mot gjerdeklyveren og stien mot Ristøl, og var sikker på at han hadde vært på toppen.

Vi kom greit ut til selve toppen, som bare hadde en liten varde. Utsikten var skikkelig bra, og denne dagen var det god sikt. Vi ble ikke lenge på toppen. Det ble kaldt i trekken.

Det er to topper, og den andre ,som er to meter lavere, ligger mot sørvest på andre siden av gjerdet. Vi var på den nordligste.

Nedover tok vi første skar mot nord og etter litt frem og tilbake fikk vi se gjerdet og den slake oversiktlige bakken. Vi fulgte et tråkk nedover, men det var en del myr, og jeg tror det vil være bedre å gå opp mot gjerde øverst og følge det bort til toppen – 2-300 meter om det er vått.

Videre nedover var det enkelt å følge de nødlingene jeg laget på vei opp. Det tok adskillig kortere tid å komme ned enn å gå opp. Vi brukte omtrent 45 minutter opp.

Ned ved Bjødnali, bestemt vi oss for å gå Urdådalen tilbake. En flott tur nedover, mye varmere enn opp i høyden. Vi traff forbausende få folk på denne turen, men det var mye bil på parkeringsplassen.

Bestyrerinnen målte turen til en mil, og vi brukte god tid. Dette var virkelig en ny topptur, og et turmål som fortjener mer oppmerksomhet. Flott tur opp og ned og virkelig fin utsikt øverst.

En perfekt dag for en runde rundt Lifjellet

Alene, men med våren som selskap - Grønne bjørker og kvitveis.

Av en eller annen grunn blir det ikke så mange turer rundt Lifjellet som i «gamle dager, for bare noen år siden. Det kan skyldes at jeg har funnet andre tilsvarende lange, eller aller helst korte turer som Lifjellrunden.

Det blir jo noen turer mot Resasteinen og ned til Dalevann. Omtrent like lang og med minst like mange høydemeter. Så er det Mattisrudlå med Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. I hvert fall like lang, og med en del høydemeter, men også noen kilometer på vei.

Tidligere kunne det bli både en og to runder rundt Li i samme uke. Som pensjonist står jeg friere, og har mulighet til å gå de dagene med best vær, I hvert fall når turen er over to timer.

Jeg gikk og lurte på hvor jeg skulle gå, da tanken slo meg. Jeg hadde jo ikke vært rundt Lifjellet på en stund. Det måtte bli en tur der.

Her var det bare å hive sekk og annet i bilen å dra til Dale. Som fortsatt hadde ledige parkeringsplasser. Det var ikke så mange som ville på tur denne dagen.

Været var ingen hindring. Det hadde vært kaldt om natten, men litt ut på dagen ble det en god del varmere. Hjemme var det blå himmel, og jeg så for meg en tur i skikkelig bra vær.

Nå beholdt jeg jakken på de første stykket. Inne i skogen var det fortsatt kaldt. Opp første bakken, så ble det stopp for lettelse i antrekket. Jakken kom av, og resten av turen gikk i bare ullblusen, for første gang i år.

Jeg har gått «nede» utover mot Einerneset. Forrige gang gikk jeg den vanlige – merkede – stien. Det fristet ikke til gjentakelse. De er noen plasser hvor jeg for min del må stole på at sålen beholder grepet på den stien. Jeg foretrekker å gå «nede» hvor det er mindre bratte skråninger.

Etter å ha forlatt «sivilisasjonen» på Dale, var det ikke mange folkene jeg traff på. Jeg så en kar på vei opp Sprettraubakken -det var alt. På vei nedover mot Dale fra toppen, kom det masse folk imot, og gikk forbi en del i tillegg.

Forholdene var skikkelig gode, selv om det egentlig har vært en «sen» vår, har det vært mye sol, og vi har hatt en lang periode omtrent uten regn. Det var enkelt å gå. Ingen våte myrer og sorpa var tørr.

Med nesten optimale forhold burde det gå greit og kjapt. Jeg tenkte ikke på hvor fort det gikk, før på vei nedover de bratteste bakkene. Der måtte jeg «holde igjen» for ikke å få for stor fart, og miste kontrollen.

Oppover bakken fra Bynarka, kunne jeg se sinte og svarte skyer i nord. Det hang «gardin» under skyene, så det regnet antakelig litt lengre inne i landet. Jeg gikk i sol hele tiden, men skyen var ikke langt vekk da jeg kom over toppen.

Nede ved bilen prøvde jeg å finne ut av hvor lang tid jeg hadde brukt på en perfekt turdag. Litt mindre enn ellers -heldigvis.

Sti mot Ristøl og nødlinger.

Broderen og jeg på jakt etter gammel sti.

Det skulle bare være en kjapp tur til Blåfjell, Bjødnali og Sjelset. 7-8 kilometer og godt under to timer. Ikke noe å ta med i bloggen, men....

Broderen er under opptrening. Han har et kne som ikke er helt bra i nedoverbakker. Det blir til at han tar litt korte turer, og helst turer vi har gått før.

Nå hadde jeg kikket på kartet, og sjekket terrenget mellom Bjødnali og Ristølnuten. Som ikke er mer en en drøy kilometer fra garden – i rett linje, men mer enn 200 høydemeter lengre oppe.

Jeg har gått denne turen en gang tidligere. Da fant jeg en halvveis grei sti et stykke oppe i lia. Det var mulig å følge denne til toppen. Men hvor startet stien nede bed Bjødnali? Jeg syntes det måtte være en grei oppgave å finne ut av dette på en ellers kjapp rundtur.

Det ble likevel en start på turen som vanlig. Opp bakken mot Blåfjell. Bakken er lang, men stien – egentlig en grei «vei», er god, bare delvis ødelagt av vann.

Det er alltid et godt spørsmål om vi skal ta opp om selve toppen. Det er opp og ned en bakke og omtrent 200meter. Det blir likevel 400 meter til sammen. Med en avstikker opp til gården i tillegg blir turen totalt omtrent 8 kilometer i stede for 7 som det står på skiltene.

Med tørre forhold, gikk det også fort nedover bakken mot Moldtjørnet, og vi kunne gå ute i myra i stedet for stien. I stien er det stein....

Oppe ved garde, tok vi en tur videre oppover en vei som går til høyre fra den vanlige veien, mot Ristøl Litt lengre opp var det et åpent stykke, tidligere dyrket mark antakelig. På andre siden av enga ligger det en bakke, med en god del stein.

Det var ikke mulig å se spor av sti før vi kom helt bort til «ura», Da fant vi en tydelig gammel sti. Ikke mye brukt de siste årene, men det var helt klart en sti som var i vanlig bruk tidligere,

Harry hadde fortalt om denne stien, men da jeg forøkte å finne denne. Oppdaget jeg ikke stien før et stykke oppe i lia mot Ristøl og Ristølnuten.

Jeg nødlet (laget små varder) stien opp den første kneika og opp til en liten myr. Der var det tydelige spor av stien ,og det var her jeg hadde funnet stien forrige gang.

Ved å gå veien opp til enga og så følge nødlingene opp til myra, burde det være enkelt å komme seg opp mot Ristølnuten og videre til Ristøl.

Broderen hadde tålmodig ventet mens jeg lette fram steiner og laget nødlinger. Det hadde muligens tatt omtrent en halv time.

Vi gikk fort mot veien, og holdt tempo oppe hele veien mot Sjelset og videre langs ånå til parkeringsplassen ved Sælandsskogen.

Det blåste litt over haugen mellom Bjødnali og Sjelset, men da vi kon ned bakken og sola virkelig tittet fram, ble det varmt. Vi var gode og svette da vi sto ved bilen.

Broderen målte turen til 9 kilometer og vi brukte omtrent to timer.

En fire toppers tur med Broderen.

Flott vær og flott tur.

Det hele startet som vanlig med en tur til Gramstad. Broderen ville være med, og han var nokså klar for en runde fra Gramstad. Det var en stund siden han hadde gått der oppe.

Turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten har etter hvert blitt delvis utvidet med Dalsnuten i tillegg. Etter å ha funnet en litt enklere vei opp til Mattisrudlå, har denne blitt med i rundturen, og da med tre topper – Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

I forrige uke hadde Bestyrerinnen og jeg tatt denne turen, men utvidet med Dalsnuten, noe som gjorde det hele et par kilometer lengre, og med noen høydemeter ekstra. Det hadde vært en flott langtur.

Broderen ville forsøke på samme opplegget, men var litt i tvil om han virkelig kunne klare en så pass lang tur med mye opp og ned. Selvsagt kunne han det.

Vi startet i hvert fall med plan om å gå Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Så fikk vi se – sånn etter hvert. Det gikk greit de første bakkene oppover mot Bjørndalsfjellet.

Litt over Bjørndalsmyra tok vi ned og innover myra. Stien er ganske grei å finn på nordsiden – et stykke. Innerst i myra går «stien» rundt og over på andre siden og opp den slake skråningen og videre mot skaret under Mattisrudlå.

Jeg håper – for min egen del – at ikke mange finner ut av denne litt lettvinte veien opp til Mattisrudlå. Skulle mange finne veien innover Bjørndalsmyra, vil det fort bli gjennomtråkk og nesen umulig å komme fram. Jeg håper denne stien blir en hemmelighet en stund til. Noen år kanskje?

Vi kom opp til Mattisrudlå i god form, med puls og pust noenlunde under kontroll. Det er ikke like lett om turen går opp bakken fra Paradisskaret.

Det er noen bakker opp, og litt mindre ned, mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det tok likevel ikke lang tid før vi sto på toppen. Helt alene, ingen andre, på en nydelig dag med omtrent ikke vind.

Bakkene nedover mot veien går greit, men det springer ungdom forbi. Stor fart, bratte, steinete bakker er ingen god kombinasjon – for gamle bein.

Vi var ikke i tvil om at turen skulle gå over Fjogstadnuten. Det var helt greit. Nå tok vi bakken uten å få pulsen høyt opp, og kunne fortsette direkte mot Revholen og Kvitemyr.

Her måtte vi bestemme oss for om dagens tur også skulle omfatte Dalsnuten. Selvsagt skulle den det. Vi satte kursen rett mot stien opp til toppen.

Nå tar vi likevel den enkleste veien mot toppen ved å krysse over til sørsiden oppe over trappene. Det blir en litt lengre tur, men mye greiere å komme opp. Vi var ikke alene på toppen av Dalsnuten.

Av en eller annen grunn velger jeg å gå samme vei nedover – over marka og til trappene på nordsiden. Det er i hvert fall bedre vei fra bunn av bakken og til Gramstad.

Det ble en flott tur i godt vær. Vi brukte nesten 3 timer, og broderen målte turen til 9 kilometer. Vi var begge godt fornøyd med dagens tur da vi sto på parkeringsplassen ved Gramstad.